+ mer
Den gamle skolen: Vår nye riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har lang fartstid i førstelinjen. Som statsadvokat har han i årevis aktorert noen av de største straffesakene i vår tid.  Foto: Thomas Brun/NTB scanpix

Maurud: -På sikt bryter økonomisk kriminalitet ned samfunnstrukturene

Han tordner ikke som sin forgjenger Tor-Aksel Busch, men leverer sine stikk med mild dødelighet. Dette har han gjort utrettelig i en rekke av vår tids største straffesaker. Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud gir seg ikke på tørre møkka. 

Han var ung, han var nettopp ferdig med en periode som dommerfullmektig, og han ville tjene penger. Det er en naturlig ambisjon for dem som har mulighet til det, og Jørn Sigurd Maurud hadde det.

Til hans egen overraskelse hadde det vist seg at han hadde et hode for jus. Gode eksamensresultater hadde sikret ham en stilling som vitenskapelig assistent på Nordisk institutt for sjørett under studiene – en skole i kontrakts-, sjø- og petroleumsrett; dette, kombinert med en runde som dommerfullmektig, gjorde gutten fra Grefsen i Oslo attraktiv.  

Så, i 1990 startet han på heltid som forretningsadvokat i Advokatfirma Wikborg, Rein & Co. 

– Jeg gikk opp 100 prosent i lønn, men etter andre lønning kom jeg frem til at det ikke betyr så mye når du ikke er engasjert i det du driver med. For å være en god forretningsadvokat må du være genuint interessert i næringsliv, forretningsdrift og slikt. Det var ikke jeg. Jeg var ikke noe begeistret for klientene mine, og syntes ofte motparten hadde en bedre sak. Jeg var rett og slett en dårlig forretningsadvokat. Det tok jeg konsekvensen av.

Jeg gikk opp 100 prosent i lønn, men god lønn betyr ikke så mye når du ikke er engasjert i det du driver med.
Jørn Sigurd Maurud

Etter to år forlot Maurud næringslivet og gikk tilbake til det offentlige i form av en stilling som utreder for Høyesteretts juridiske sekretariat. Deretter ble han statsadvokat og så seg aldri tilbake. Siden har han håndtert noen av de mest omfattende straffesakene i sin samtid. Mest kjent er Orderud-saken. 1. november i fjor ble han Norges nye riksadvokat.

Den stille makten

Makt kan anta mange former og blir ofte understreket med tilhørende regalier – som symboler og bygninger. Politikernes makt kommer til syne i en seremoniell sal i et prakthus midt i Oslo. Ikke langt derfra blir befolkningen minnet om domstolens makt når de ser tiltalte gå kanossagang gjennom tingrettens massive jerndører. Politiets makt blir legemliggjort av uniformert tilstedeværelse i bybildet.

Riksadvokatens makt er derimot ikke kledd i pomp og prakt. Vet du ikke hvor du skal lete, er Norges høyeste påtalemyndighet vanskelig å få øye på. Bak en uanselig fasade rett ved blomstertorget på Stortorvet jobber i dag Maurud og hans stab i det stille. Deres våpenskjold er en enkel ringeklokke, men makten bak er reell. Et pennestrøk fra dem har konsekvenser.

“Skal” – ikke “kan”

I månedsskiftet mars/april begynte coronapandemien å gjøre seg gjeldende i rettssystemet. Ved inngangen til påsken hadde opp mot 90 prosent av sakene ved landets domstoler blitt satt på vent. Riksadvokaten ga i et rundskriv beskjed til politidistriktene om å bremse sakstilfanget til domstolene, og at de i den forbindelse kunne bruke påtaleunnlatelse for de minst alvorlige narkotikaovertredelsene – det vil si bruk av narkotika og besittelse til eget bruk.

Rundskrivet møtte noe motbør. Førstestatsadvokaten i Troms og Finnmark, Lars Fause, kom kjapt på banen og flagget at politiet i nord foreløpig ikke hadde planer om å bruke påtaleunnlatelser i slike saker.

