<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Hvis man ser nøye etter, ser man raskt at staten er en stor eier i næringslivet. Mest kjent er selvfølgelig statens store post i Equinor (tidligere Statoil) på 67 prosent, men staten eier 54 prosent i Telenor, 34 prosent i Norsk Hydro, 36 prosent i Yara og 100 prosent i selskaper som Posten, Statkraft, Vygruppen (NSB), Flytoget, Avinor og Nye Veier.

Listen er ikke uttømmende, men den viser likevel at staten er en stor eier. Det norske statlige eierskapet er vel, relativt sett, større enn i noe annet vestlig og demokratisk land.

Likevel har statsministerkandidat Jonas Gahr Støre startet valgkampen med å si at staten bør kjøpe mer. Staten bør bli en enda større eier. Og når staten eier enda mer, så skal staten, altså regjeringen og Stortinget, følge mer med og kreve et aktivt eierskap, ifølge et intervju i Aftenposten.

Vi kan virkelig ikke huske at Arbeiderpartiet, eller andre partier for den saks skyld, har vist en særlig evne til å forutsi industrielle endringer og foreslå næringer og selskaper staten bør satse skattebetalernes penger på.

Det er en stund siden vi fikk Statoil og Telenor eller Norsk Hydro.

Det rare er at Gahr Støre tar utgangspunkt i at industrien angivelig mangler kapital. Det har jo staten nok av, og derfor skal staten eie mer.

Men det er jo helt feil. Det er ikke kapitalmangel noen steder. Vi har ikke hørt om et eneste prosjekt av betydning som er stoppet på grunn av kapitalmangel. Bankene gjør jobben sin, og obligasjonsmarkedet er stort.

Det er ikke kapitalmangel noen steder.

Det som kan være et problem er renten, som alltid vil være markedsbasert, men det er prisen på kapitalen, ikke mengden.

Poenget, som Gahr Støre ikke ser ut til ikke å forstå, er at mange private eiere og investorer gjerne vil at staten skal ta risikoen eller deler av risikoen, men det er noe annet enn mangel på kapital.

Aktørene skriker om kapitalmangel, men de vil ofte bare redusere egen risiko.

Det kan gjelde investeringsprosjekter innen CO2-fanging, hydrogen, batteridrift, oppdrettsfiske og mye annet.

Et alvorlig problem er også at Gahr Støre og Ap vil se bort fra lønnsomheten i prosjektene, og mer ta hensyn til arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet i landet.

Det kan det bli gøyale resultater av, og kapitalen vil måtte strømme fra statskassen til bedriftene som ikke klarer seg på egen hånd. Det er nok av feilslåtte industriprosjekter i Norge, som Norsk Jernverk og kulldrift på Svalbard, for å nevne noe.

Nå kan det blir batteriproduksjon og hydrogensatsing.

Det er nesten mystisk når Gahr Støre sier at “fellesskapet bør dessuten være med på oppsiden”.

Er det noe nytt? Det renner utbytte i strie strømmer fra Equinor, Statkraft og DNB til statskassen. Av og til tapper de selskapene.

“Regjeringen sitter stille og venter på at private investorer skal ta oss videre. Det er ikke nok,” sier Gahr Støre.

Det blir spennende å se hva en ny regjering med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum i spissen vil satse på. De nye industriherrene.