Tech-trønder med nytt milliardeventyr

I dag er Traasdahl både en sentral gründer og investor i den attraktive techbransjen, hvor selskapene børsnoteres over en lav sko og store formuer skapes i rekordfart. Nå er han i gang med det han tror skal bli et nytt milliardeventyr med selskapet Crisp.

Skjebnesvanger nyttårsaften

Men på ferden til å bli gründer med tykk lommebok og teknologiinvestor har det vært tøffe tak og små marginer: søvnløse netter i New York på grunn av pengemangel, hundretimers uker som gikk på helsen løs og en avgjørende nyttårsaften i Las Vegas, hvor alt holdt på å gå til helvete på grunn av en teknisk feil som ville berørt 10–15 millioner TV-seere, men som på mirakuløst vis løste seg i siste sekund. Lanseringen i Las Vegas ble heller ikke spolert av oppkastlukten fra en nervøs tekniker som de fremtidige, potensielle kundene ble sittende i i flere timer etterpå.

– Lærdommen er at alt ordner seg til slutt, sier Traasdahl i dag om den nervepirrende kvelden med selskapet Telenor Mobile Interactive.

– Nettverket jeg fikk hos amerikanske TV-selskaper og mobiloperatører som følge av den suksessen, ble avgjørende for at jeg har lykkes med andre selskaper siden. 

Ble kalt idiot

Men ingenting av dette ville ha skjedd hvis det ikke hadde vært for en skipsreder som kalte Traasdahl og hans kolleger for idioter en lørdag i Oslo for over 20 år siden.

– Det var under et inspirasjonsforedrag i PA Consulting. Rederen, som jeg dessverre ikke husker navnet på, sa til oss: “Dere er de smarteste folkene, men samtidig de største idiotene. Jeg kan leie hjernekapasiteten deres for noen tusen kroner i timen og bygge større og større firmaer. Som konsulenter blir dere brainwashed til ikke å ta noe risiko. Dere kan fortsette å selge timene til meg, eller bryte ut,” minnes Traasdahl.

Traasdahl gjorde det siste og kom da tilbake til gründervirksomhet som han hadde drevet med siden han var guttunge. For i lille Fannrem, noen mil vest for Trondheim, fant unge Traasdahl gamle sykler på dynga, skrudde, mekket, malte og solgte til kamerater når de var satt i stand. Og i studietiden kjøpte og solgte han biler og startet konsulentselskap, hvor han solgte software-kunnskap på timebasis og lærte at han måtte selge software alene, ikke timer, for at det skulle bli noe skala på det.

Riking redde verden

Kapital har bedt om et intervju for å høre om det nyeste selskapet, forskjeller mellom startup-miljøet i USA og Skandinavia og ikke minst hva Traasdahl legger til grunn når han selv investerer i andres selskaper og bidrar med både cash og kunnskap til gründere som vil vokse med selskapene sine.

Siden Traasdahl ble kalt idiot, har han vært med på å starte fire selskaper og fått fast plass på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Dette etter å ha debutert der med en formue på 480 millioner i 2013.

Nå er 48-åringen godt i gang med en ny techbaby som skal bidra til å redde verden ved å redusere matsvinnet. Selskapet heter Crisp.

Ambisjonene for selskapet, som Traasdahl har spyttet inn 16 millioner dollar i for en eierandel på over 60 prosent, er ikke beskjedne. Ifølge gründeren skal det bli minst ti ganger så stort som det forrige, Tapad, som han fikk med seg en gevinst på 1,5 milliarder kroner fra da han solgte det til Telenor for 3,1 milliarder kroner.

Miami, New York og Aspen

Kapital intervjuer Traasdahl på Zoom fra familiens hjem i Miami. Han er kledd i en mørkeblå piquet-trøye. Rundt håndleddet henger en Rolex. Huset er pusset opp etter japanske prinsipper, ettersom ekteparet offisielt ble et par i Japan. Businessen styres nå delvis fra hjemmekontoret i Miami, delvis fra New York og delvis fra rikmannslandsbyen Aspen i Colorado – eller fra et helt annet sted.

– Vi reiser alltid hele sommeren og alle andre skoleferier også. Med Zoom kan jeg jobbe fra hvor jeg vil, sier han på litt avslepen trønderdialekt.