– Det er vel en viss skepsis til å slippe opp på dette, kommenterte han til Rett24.

Noen dager senere sendte riksadvokaten ut et nytt rundskriv. Skrivet var nesten identisk bortsett fra at ordet “kan” var byttet ut med ordet “skal”.

– De skal? 

– Ja, de skal. Vi ønsket ikke at dette skulle bli en sånn valgfagsøvelse med tanke på situasjonen vi står oppe i, forklarer Maurud, og påpeker at dette ikke har noe med debatten rundt den kommende rusreformen å gjøre.  

Ja, de skal. Vi ønsker ikke at dette skulle bli en sånn valgfagsøvelse.

Det er noe endelig i måten han sier det på. Han har forståelse for diskusjonen, men punktumet eier han.

– Folk må få klar beskjed. Det har vi sett spesielt i forbindelse med retningslinjer under coronapandemien. Alt fra hytteforbud til påtaleunnlatelser.

Kort sagt – folk skal.

Planer som forandrer seg

Jørn Sigurd Maurud hverken ruver eller buldrer i terrenget. Det virker som han snakker mer med tanke på ikke å si noe dumt fremfor å si noe elegant. Setningene kommer avslappet, men tidvis krydret med gamle kraftuttrykk som “på tørre møkka”. I sin beige trenchcoat har han en “Columbo”-aktig fremtoning. Du vet, den tilsynelatende milde detektiven fra 70-tallets TV-skjermer med en forkjærlighet for enkle gleder og hardtslående resultater.  

Bestemt: Der Tor-Aksel Busch opptrådte med statsmannsaktig aura, virker Maurud mer stille. Men ser du på beskjedene han kommer med, finner du en riksadvokat klar til kamp. Foto: Thomas Brun/NTB scanpix

Hans forgjenger i jobben, Tor-Aksel Busch, avsluttet sin karriere med en statsmannsaktig aura som han hadde fått kultivere gjennom hele 22 år i stillingen. Maurud er fremdeles for fersk på kontoret til å ha skapt et slikt image, men 60-åringen er langt fra et ubeskrevet blad. Han kom fra stillingen som førstestatsadvokat og embedsleder for Oslo statsadvokatembeder. En stilling han har hatt siden 2010. 

Busch avsluttet sin karriere med tre hjertesukk: Politiet bruker for lang tid på å etterforske saker, innsatsen mot organisert kriminalitet er for dårlig, og det henlegges for mange saker som omhandler økonomisk kriminalitet. Da Maurud overtok i fjor, var det med en uttalt ambisjon om å fortsette med samme kurs som Busch hadde staket ut. Den ambisjonen varte i knappe fire måneder.

– Jeg hadde egentlig arvet synspunktene til Tor-Aksel, men etter at han gikk av har det jo skjedd endel.

Kriminalitet i forandring

Coronapandemien har som før nevnt satt en propp i rettssystemet. Men dette har også ført til at antallet restanser – altså, uferdige saksbunker på politijuristenes hjemmekontor – har blitt skyflet unna. Dette burde være gledelig nytt, men Maurud er bekymret. Han frykter et ras av saker når systemet kommer skikkelig i gang igjen til høsten. Videre har kriminalitet knyttet til uteliv og fyll falt kraftig. Bekymringen nå er at det foregår mye skjult kriminalitet i de tusen hjem.

– Til tross for at henvendelser til krisesentre er gått betydelig ned, har vi grunn til å frykte det. Det gjelder for eksempel i noen innvandrermiljøer. Vi tror det er mørketall her, påpeker Maurud og viser så at han ikke skyr det øvrige makttriangelet i Norge:

– I denne perioden kunne vært lurt med mer oppsøkende arbeid fra politiet. Og politiske myndigheter kan bidra mer ved for eksempel å minne om problemene i disse pressekonferansene de har hver bidige dag. 

Som Kapital tidligere har skrevet om, har coronapandemien også akselerert en allerede eksisterende trend. Et mer komplisert kriminalitetsbilde er i ferd med å utvikle seg, hvor kriminelle nettverk og aktører tar i bruk moderne metoder for å opprettholde aktiviteten sin. Det gjelder spesielt innen kategorien økonomisk kriminalitet. 

