Valget får frem jernet i Erna

Kapital er på Norges best bevoktede hjemmekontor, statsministerboligen i Inkognitogaten 18, med egen flyplasskontroll i entreen. Her har Solberg det siste året gått i løpestreng mellom kontoret, møterommet, statsrådssalen og endeløse Teams-møter. Statsministeren, som alle andre, merker coronaslitasjen. 

Statsministerens kommentar faller midt i et lengre resonnement om nettopp pandemien, sett opp mot ekkokamre og dagens debattklima. Selv ble hun smidd i det politiske ordskiftet på 80- og 90-tallet, hvor politikerne etter sigende bare tok en pause fra injurierende utspill for å tenne en ny sigarett. Siden den gang har verden utviklet digitale gapestokker og hard "SoMe"-justis. 

– 80-tallets, og til dels 90-tallets, politiske debatter hadde aldri fungert i dag. Folk hadde vært så krenket. Det mest slitsomme med dagens politiske klima er hvordan folk henger seg opp i hver eneste lille uttalelse du gir, og tolker den i verste mening. Jeg synes de overdriver. Vi burde legge mer vekt på å tolke folk positivt og inkluderende, fremfor hele tiden negativt og ekskluderende. Den polariseringen som skjer nå er litt farlig. 

Og debattklimaet har ikke avtatt under coronapandemien, snarere tvert om. 

– Vi har mange debatter for øyeblikket hvor alle snakker med Caps Lock på og utropstegn etterpå. Du får humørløse politikere av dette. Rett og slett fordi du må være dønn kjedelig hver gang du uttaler deg. Hvis du sier noe som er litt morsomt, eller i et visst tonefall, så vil noen snu og vende på det til det ser helt latterlig ut.

– Største tøyset jeg har sett

For å gi resonnementet ytterligere kontekst beveger samtalen seg videre til bursdagsfeiringen på Geilo i mars. 60-årsdagen som endte med et historisk forelegg på 20.000 kroner. Dette er en hendelse hun nok er sliten av å høre om, og hun parerer den nærmest på automatikk: 

– Jeg synes også at den Geilo-turen var dumt. Vi hadde rett og slett ikke tenkt på at om du går på en restaurant og er over ti stykker, selv om du holder smittevernhensyn, så bryter du reglene. Det burde vi visst. Jeg tenker at alle kan gjøre feil, men det er ingen unnskyldning, og det er bare å beklage. Jeg tror de fleste kan forstå at slikt kan skje, men vi er i en situasjon hvor folk er lei. Det gjelder meg også. Folk lengter etter å komme tilbake til hverdagen før corona.  

Det som derimot ikke er fullt så automatisk, er den åpenbare irritasjonen statsministeren har over noen mediers dekning av hennes første barbesøk etter Oslos forsiktige gjenåpning i mai. 

– Når det gjelder den nylige saken om at jeg hadde vært på feil bar, synes jeg det er det største tøyset jeg har sett i hele mitt liv. At noen henger seg opp i, når jeg skal ha et intervju med VG, at det foregår på en nyåpnet restaurant og ikke en gjenåpnet en, er veldig rart. Mitt poeng med å møte pressen på denne restauranten var å snakke om at folk fikk lov å komme på jobb igjen, og der var det ti mennesker som da hadde fått komme på jobb. Så vidt jeg vet skal de også ansette flere. 

– Visste du hvem som eide restauranten? 

– Nei, overhodet ikke. Dette var ikke noe jeg tenkte over en gang, sier Solberg og føyer til et personlig hjertesukk:  

– Mediene er klikkavhengige og tjener penger på slike vinklinger. Sånn er det. Mediene må selv vurdere balansen mellom å være en del av demokratiet og opplysningen, og det som er klikkorientert.

Så, nettfora med Caps Lock og klikkdrevne medier er en naturlig irritasjon for en partileder som ofte blir beskyldt av sine motstandere for å være kompromissløs. Til høsten er det valg, og Solberg skal igjen prøve å lede Høyre til en ny regjeringsperiode. Hennes tredje, i så fall. Men på horisonten er ikke himmelen bare blå. 

Stille før stormen

Erna Solberg er et tvers igjennom politisk dyr. For skikkelig å forstå politiske dyr er du nødt til å forstå villmarken de eksisterer i – hvilke dyr som jakter, og hvem som blir jaktet på. Solberg og hennes Høyre-flokk starter valgkampen noe utmagret etter åtte år i regjering, mens flere av vennene deres er direkte såret. Både Venstre og KrF er under sperregrensen.