Etter snart 20 år i USA har det sneket seg inn noen amerikanske ord og vendinger.

Satt opp family office

Hodet hans har bragt ham til topps blant de aller rikeste i Norge. I fjor ble Traasdahl notert med en formue på 2,7 milliarder kroner på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Det var en oppgang på 17 prosent fra året før. Deler av formuen er plassert i aksjemarkedet og var mye av årsaken til formueshoppet.

– Jeg tok industriell økonomi-linjen på NTH, eller NTNU, som det nå heter i Trondheim. Der blir man hverken ingeniør eller økonom. Jeg kan veldig mange ting 80 prosent. Det har motivert meg til å få på plass folk som er flinkere enn meg selv. Aksjeporteføljen min styres for eksempel av noen andre.

– En slags family office?

– Ja.

– Hvilke selskaper og verdier ligger i den?

– Det går jeg ikke ut med i detalj. Men Kapital traff ganske godt på verdiene i fjor da dere regnet på tallene, sier Traasdahl.

Aksjer i Airbnb og Pinterest

Han letter likevel litt på sløret om hvilke selskaper han har puttet penger i. Via investeringer i amerikanske venture-selskaper eier han aksjer i selskaper som Airbnb, Pinterest, DraftKings, Digital Currency Group, InVision og Shopify. Traasdahl har også plasseringer i “alle” de store hegdefondene og er investor i et selskap som kjøpte opp musikkrettighetene til artistene Bob Marley og Prince.

Han har også plassert noe i eiendom, privat på de stedene familien er mest, noe i utleievirksomhet og gjennom store eiendomsinvestorer som BlackRock.

– Eiendom går alltid bra.

– Hvilket forhold har du til de enorme verdiene du har opparbeidet deg?

– Jeg ser dem som et virkemiddel, ikke et mål. Det har gitt meg friheten til å investere egne penger i mitt nye selskap Crisp. Det gir muligheten til å jobbe utrolig langsiktig med et stort og vanskelig problem som matsvinn. I tidligere selskaper har jeg brukt halvparten av tiden min på eksterne investorer. Nå bruker jeg under fem prosent og kan heller jobbe med teknologi, produkt og kunder.

– Følte ingen glede

Etter mange år med jobbingen døgnet rundt i startup-miljøet i New York har Traasdahl fått seg kone og to barn og har roet ned arbeidstempoet til noe som kan minne om et normalt liv.

– Jeg skulle gjerne ha holdt på med Tapad lenger og hadde ikke solgt hvis det ikke var for at jeg var så sliten i 2016. Heldigvis var det mange som var interessert i å kjøpe. Jeg følte ingen glede da salget var i boks. Jeg klarte ikke å tenke på noe, sier han om salget i 2016, som gav ham en gevinst på 1,5 milliarder kroner.

For å komme til hektene igjen og pleie familien og bli kjent med datteren som ble født under den mest hektiske tiden med Tapad, dro de ut på en 14 måneders reise rundt i verden.

– Jeg er glad jeg gjorde det. Det åpnet også en dør til å kunne starte Crisp etterpå.

Solgte bagasjen

Den viktigste lærdommen hans på turen var at de nesten ikke trengte noe. – Vi startet med 14 kofferter. Det tok en hel dag å pakke når vi skulle videre. Jeg holdt på å bli sprø. Vi brukte Marie Kondos ryddefilosofi med å sortere ut. Etter det reiste vi videre med tre trillekofferter.

– Hva gjorde dere med alt det andre?

– Vi solgte det på nettet, eller gav det bort. Det er forresten noe vi holder på med fremdeles, sortere ut og gi bort eller selge. Sønnen min, som blir 12 til høsten, har fått i oppgave å legge ut tingene, selge dem, sende dem og passe på at alt går riktig for seg. Jeg tok Kondos filosofi et hakk videre og fant ut at det jeg trenger i livet mitt er barna, kona, to T-skjorter og opplevelser.

Kona fra samme bygd

Kona Siri er motedesigner og har jobbet mye med klær.

– Er det hun som kler deg opp?

– Ja, hvis jeg skal se bra ut, sier han.