Kjendisforbrytere: Maurud har i løpet av sin karriere håndert det meste av kjente forbrytere i Norge. Her møter han Christer Tromsdal i forbindelse med korrupsjonssaken mot psykolog John Sandstrøm og psykiater Pål Herlofsen. Foto: Morten F. Holm/ NTBscanpix

De krevende bedrageriene

I politiets rapport om straffesaksregisteret for 2019 (STRASAK) går det frem at økonomisk kriminalitet er den raskest voksende krimkategorien i Norge. Siden 2015 har kategorien økt fra 3,1 prosent av alle anmeldte saker til 9 prosent. Det hører med til historien at i 2015 ble alminnelige bedragerier, som før hadde blitt registrert som vinningskriminalitet, overført til denne kategorien. Men selv justert for dette er trenden klar. En stor andel av lovbruddene er knyttet opp mot bedragerier på nett.

Økonomilovbrudd er videre de sakene som ligger lengst. I 2019 var den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden på 224 dager, en økning på 31,1 dager i forhold til 2018. 20 prosent av de ikke påtaleavgjorte sakene er eldre enn 12 måneder.

Rett før coronakrisen satte inn for fullt i Norge, signerte Maurud sitt første målskriv som riksadvokat. Dette er skrivet hvor embedet legger føringer for hva som skal prioriteres av politi og påtalemyndighet det kommende året. Skrivet er til dels en blåkopi av skrivene fra foregående år. Det er de samme kategoriene som skal prioriteres; drap og alvorlig vold, alvorlige seksuallovbrudd, organisert kriminalitet, hatkriminalitet, alvorlige trafikklovbrudd og alvorlig økonomisk og IKT-kriminalitet – herunder også arbeidslivskriminalitet.

Målene er også de samme: Høyere oppklaringsprosent, styrke forebyggende arbeid og en hurtigere straffesakskjede.

Men endel nytt har Maurud og hans stab lagt til i år. Deriblant noen spesifikke føringer på hvordan både etterforskning og saksbehandling på sistnevnte kategori kan løses bedre.

Pengesporing, avgrensning og inndragning

Inndragning av utbytte fra straffbare handlinger skal i 2020 stå sentralt i bekjempelsen av alle former for profittbasert kriminalitet. Pengesporsetterforskning skal for eksempel skje allerede ved sakens innledende fase. Hvitvasking av utbytte skal særlig straffeforfølges. Etterforskning av profittmotivert kriminalitet skal som nytt utgangspunkt omfatte eventuelle heleri- og hvitvaskingshandlinger i tillegg til primærlovbruddene. Maurud og hans stab vil ramme kriminelle aktører og nettverk der det smerter mest – lommeboken.

– Det å prioritere økonomisk kriminalitet fremover er på et samfunnsnivå riktig og viktig. Særlig alvorlig økonomisk kriminalitet gir betydelige samfunnsskadelige effekter. Vi har stadig en lang vei å gå med tanke på å få oppklart mer, inndratt mer og kanskje få opp straffenivået på enkelte områder.

Misfornøyd med henleggelser

Det er ingen hemmelighet at mye av den anmeldte økonomiske kriminaliteten i Norge blir henlagt. En inspeksjon hos Økokrim i mai 2019 avdekket for eksempel at noen av anmeldelsene Enheten for finansiell etterretning (EFE) ved Økokrim sender til politidistriktene blir henlagt på ulikt grunnlag. Riksadvokaten påpeker ettertrykkelig at dette er anmeldelser som er grundig vurdert av EFE, og riksadvokaten forventer fremover at politidistriktene vil følge dem opp fremover og gi dem nødvendig prioritet. Det “skal” de gjøre.

– Vi vet at det henlegges mye økonomisk kriminalitet. Har politiet mulighet til å innfri ambisjonene dere pålegger dem? 