Deres frafalne regjeringspartner, FrP, har svak medvind og gløtter på 10-tallet, men den ferske partilederen Sylvi Listhaug kan bli en ustabil joker i en ny høyrekabal. Ved inngangen til sommerferien ligger dagens borgerlige samarbeid an til å få rundt 65 av 169 mulige stortingsrepresentanter, og skulle målingene holde vann, blir det oppsigelse for Solberg.   

Storbonden fra Hedmarken, Trygve Slagsvold Vedum, har hakket løs på regjeringens reformer, og kapret velgere fra hele det politiske spekteret det siste året. Sammen med erkefienden Arbeiderpartiet (Ap), som ser ut til å sitte trygt i posisjonen som Norges største parti, er det mange som mener at valget 13. september nærmest er avgjort. 

Solberg fnyser av tanken. Ingenting er avgjort. Valg er valg, må vite. Siden hun ble medlem i Bergen Unge Høyres arbeidsutvalg som 17-åring, i 1978, har Solberg vært igjennom ti stortingsvalg. Høstens brudulje blir hennes ellevte valgkamp, og kanskje den siste som partileder. Hun har sett dårlige målinger før, og vet at folkeopinionen fort kan svinge. Det er ikke uten grunn at “Erna er stjerna”, som de sier i korridorene i Høyre. Hun har utrettet politiske mirakler tidligere, og bare ordet “valg” ser ut til å gjøre noe med henne. Hun får et predatorisk drag over seg, som om hun har fått ferten av Jonas selv, og forsikrer med ettertrykk:

– Det kommer til å bli hardere og tøffere utover høsten. Tøffere enn det ser ut på meningsmålingene nå. Det blir det alltid. Jeg er sulten. Partiet er sultent. Jeg gir det 50–50.

Får energi av valgkamp

– Dere har sittet i regjering i åtte år. Et det mye slitasje i partiet nå? 

– Det er alltid slik at den sittende regjering sliter litt på vårparten før et valg. Rett og slett fordi de sakene som blir diskutert er sakene som reelt skal gjennomføres, og det er de sakene du har ansvar for. Det blir mye bråk av slikt, og det gjelder for alle som sitter med regjeringsmakt. Ofte har opposisjonen medgang før sommeren. Spørsmålet er om de klarer å holde på det. Det kan hende at når folk har fått sommeren til å roe ned og tenke seg om, vil de se at tross alt har dette gått ganske bra. 

Solberg er optimistisk. På ekte, ser det ut som. Kapital har fått opplyst av flere som kjenner henne at hun trives i valgkamp. Hun elsker å debattere. Det gir henne rett og slett energi.  

– Jeg husker det var et avisoppslag en uke før valget sist som slo fast at det bare var en ti prosents sjanse for en ny blå regjeringsperiode. Jeg husker ikke hvem som hadde regnet på det – sikkert noen bookmakere, eksperter eller fremtidsforskere. Vi vant nå likevel, forteller hun humrende.

– Det største problemet i dag ser ikke ut til å være oppslutningen til Høyre, men heller den manglende oppslutningen til Høyres regjeringskolleger. Tror du de vil klare å hente seg inn? 

– Jeg er optimist. KrF har for eksempel hatt flere meningsmålinger i det siste hvor de har vært over fire prosent. Sp har lånt velgere fra borgerlig side, og dem må vi jobbe med å hente tilbake. Jeg har tro på at vi greier det. Sp er nå et parti som har valgt å samarbeide med venstresiden, og den venstresiden er mer radikal nå enn på mange år. 

– Du samarbeidet godt med Siv Jensen, hvordan ser du på utsiktene til et samarbeid med Listhaug? 

– Akkurat nå opplever jeg at FrP skal stå ranke på egen politikk og egne saker, og det er litt utfordrende. Men jeg har et godt forhold til Sylvi og snakket godt med henne da hun var statsråd. Men slik er det: Før valget er det posisjonering. Utprøvingen av et samarbeid kommer når vi har lagt det bak oss. 

De problematiske forskjellene

Alle valg handler om å ta eierskap til sakene som best speiler velgernes interesser og bekymringer. Gjennom coronapandemien har spørsmålet om forskjeller i samfunnet fått momentum, og det kan se ut som det har vekket arbeideren i Solbergs fremste motstander, Ap-leder Støre. Både han, og ikke minst Rødt og SVs Audun Lysbakken, har kommet med flere utspill. Sistnevnte utbasunerte på partiets landsmøte i vår at “festen til de rike er snart slutt”, og har foreslått 70 prosent arveavgift på formuer over 100 millioner kroner. Noe som har fått mange vellykkede bedriftseiere og investorer i Norge til å ta en titt på boligmarkedet i sydlige strøk. 