De møttes via hennes tidligere jobb, klesmerket Cherry Blossom som hun hadde startet. Det var representert i Vogue, og modellen som var i shoot var Sunniva Stordal. Are lånte ut leiligheten sin i New York til en fotoshoot Siri organiserte. Det viste seg at hun hadde bodd 80 meter unna ham en kort periode i Fannrem, hvor Are vokste opp, da hun var liten. Kona er i familie med tidligere Høyre-politiker og statsminister Kåre Willoch. Slik kom mellomnavnet Willoch inn i gründerens navn.

Likhet mellom journalist og gründer

Politisk engasjement var det også hos Traasdahls foreldre. Hver kveld skrev faren brev til diktatorer om kvinner eller opprørsledere som var satt i fengsel, dette som et ledd i arbeidet til  Amnesty International.

Sønnen Are var enebarn, spilte fotball og hadde fotballegenden Nils Arne Eggen som trener. Eggens godfot-filosofi, som sier at det du er god på skal du trene mer på, har han tatt med seg videre i livet. 

Etter hvert ble det mer skriving enn fotball for unge Traasdahl. Han hadde planer om å gjøre pennen til levebrød og skrev sportskommentarer i lokalavisen Sør-Trøndelag fra han var 16, og hadde siden ekstrajobb i Adresseavisen i flere år.

– Det var helt umulig å komme inn på journaliststudiet. Man måtte ha over seks i snitt. Det er mange likheter mellom det å være journalist og gründer. Man må være nysgjerrig og åpen, kunne stille spørsmål, oppfatte ting raskt og skjønne hvem som har svarene, samt bygge tillit. Erfaringen fra å være journalist har hjulpet meg senere i livet som gründer.

FN-mål

Ideen til Crisp fikk Traasdahl på jorden-rundt-turen med familien etter å ha sett hvordan barn sultet i India, mens eplene råtnet på bakken i New Zealand.

– Det er milliarder av mennesker i verden som ikke har nok mat, mens det andre steder ikke blir gjort noe med råvarene eller mat kastes fordi det ikke er etterspørsel. Matsvinn er definert som mål nummer én av FN for å redusere klimagasser. Det er dette jeg vil bidra til å finne en løsning på, sier han.

Ideen var å få på plass en dataplattform som alle matprodusenter, distributører og dagligvarekjeder i hele verden har tilgang til og som kan justere at det hverken blir for mye eller for lite mat.

– Verdikjedene er mye mer komplekse enn jeg trodde. Det finnes 370 millioner gårder i verden. Vi har laget den tekniske plattformen. Alle skal få tilgang til info om hva som etterspørres, og hvordan etterspørselen er fordelt. Dermed blir beslutningsgrunnlaget bedre. Man kan få produsert riktig mengde varer, og distribuert varene riktig. Dette vil også redusere utslipp fra transport, og mat man kaster. Crisp har fått på plass avtaler med flere hundre av de store matvareselskapene i USA. Det er en abonnementsløsning som skal ha positiv bunnlinje for selskapene og for verden.

– Og for Crisp og deg selv også?

– Ja, men det vil nok ta tid. Det er kanskje ti år igjen før det får impact på det store problemet.

– Sett filmen før

Nå er det 65 som jobber i Crisp, og fem nye ansettes hver måned. Det siste året har engleinvestorselskapet Firstmark Capital i New York hentet inn knappe ni millioner dollar, tilsvarende omtrent 75 millioner kroner, til Crisp. Firstmark Capital er dermed eiere i Crisp, i tillegg til Swell Partners, medgründer og CTO Dag Liodden, og alle ansatte. 

– Skal du holde på med Crisp resten av livet?

– Det er mulig. I hvert fall i ti år til. Kanskje noen andre er mer egnet til å ta det videre på et tidspunkt. Crisp skal bli ti til hundre ganger større enn Tapad.

– Det er hårete mål?

– Ja, men ellers har det ingen effekt på matsvinnet i verden. Min beste egenskap er at jeg kan se hvordan en gammel bransje som blir digitalisert, vil utvikle seg. Det er som om jeg har sett filmen før. Om ti år er kanskje Crisp der. Tapad ble til fordi jeg så at annonseringen kom til å flytte seg fra computere til mobilen. Da trengte man en plattform for det, en teknologi som kunne kjenne igjen brukere på tvers av enheter for å styre reklamen bedre.