– Det forutsetter at politiet har de nødvendige ressurser og kompetansen som kreves. Det er et kompetansegap mellom Økokrim og de ordinære politidistriktene i dag som vi er nødt til å jevne ut. Vi er også nødt til å skjerme de som arbeider med økonomisk kriminalitet mot andre oppgaver. I dag er det slik at om det må prioriteres mellom kriminalitet som gjelder liv og helse, overgrep o.l. og å etterforske et aksjeselskap som har drevet med skatteunndragelser, vil det som er akutt prioriteres. Derfor er skjermingstanken utrolig viktig.

Bedre ressursbruk alene vil ikke løse problemene, ifølge Maurud. Det er mer komplekst enn som så.  

– I mange tilfeller blir saken henlagt ut fra kapasitetsgrunner. Dette handler ikke bare om å tilføre mer ressurser, men også om ikke å gape over for mye. Jeg er overbevist om at mange av sakene kan løses enklere. En tidlig og formålsstyrt avgrensning av etterforskningen kan føre til flere tiltaler. Vi trenger ikke alltid ha så omfattende saker som Lime-saken. Vi må også gripe og få unna mer lavthengende frukter.

Jeg fant det lite treffende at politikerne solgte dette inn som nærpolitireformen. Noe nærpoliti i tradisjonell forstand er ikke poenget med den i det hele tatt, og det har etter hvert blitt helt åpenbart for alle.

Feil om politireform

Maurud understreker at politiet jobber kontinuerlig med å møte endringene i kriminalitetsbildet, men noen ganger blir ikke dette arbeidet skikkelig kommunisert ut. Det gjelder spesielt med den nye politireformen. 

– Hele poenget med politireformen er, foruten å gjøre politiets beredskap bedre, å kunne håndtere mer krevende kriminalitet; skape kunnskapsmiljøer og samarbeide på tvers av organene. Jeg fant det lite treffende at politikerne solgte dette inn som nærpolitireformen. Noe nærpoliti i tradisjonell forstand er ikke poenget med reformen i det hele tatt, og det har etter hvert blitt helt åpenbart for alle. Det vi ser, er at et lite lensmannskontor på tre stykker vil få problemer med å håndtere den typen kriminalitet vi vet det kommer mer av.

– Hvilken type kriminalitet er det? 

– Mer avansert økonomisk kriminalitet og internettbasert kriminalitet som omfatter grove overgrep på barn og andre sårbare grupper. Jeg er spesielt opptatt av arbeidslivskriminalitet. Sosial dumping og slikt. Det som gjør dette så utfordrende, er profesjonaliteten hos de kriminelle, og at de som utnyttes ofte ikke melder fra. Arbeidslivskriminaliteten ødelegger for det legale næringslivet. De kriminelle aktørene skaffer seg besparelser på områder som representerer store utgifter for dem som driver ordentlig. Om NAV betaler lønnen til arbeiderne dine, eller om du ved annet juks slipper kostnader andre har, skaffer man seg et betydelig konkurransefortrinn. På sikt ødelegger slik kriminalitet samfunnsstrukturene våre. Det kan medføre at det legale næringslivet ikke vil klare seg. Hvor står vi da? Da får vi et gjennomkorrupt næringsliv og et bortfall av inntekter til velferdsstaten slik vi kjenner den. 

Fra radikal til fritenker

Slikt engasjement må være mulig å spore. Vi går tilbake i tid. Før statsadvokatjobben, før nåværende samboer og før tidligere kone og deres tre barn.

Tidlig på 80-tallet, fersk ut av kongens klær, hadde unge Maurud en ambisjon om å studere medisin. Denne ambisjonen krevde derimot mer studiepoeng enn han var i besittelse av, og løsningen ble å begynne på Institutt for kriminologi for å samle poeng. På denne tiden var kriminologi et arnested for kontrære samfunnstemmer.

– Da jeg studerte der, var det et sterkt politisert miljø der. Jeg husker det var parolemaling natt til første mai; mye kamprop og slagord. Den gang så jeg på meg selv som en relativt radikal sosialist, men det ble for mye av det gode. Det var liksom opplest og vedtatt at for å ha noen glede av å gå der var det en forutsetning at man hadde et visst grunnsyn på politiske spørsmål.