Solberg er klar på at Venstre-siden ikke eier temaet om sosiale forskjeller. 

– Er Lysbakkens arveavgift realistisk? 

– Eh, nei, sier hun kort før hun drevent bygger en bro i samtalen til hvordan Høyre ser på temaet:  

– Jeg mener det viktigste fokuset i den saken er hvordan vi kan løfte folk ut av fattigdom, og hvordan sørger vi for at fattigdom ikke går i arv? Og det er noen positive resultater å vise til fra vår vakt. Vi har halvert antall bostedsløse i Norge, og det er starten på et stabilt liv. Så har vi brukt mye penger på å gjøre tjenester rimeligere for folk med dårlig økonomi – barnehage, SFO, fritids- og feriereiser og så videre. Men kanskje det viktigste er satsningen på skole og gjennomføring av skole, samt satsning på at folk kommer tilbake igjen i jobb. Det er de tingene du virkelig må jobbe med. 

– Men hva med skatter og avgifter? 

–  Du kan kanskje gjøre noe med inntektsstatistikken hvis du skattlegger veldig mye hardere, men da må du skattlegge veldig, veldig mye hardere. Det er marginal forskjell på skatteopplegget til Ap og regjeringen. Det blir mye symbolpolitikk. Jeg er opptatt av at vi over tid må sørge for ikke å ha varige satte store forskjeller i Norge. Det greier vi best om vi kan gi visse grupper et løft som lar dem fungere i arbeidslivet. Det er folk som er viktigst – ikke statistikk, mener statsministeren.

– Skatt skal være rettferdig

– Det er noen dilemmaer med dette ensidige fokuset på høyere skatter. Jeg mener vi skal ha et progressivt skattesystem, jeg mener at folk skal betale skatt, og jeg mener at det skal være rettferdig.  

Det Solberg derimot mener går litt tapt i diskusjonen rundt formue, er at vi i Norge de siste årene har hatt en voldsom økning i nye bedrifter.

– Vi ser voldsomme teknologiske endringer, vi ser at det skapes arbeidsplasser, og vi ser at det går godt i norsk økonomi.

Om noe ønsker Solberg mer målrettede tiltak mot internasjonale selskaper som tjener stort på den nye plattformsøkonomien, men som ikke nødvendigvis legger så mye igjen i landene de opererer i. 

– På verdensbasis ser vi at teknologiskiftet fører til at store verdier blir sluset til et fåtalls mennesker. Derfor jobber vi med hardere beskatning av denne typen selskaper. Du må derimot ikke glemme at dette også handler om at noen vinner i en periode med mye nyskapning. Mennesker med nye ideer, nye vaksiner. Det er en del av utviklingen.

Skatt er noe Solberg kan endel om, faktisk næringsliv generelt. Allerede som 28-åring ble hun medlem av den prestisjetunge Finanskomiteen på Stortinget, hvor disse spørsmålene er sentrale. Hvordan hun endte der er mer tilfeldig, skal vi tro henne selv.  

Planla ikke å bli politiker

Erna Solberg passer ikke helt inn i det stereotypiske bildet av vår tids driftige karrierekvinner. De som har beveget seg i målrettede streker fra gymnaset til en direktørstol i et bærekraftig åpent landskap. Godt hjulpet frem av moderne ledelsesteori og forhandlingsteknikk. For Solberg har ikke streken alltid vært like rett. 

– Jeg planla aldri å bli heltidspolitiker. Jeg var engasjert og syntes det var gøy å drive med politikk, men tenkte aldri at dette skulle bli karrieren, bedyrer hun. 

Historien går i korte trekk slik: På 70-tallet i hennes hjemby, Bergen, begynte Solberg å utvikle et samfunnsengasjement. Mens hun gikk på gymnaset ble hun leder for Operasjon Dagsverk og medlem av sentralstyret i Elevorganisasjonen. Hun ble også medlem i Unge Høyre. Hennes tidlige hjertesaker var skole, likestilling og utviklingshjelp. 

Utover 80-tallet, mens hun studerte samfunnsvitenskapelige fag på Universitetet i Bergen, bygget Solberg seg opp et renommé som en slagkraftig lokalpolitiker, men fremdeles så hun ikke for seg at dette skulle bli karrieren. 