– Kan du også se hvordan andre ting vil utvikle seg?

– Nei, jeg har det ikke sånn med Lotto, for eksempel. Eller aksjemarkedet for den saks skyld. Men hadde jeg laget en portefølje av de selskapene jeg har skrevet om i DN hvert kvartal, hadde den gått bra.

Priser norsk skolesystem

Traasdahls arbeidstid er sirlig fordelt med 80/20 mellom Crisp og private equity-firmaet Spring Capital Polaris, basert i Oslo og startet sammen med Jostein Pettersen og Gunnar Sellæg, begge kjente fra langt tilbake i tid.

Selskapet investerer i skandinaviske techselskaper som de tar til USA, hvor de har med investorer som de inviterer med inn og som bidrar med mer enn cash. Flere av investorene er tilknyttet shipping og eiendom, som Dyvi og Koteng.

– 50 til 60 prosent av investeringene tar vi selv, sier Traasdahl.

Han mener at kombinasjonen av å starte noe i Skandinavia, og det å kunne ta det videre til det amerikanske markedet, er unikt.

– Det som startes i Skandinavia, er ofte hel ved. Det er gode ideer, sier han.

Gründeren mener dette blant annet kommer fra skolesystemet hvor det er mindre press på karakterer enn i USA, noe som gir bedre grobunn for kreativitet og å tenke annerledes.

– Satt på spissen er det eneste som teller i USA å få gode karakterer så man kommer inn på den neste skolen, og til slutt en Ivy League-skole. På Harvard lærer de for eksempel bare å bli flinke til å løse ting som har blitt løst før. De lærer ikke å løse nye problemer, mener han.

Hjelper norske gründere

Men på salgssiden, og når det gjelder å tørre å satse stort, er amerikanerne langt flinkere enn nordmenn.

– Amerikanske startups går mye fortere inn i en fase hvor de investerer mye for å bli store raskere. Og de har investorer bak seg som kan se mulighetene før de vises i regnskaper.

– Hvordan plukker dere selskaper?

– Vi ser etter de som har et godt og velprøvet B2B-produkt. Helst bør det ha minst 25 millioner kroner i abonnementsinntekter og et team på 25–30 eller mer. Selskapet må ønske å ekspandere internasjonalt, og USA må være en del av deres vekstplan. Vi ønsker å teame opp med gründere som har store ambisjoner, og hvor vi kan bruke vår erfaring for å gi dem råd på veien så vi unngår endel av de feilene vi har gjort selv.

Tar fire norske til USA

Til nå er 235 millioner kroner investert i fire selskaper. De som har sluppet gjennom nåløyet er: SalesScreen, som lager software for salgsmotivasjon, Inspera med digitale eksamener, Catenda, som satser på samhandling basert på 3D-modeller av bygg, og Dossier med dokumentasjon av kompetanse i helsevesenet.

– Alt går etter planen i de fire selskapene. 

– Hvor lenge har dere planer om å sitte på disse investeringene?

– Vi skiller oss fra fond fordi vi ikke har noe press fra investorer til å generere inntekter. Vi kan sitte i et selskap for alltid om vi vil, men regner med at gjennomsnittstid er fem til ti år.

– Har dere planer om å gå inn i andre selskaper nå?

– Ja, vi går inn i ett til to selskaper i året.

Relasjonsbaserte USA

Traasdahls ene partner, Jostein Pettersen i Spring Capital Polaris, har kjent ham siden de som nyutdannede jobbet sammen i PA Consulting.

– Are er veldig god til å se kjernen av et case, hva man må få til for at noe skal lykkes, og så legge alle ressurser inn på akkurat de to–tre tingene.

– Hva har du lært av ham?

– Hvor mye godt som skapes ved å holde skarpt fokus over lang tid, sier Pettersen.

Gunnar Sellæg er den andre partneren. Han ble kjent med Traasdahl da denne drev sin første startup, Thumbplay, en abonnementstjeneste som lar brukere laste ned musikk, video og spill til mobiltelefonene sine. Sellæg ledet et tilsvarende selskap, Aspiro.