Spesielt dogmatisk opplevde Maurud miljøets syn på straff.

– Jeg syntes det ble for lite ansvarliggjørende overfor lovbryterne. Det var liksom ikke måte på hvordan alt skulle kunne bli forklart ved ytre forhold. Nesten ingenting kunne man bebreide enkeltpersoner for. For meg ble det litt sånn klassejus som jeg ikke alltid syntes stemte. Etter hvert tillot jeg meg å tenke mer fritt rundt slike spørsmål.

Kriminologi beskjeftiger seg med juridiske spørsmål. Da året var omme, satt kroken dypt i unge Maurud. Han skrinla tanken på medisinstudier og gikk videre til Juridisk fakultet i Oslo.

Saker som setter spor

Gjennom mesteparten av sitt yrkesaktive liv har Maurud straffeforfulgt kriminelle. Den første store syretesten var Oslo S-saken midt på 90-tallet. I 1995 ble en 23 år gammel thailender knivdrept under et masseslagsmål mellom vietnamesere og thailendere på Oslo S. 14 stykker ble tiltalt for drapet, og den ferske statsadvokaten Maurud hadde ansvaret for saken. Oslo tingrett, eller byrett som det het den gang, frifant ti av de tiltalte. De resterende fire ble dømt for legemsbeskadigelse – ikke drap.

– Oslo S-saken gikk i over seks måneder og videre til en ankesak. Det gikk overhodet ikke som jeg ville. Jeg følte til slutt at det var et bortkastet år, men jeg lærte mye. Blant annet lærte jeg at om jeg noensinne fikk en sak med en tilsvarende størrelse igjen, ville jeg ha en medaktor.

Mot røkla: Jørn Sigurd Maurud var alene som aktor i Oslo S-saken, mot 14 forsvarere. Her er han avbildet foran sine motstandere. – Jeg følte meg skikkelig “smug” på det bildet, mimrer han, men påpeker: – Det hadde jeg ingen grunn til. Foto: Johnny Syversen/ NTBscanpix
Radarpar: Her er aktorduoen Olav H. Thue (bak) og Maurud avbildet under ankebehandlingen i Orderud-saken i Eidsivating lagmannsrett på Åråsen. Foto: Jan Tomas Espedal

Få år senere blir det avfyrt skudd på Orderud gård, og Maurud er i manesjen igjen. Denne gangen med en makker. Han og Olav Helge Thue delte på ansvaret for saken fra midten av 2000 til desember 2002. Deres opprinnelige innstilling var at de fire siktede ikke skulle tiltales for drapene, men Riksadvokaten ville det annerledes.

– Det var ikke slik at vi trodde de var uskyldige. Vi var derimot ikke sikre på om vi ville greie å overbevise domstolen om at de var skyldige. Det må man for å kunne ta ut en tiltale. Riksadvokaten var i motsetning til oss trygg på at vi ville greie å føre bevis for dette, og det hadde han helt rett i.

Kapital har hørt fra journalister som fulgte saken at Thue hadde rollen som den aggressive, mens Maurud fremsto som strategen. Selv byr han ikke på betraktninger rundt dette utover å peke på at samarbeidet var særs vellykket. 

–  I mitt yrke er det ikke mange som får anledning til å observere hvordan en kollega jobber på så nært hold.Vi har begge forskjellige tilnærminger til eksaminasjon for eksempel. Etter tingretten gjorde vi opp status, så hva som hadde fungert, og hva som ikke hadde fungert, og skiftet strategi der det trengtes. Jeg lærte mye av dette.

– Straff må ha et formål

Orderud-saken endte som kjent med seier for de to statsadvokatene. Per Kristian og Veronica Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerød ble alle dømt for medvirkning til drap. De to førstnevnte fikk lovens strengeste straff – 21 år.