– På 80-tallet var det ikke så enkelt å bli heltidspolitiker. Du kunne bli stortingsrepresentant, men det var i grunnen det. I dag finnes det mye mer “politikerjobber”, som rådgivere. Partiorganisasjonene har blitt større og proffere enn de var den gang. Jeg kjente noen som tenkte på politiker som karriere, men det var helst gutter. De hadde noen halve stillinger, men så forsømte de eksamenene sine, og så gikk det bare sånn passe med deres politiske karrierer. Jeg tror det er viktig å etablere livet ditt før du blir heltidspolitiker. På det tidspunkt hadde jeg studert og hatt forskjellige jobber. 

Tok over etter “hallodamen”

Så var det dette med å gripe tilfeldighetene. Da Høyre-politiker og Norges første “hallodame”på NRK, Inger-Lise Skarstein, trakk seg fra Stortinget i 1989, åpnet det seg en “Bergensplass”, og Solberg og kretsen rundt henne så sitt snitt. 

– Da var det noen som puffet meg frem. Først litt i protest. Det var noen andre som hadde siktet seg inn på jobben (motkandidaten var tidligere fylkesvaraordfører i Hordaland, Kari Nesfossen; red. anm.). Unge Høyre hadde foreslått meg. Vi trodde ikke at vi ville få noe gjennomslag, men jeg stilte, litt for å vise oss frem, og for å gi dem konkurranse. Så viste det seg at det var flere som tenkte som oss – at det er bedre å satse ungt enn å satse på en som har vært kommune- og fylkespolitiker lenge, men kanskje ikke hadde samme utviklingspotensial. Jeg ble oppriktig forbauset da jeg ble ringt opp av nominasjonskomiteen og fortalt at hele fylket støttet meg. Jeg tror noen hadde snakket sammen på bakrommet og blitt enige om at Høyre burde satse ungt. 

Vips så var unge Solberg på tinget, og som før nevnt, ble hun umiddelbart plassert i Finanskomiteen. 

– Den gangen var rangsystemet på Stortinget mye mer autoritært enn det er i dag.  Det var mange som løftet øyenbrynene da jeg kom inn Finanskomiteen med en gang. Da Syse-regjeringen måtte gå av, måtte jeg gå ut av komiteen. Noen fra vår gruppe mente at nå måtte noen med lang og tro tjeneste få den plassen – i stedet for “hun unge”. 

Herfra og ut begynner konturene av en politisk karriere å ta form. 

– Da jeg kom til Stortinget, fortalte alle meg at man må sitte to perioder for å få gjennomført noe, så jeg innstilte meg på det. Men jeg har aldri planlagt ekstremt mye fremover. Jeg tror du må gjøre en god jobb der du er for å være kvalifisert til å få andre sjanser. 

Resten er moderne historie. I 2001 ringte Kjell Magne Bondevik og tilbød Solberg jobben som kommunal- og regionalminister. Hun ble her kjent som kompromissløs i spørsmål om blant annet innvandring, og pådro seg i denne perioden kallenavnet “Jern-Erna”. I 2004 ble hun leder i Høyre, og ni år senere overtok hun nøklene til Statsministerens kontor. 

Humor i små stikk

Det er ikke mye tristesse med Solberg. Stikk i strid med trenden i tiden hvor skjebnehistorier om motgang og familie ofte er inngangsbillett til pressens førstesider. Solberg gjør ikke engang et forsøk på å være privat – lissepasninger til tross. Ingen små familieanekdoter som kan male frem bildet av en kjærlig mor pryder samtalen. I løpet av en times samtale på innpust og utpust blir ektefellens navn, Sindre, nevnt én gang i forbifarten. Han tok over matlagingen i det solbergske hjem i 2001, i forbindelse med at fruen ble kommunal- og regionalminister. Han har hatt jobben siden.

For “Jern-Erna” skal alt handle om politikk, synes strategien å være, men hører du nøye etter, kan du både bli underholdt og krenket. Jern-Erna har nemlig mye humør – og tilsynelatende mye av det gode slaget. Dette materialiserer seg blant annet i en underliggende tørr humor som kommer til syne gjennom mange små stikk i samtalen. Litt akademikerhumor med en anelse importert britisk frekkhet. Hun ler for eksempel hjertelig når hun minnes en tale Boris Johnson holdt for Verdens naturfond (WWF) i 2019. Johnson bemerket at det er like få sibirtigre igjen i verden som det er medlemmer i House of Lords (overhuset i Det britiske parlamentet).