– Vi hadde endel erfaringsutveksling. I tillegg hjalp Are meg med å få kontakt med ledere i amerikanske plateselskaper da vi bygde opp musikkstreamingstjenesten Tidal, som da het WiMP, sier han.

Nettopp viktigheten av relasjoner er noe av det Sellæg har plukket opp av Traasdahl.

– En konkret sak mange undervurderer når det gjelder det å gjøre business i USA, er hvor relasjonsbasert landet er. Uten relasjoner er det nesten ikke mulig å lykkes der. Det er på et helt annet nivå enn i Nord-Europa, avslutter Pettersen.

– Største straffen til en konsulent

Vi spoler tilbake til idiot-karakteristikken fra rederen da Traasdahl jobbet i PA Consulting. Etter den famøse lørdagen sa Traasdahl opp og ble ansatt i selskapet Carrot Mobile. I forkant var han innleid for å lage oppsett i Excel og forretningsplaner det gikk an å presentere.

– Alle piler gikk opp til høyre. Så sa de: “Du kan komme og gjennomføre det du foreslår.” Det er den største straffen til en konsulent å selv måtte gjennomføre sin egen plan, sier han.

Holdt på å tape alt

Traasdahl lånte penger av faren sin, som knapt hadde penger, for å få eierandeler i selskapet.

– Jeg lånte vel 250.000 kroner, og det var omtrent alt han hadde spart opp. Jeg klarte å betale tilbake alt like etterpå. Senere har han fått tilbake adskillig mer enn det, sier Traasdahl.

Men det var nære på. Carrot Mobile holdt på å tape alt.

– Jeg ble markedsansvarlig. Det var en altfor stor rolle for meg, mener Traasdahl.

Det var på det tidspunktet at man skjønte at telefonen kunne brukes til noe mer enn å ringe. Norge var helt i verdenseliten på dette området.

– Telenor var en av eierne i Carrot. De kunne ikke kjøpe seg inn i nettverket i USA og ville bygge opp et tjenesteselskap i USA. Det var sånn jeg endte opp USA i 2000. Jeg var med og satte opp selskapet Telenor Mobile Interactive. Det å være gründer i USA, ikke kjenne noen og prøve å få avtaler med mobilleverandører og knapt kunne engelsk, var kjempetøft. Men vi lyktes og fikk avtaler med de fleste store amerikanske medieselskapene som Disney, ABC og Fox og alle mobiloperatørene, deriblant AT&T, T-Mobile og Verizon. Det var en hard, men definerende tid i mitt liv.

“Feil beste signalet”

– Har du blitt fristet til å gi opp underveis?

– Nei, jeg gir aldri opp. Det er kanskje det eneste jeg er skikkelig flink til.

– Tror du at du er en annen type investor enn de som ikke har gründerbakgrunn?

– Ja, definitivt. De er ofte finansielt interesserte og motiverte. Jeg er motivert av å løse store problemer, og de kan bare løses med ekstremt fokus. Jeg opplever at jeg med en operativ bakgrunn er adskillig mer opptatt av mennesker. Det er teamet som skal levere.

– Hva er ditt forhold til risiko?

– Det er et “flywheel” hvor litt suksess gjør at jeg tør å satse litt mer. Med tiden har jeg lært at det egentlig ikke er så mye som kan gå galt. Feil er ofte det beste signalet for å korrigere kursen. Det er et bedre signal enn suksess.

“Ta en potet”

– Hva unner du deg nå som du ikke gjorde før?

– Frihet til å reise. Som familie elsker vi å reise og oppleve ting sammen, sier han.

Sommeren i år skal de kjøre langs hele Østkysten i USA. Bruke to måneder. I fjor tok de Vestkysten. De pleier å fordele ferien mellom Frankrike og Norge. Datteren skjønner norsk, men er ikke så ivrig på å snakke det. Det er ikke faren heller. Den eneste setningen hun vil si er: “Pappa er tjukk”.

– Sønnen min snakker flytende. Når vi er i Norge, er han to uker på en skole som heter Norgesskolen på Gol sammen med andre barn som bor i utlandet. Der lærer de ting om Norge og synger sanger som “Ta en potet”.

– Hvor lenge skal dere bli i USA?

– For alltid, tenker vi nå.