Gjestekommentar: Nicolai Hansteen, sjefanalytiker i skipsmeglerfirmaet Lorentzen & Co
Det er forstemmende å se fremrykkingen av de russiske styrkene i Ukraina, et naboland som kun har ønsket fred og fordragelighet. Selv har vi gode minner fra Ukraina etter et besøk for 30 år siden på skipsverftet Zaliv i Kertsj, ytterst på Krimhalvøya. Selv den gang, like etter oppløsningen av Sovjetunionen, var folk der redde for å bli dratt inn i en krig mellom Russland og Ukraina med den strategisk viktige Krimhalvøya i Svartehavet som utgangspunkt for en voldelig konflikt. Denne frykten var slett ikke ubegrunnet. I 2014 ble Krim som kjent annektert av Russland, og separatistbevegelser forsøkte å overta Donbassregionen i det østlige Ukraina. Så kom fullskalainvasjonen 24. februar i år.
Forsyningsbånd brytes fullstendig
Vestlige myndigheter var raske til å fordømme og iverksette sanksjoner mot Russland, rettet mot sentrale banker og finansinstitusjoner samt personer som var ansett for å være nært tilknyttet Kreml. Til å begynne med ville ikke amerikanske eller europeiske ledere inkludere den russiske energisektoren i disse sanksjonene, men etter hvert som grusomhetene ble avdekket hadde ikke Washington, London eller Brussel noe valg. Den første, og på mange måter enkleste energitilførselen fra Russland som ble rammet, var kull, som etter planen vil bli stoppet fullstendig fra august. Nå har også EU innført embargo mot import av russisk olje fra årsslutt, dog med unntak av begrenset levering gjennom den sørlige Drusjba-rørledningen til Ungarn, Slovakia og Tsjekkia. Det gjør at Vesten står igjen med tiltak mot russisk naturgass. Ambisjonen er å kutte importen med tre-tredjedeler innen utgangen av året. Selv om de forestående sanksjonsrundene vil bli krevende, er prosessen allerede i gang fra begge sider. Det russiske energiselskapet Gazprom har stanset forsyninger til Polen og Bulgaria, og nylig til Finland og Tysland i tillegg til Nederland. Båndene som delvis ble etablert i etterkrigstiden for å beskytte skjøre forhold, er i ferd med å brytes fullstendig.
Faktum er at Europa er blitt stadig mer avhengig av russisk fossilt brensel, noe som igjen betyr at kutting av leveransene får dramatiske følger. I fjor bidro Russland med omtrent en fjerdedel av Europas oljeimport og nær halvparten av innførselen av kull og naturgass til kontinentet. Før dette hadde Europa redusert bruksanvendelsen av egne atom- og kullkraftverk, som ikke ble definert som miljøvennlige energikilder. I stedet ble det satset på fornybare energikilder, blant annet sol- og vindkraftverk. Men da kulden kom i vintermånedene i fjor og sommeren ble preget av varmt og stille vær, var ubalansen mellom tilbud og etterspørsel en realitet. Da hadde også Gazprom begynt å avgi mindre naturgass til Europa, sammenfallende med en økt spenning mellom Øst og Vest over geopolitiske forhold i Øst-Europa. Med Russlands invasjon av Ukraina eksploderte prisene på naturgass for annen gang på kort tid på den europeiske kraftbørsen i Nederland. Energikrisen ble synliggjort for alle inkludert politikere, industriledere og vanlige strømkunder, også her til lands på grunn av tilkoblingen av strømkabler på tvers av landegrenser.
Naturgass – i en særstilling
Dermed står Europa overfor formidable utfordringer for å sikre energitilførsel uavhengig av Russland. Det vil bli økt bruk for samtlige av de nevnte energikildene, men naturgass står i en særstilling. Fra et shippingperspektiv vil det sentrale være at Russlands tilførsel av naturgass gjennom rørledninger vil bli erstattet hovedsakelig av flytende gass importert sjøveien med LNG-skip fra avskipere som USA, Norge, Midtøsten, Øst- og Vest Afrika. Dette vil drive behovet for LNG-skip, men med endrede fraktmønstre. Slik vi vurderer det, vil den beste løsningen være å investere i såkalte FSRU-skip stasjonert ved europeiske havner som kan ta imot og regassifisere lasten til land. Disse FSRU-skipene kan enten bli konvertert fra LNG-skip eller som nybygg fra asiatiske skipsverft. Det skrikende behovet kan angis som følgende: Alle ledige FSRU-skip er nå kommittert på kort tid, enten av europeiske myndigheter og/eller av store kraft- og infrastrukturselskaper. Listen over ønskede prosjekter øker hurtig.
Dersom noen skulle være i tvil om gevinsten av investering i FSRU-skip, vil det holde å spørre noen i den litauiske havnebyen Klaipėda til sommeren, om ferieturen går den veien. Der har et norskeiet FSRU-skip ligget stasjonert og sikret energiforsyningen til hele Litauen, som blant annet grenser mot Belarus og den russiske eksklaven Kaliningrad. Det skipet, vet vi av venner, priser de seg lykkelig over.