– Så stoppet han opp litt og sa ut av det blå: “Kanskje løsningen er å mate sibirtigrene med medlemmene i House of Lords.” He, he, jeg må bare si at Boris er utrolig morsom. Det er noe litt ustrukturert og lettsindig med ham. Noen ganger kommer han for sent, mens andre ganger holder han noen fantastiske taler. Han er litt av en karakter.

En krevende amerikaner 

Munterheten virker å være til stede i detaljene. Små, tidvis lakoniske, beskrivelser av mennesker hun har møtt er ladet med mye usagt mening. Det mye omtalte møtet med Donald Trump har hun siden januar 2018 konsekvent omtalt på en respektfull måte, men igjen, det er noen stikk å skimte.

– Jeg sa det etter møtet, og mener det fortsatt, at Trump er en hyggelig fyr. Jeg tenker det gjelder spesielt for Norge, som er gode kunder av USA. Vi kjøper jo både biler, fly og Gud vet hva av dem. Så han er hyggelig, men han er ikke politiker på den måten vi er vant til. Du kan ikke sette deg ned med Trump og snakke om langsiktige utfordringer og strukturer. Han er opptatt av kortsiktige løsninger. Du merker at han har en annen inngangsport. Perspektivet virket mer kortsiktig – med øye for gevinster.

Hun påpeker at Norge er et lite land med store ambisjoner om å kunne være med og påvirke på den internasjonale arena, noe som førte til en slags gjettelek i Trumps nærvær.

– Vi så et uforutsigbart USA med all hoppingen til Trump. Alle bare satt der og prøvde å finne ut hva strategien skulle være under hans presidentskap. Hvordan skal Norge tilpasse seg? Hva skal bli våre veier inn i denne administrasjonen? Med hans oppmerksomhetsspenn var det krevende.

Kan ikke leve med hvite vegger

Det hvite hus er kanskje imponerende, men Norge ligger ikke veldig langt etter. Solberg er den andre norske statsministeren som har kunnet ta i bruk praktboligen i Inkognitogaten 18, både som hjem og som representasjonslokale. Den første var Jens Stoltenberg. 

Selve boligen inngår i et større kompleks som favner to nærliggende eiendommer (Riddervolds gate 2 og Parkveien 45), og her pares en blanding av barokk, italiensk renessanse, med en anelse funkis og moderne design. Det er et sted hvor statsledere kan samles i Norges best uttenkte omgivelser mens PST lurer usynlig i treverket. Og boligen reflekterer sin beboer. Stoltenberg skal ha foretrukket det neddempede, mens Solberg, vel, hun har noe som speiler hennes humør. 

– Jens var så minimalistisk. Det er ikke meg. Jeg kunne ikke leve med bare hvite vegger. Det må være litt liv i en bolig. Jeg er en stor tilhenger av maksimalismen. 

Da hun flyttet inn, satte hun umiddelbart sitt preg på boligen. Det hvite har glidd over i naturfarger, bøkene i hyllen ser ut som de er lest, og kontoret vitner om et levd liv. Og ikke minst, kåken er perfekt til å ta seg en fest. 

En ting Solberg virkelig savnet gjennom fjoråret, var de impulsive samtalene og øyeblikket som kommer av å snakke med folk utenfor rammene av stramt regisserte Teams-møter. Hun er et utpreget sosialt vesen, har Kapital fått vite av folk som kjenner henne. Hun er kjent for å arrangere tilstelninger og fester for sine kolleger. Det ble det lite av i fjor. 

– Jeg liker å ha gjester, og jeg liker å være rundt folk. Jeg har savnet det kjempemye. Den uformelle biten er viktig for impulser, det er da du får de beste innspillene. Dette med Teams-møter hvor alle har forberedt en fem minutters redegjørelse til statsministeren om hvordan det går med deres jobb eller bedrift, gir deg ikke nødvendigvis den gode forståelsen og kontakten. Det har vært et krevende år.

– Et krevende år. 

Hun forteller videre at det i begynnelsen av pandemien hersket en veldig lagånd, men etter hvert, når det måtte gjøres harde prioriteringer, begynte det å knake noe i sammenføyningene. 

– Det er da diskusjonene begynner. Hvorfor skal den gruppen få vaksinen, og ikke den gruppen. Dette har vi hatt mange runder på. Jeg forstår for eksempel lærernes bekymring, men det er ikke slik at lærere har blitt mer smittet enn andre. Det er smitteutsatte områder som har vært prioritert, spesielt bydeler i Oslo. 