– Du har bedt om betydelige fengselsstraffer for tiltalte opp gjennom årene. Hvordan tenker du selv om straff i dag? 

– I løpet av min karriere har jeg alltid holdt fast ved en grunnidé om straffens formål, nemlig at den skal ha en nytteverdi. Den skal forebygge kriminalitet gjennom avskrekking, og den skal rehabilitere lovbryteren hvis det går an. Jeg tenker stadig på hvordan vi forsvarer bruk av straff, og hvordan vi kan forsvare straffenivåene vi setter på ulike typer kriminalitet.

Hvilke straffenivåer det bør være for de forskjellige forbrytelsene er en evig diskusjon. For å illustrere poenget kan det nevnes at straffenivået for seksuallovbrudd har økt med 86 prosent på ti år.

– Det er ikke jeg som lager kriminalpolitikken, og jeg må ta inn over meg politiske føringer. Jeg gir derimot tilbakemeldinger på hva jeg synes virker eller ikke. Vi ser innimellom politikere som skal være veldig “tough on crime”. Straffenivået skal plutselig veldig opp for noen forbrytelser. Når du derimot ser nærmere på begrunnelsen, er det ofte bare en gjengjeldelsestanke – eller en litt uklar henvisning til folks rettsfølelse eller noe slikt – som ligger bak. Det er ikke godt nok, mener jeg. Da forsvinner nytten.

Og unyttig lidelse har ikke vår nye riksadvokat noe sans for. Han påpeker at det hjelper lite å rehabilitere mennesker hvis de må sitte buret inne til de dør.

– Nivået på en straff må stå i forhold til skaden den forvolder, og skaden annen kriminalitet forvolder. Og den må balansere mellom å virke avskrekkende samtidig som den gjør nytte.

Startet som inhabil

Det første Maurud gjorde da han tiltrådte sin nye stilling i november, var å erklære seg inhabil i den såkalte NAV-saken.

– Uff, det var en skikkelig klein start, men det måtte gjøres.

Det forholder seg nemlig slik at Maurud er samboer med tidligere arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Bjurstrøm var minister i 2012, da de nye EØS-reglene, som NAV har tolket feil, ble innført.

– Da jeg hørte den første pressekonferansen med arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H), Nav-direktør Sigrun Vågeng og Tor-Aksel, tenkte jeg først ikke så mye over det. Da det etter hvert kom klarere frem at hele saken særlig knyttet seg til en konkret EØS-forordring fra 2012, så jeg at det sammenfalt med perioden min samboer hadde vært arbeidsminister. Jeg kunne ikke risikere å svekke tilliten til Riksadvokatembetets fremtidige håndtering av dette.

I etterkant har Riksadvokaten derimot kommet med noen klare retningslinjer i NAV-spørsmålet – signert Maurud. I målskrivet for 2020 påpekes det at påtalemyndigheten ikke var tilstrekkelig oppmerksom på de ulike EU/EØS-forordningene i tilknytning til NAV-saken. Embedet skriver:

“Det må for enhver pris unngås at EU/EØS-regelverk av betydning for siktedes rettssikkerhet ikke blir fanget opp. Dette innebærer at påtalemyndigheten – på alle rettsområder – i enda større grad enn tidligere må foreta en selvstendig vurdering av sakens rettslige sider.”

– Det kan jeg si uten å være inhabil. Påtalemyndigheten har et særlig ansvar for å påse at lovgrunnlaget er holdbart når vi beslutter å strafforfølge medborgerne våre. NAV-saken illustrerer at vi nok i for stor grad har lent oss på anmeldelsene fra NAV og lagt til grunn at de hadde nødvendig spesialkompetanse på det regelverket.

– Så dette er noe påtalemyndigheten bør følge opp? 

– Nei, nei, ikke bør. Dette er noe påtalemyndigheten skal.

Den gamle skolen: Vår nye riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har lang fartstid i førstelinjen. Som statsadvokat har han i årevis aktorert noen av de største straffesakene i vår tid. Thomas Brun/NTB scanpix

Livsstil
Reportasjer
Portrett