Det blir en liten pause før hun påpeker: 

– Det er vanskelig å treffe presist. Folk bekymrer seg for ulike sider av pandemien – alt ut fra sitt ståsted. Det forstår jeg godt.  

Regjeringen fikk i april kritikk da coronakommisjonen la frem sin rapport om det foregående året. Kommisjonen mente bl.a. at den første nedstengningen ble gjennomført på en grunnlovsstridig måte, og at gjenåpningen våren 2020 var preget av hastverk og manglende forberedelser. De viste også at pandemiberedskapen i forkant hadde vært dårlig, og tiltakene som først ble satt inn var dårlig utredet og dårlig forberedt. 

– Blir denne kritikken en sten om foten inn mot valgkampen? 

– Ja, men samtidig var kommisjonen tydelig på flere ting som regjeringen har vært enig i hele tiden. Pandemiberedskapen burde ha vært bedre. Spesielt momentet knyttet til smittevernsutstyr så vi tidlig var en svakhet. I Norge er beredskapsansvaret plassert bredt utover. Alle kommuner har ansvar for egen beredskap, og det er utfordrende. I ettertid er det helt klart at vi kunne gjort og prioritert ting annerledes. Men vi har stått oss godt i forhold til sammenlignbare land, ingen andre land i Europa hadde på plass det kommisjonen pekte på. 

– AS Norge går bra

Med Solbergs økonomibakgrunn er det nærliggende å gripe til den kjære floskelen å sammenligne Norge med en bedrift. 

– Hvordan ser årsrapporten for AS Norge ut i 2020? 

– Hovedkonklusjonen er at det har vært mange store skjær i sjøen for AS Norge, men at det har, til tross for dette, gått ganske bra. For endel bedrifter har pandemien ført til at markedet har blitt borte eller endret seg, men andre har en helt annen opplevelse. I påsken i fjor ringte jeg til ti–tolv av de mest fremtredende lederne i norsk næringsliv for å høre om hvordan situasjonen var hos dem. Noen syntes da det var helt forferdelig. Ta Ekornes i Sykkylven kommune. På ett punkt var alle permittert, og kommunen hadde 26 prosent arbeidsledighet. I høst er ledigheten på én prosent, og de ansetter nye. Mye av den panikken som kom da pandemien inntraff, gjorde at mange feilberegnet markedet.

Lang arverekke 

Solberg ble, som kjent, 60 år i mars. Hun har vært på Stortinget i over 30 år, partileder i 18 år og statsminister i åtte år. Hun har knust alle glasstak, og vært Norges udiskutabelt mektigste kvinne siden Gro Harlem Brundtland. Begrepet “landsmoder” liker hun derimot dårlig: 

– Det er hyggelig om folk synes jeg har gjort en god jobb, men det blir litt perifert. Jeg får virkelig min dose med kritikk. Jeg trenger bare å åpne Facebook eller lese en lederartikkel. Jeg husker veldig godt hva Kåre Willoch sa: “Det er alltid bedre å ha vært statsminister enn å være det.” 

– Angående det, har du sett deg ut noen arvtager til partilederjobben? 

– I 2022 skal Høyre velge partileder. Enten kan de gjenvelge meg, eller så kan det være at det blir noen andre. Partiet må gjøre sitt valg. Det mangler ikke på talenter i partiet vårt. Både Tina, Henrik, Ine og Torbjørn er flinke folk. Vi har et apparat av unge mennesker – både i statsrådsrekken og på Stortinget. Jeg har derimot ingen tanker om noen sluttdato. Det er en diskusjon jeg vil ta internt med Høyre først. Vi får ta én fireårsperiode av gangen. 

– Har du noen tanker om hva du ønsker å gjøre når du er ferdig i politikken?

– Jeg vet ikke, jeg. Kanskje noe med tall. 

Solberg ser egentlig ut til å fnyse litt av tanken. Kanskje det er noe med valget. Kanskje det er noe med alle reformene Høyre har innført. Jonas kan ødelegge mye, skal vi tro henne.

– Denne uken har jeg vært og besøkt rustilbud som står i fare for nedleggelse om Jonas blir statsminister, fordi han vil ta vekk finansieringsordningene for ting som er etablert på grunn av fritt behandlingsvalg.  

Solberg lister så opp en rekke eksempler før samtalens gitte konklusjon:  

– Det er mye som står på spill 13. september.