Bestemmelsen kom inn i arbeidsmiljøloven i 1977 etter påtrykk fra LO. I Nordli-regjeringens forarbeider fra den gang sto å lese at ved nedbemanninger “bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstageren skal fratre”.
Bundet av politiske føringer
Så har Høyesterett måttet modifisere dette litt, men også Høyesterett har vært bundet av de politiske føringene fra den gang. Bondevik II-regjeringen fikk modifisert bestemmelsen i 2005, men så kom Stoltenberg-II-regjeringen senere samme år og endret dette tilbake, etter krav fra LO. Senere har ingen turt å endre bestemmelsen.
Det er helt naturlig for en arbeidstagerorganisasjon å dytte mest mulig risiko over på arbeidsgiver i en arbeidsavtale. Det spesielle med retten til å stå i stilling er det gjennomslag LO har fått for sine synspunkter, selv om de bare representerer en av sidene i arbeidslivet.
For samfunnet og næringslivet er dette beklagelig. Det er intet galt med retten til å stå i stilling, men den må ikke legge til grunn at alle oppsigelser er usaklige, slik den i realiteten gjør i dag. I stedet må domstolen vurdere spørsmålet konkret, og på et åpent grunnlag, i hver enkelt sak etter at stevning og tilsvar er kommet inn.
Nødvendige endringer
For å få det private næringslivet opp å gå igjen etter coronapandemien, er det særlig tre endringer som bør gjøres i arbeidsmiljøloven for å gjøre ansettelser mer attraktivt:
1) For det første må retten til å stå i stilling, som nevnt, modifiseres. Domstolen må på åpent grunnlag bestemme om den ansatte skal ha slik rett etter at stevning og tilsvar er sendt inn. Da gis det rett til å stå i stilling dersom oppsigelsen fremstår som usaklig.
2) For det andre bør prøvetiden ved faste ansettelser forlenges fra 6 til 12 måneder. Det vil senke risikoen for arbeidsgiver ved faste ansettelser og gjøre disse mer attraktive, også i forhold til de midlertidige ansettelsene.
3) For det tredje bør bedriftene gis en ubetinget rett til å ansette inntil 10 prosent av arbeidsstyrken midlertidig, uten en slik karenstid som står i loven i dag. Da vil vi få mindre innleie av ansatte, og flere svake søkere vil få sjansen til å vise seg i en jobb. Arbeidslivet blir mer inkluderende. En grense på 10 prosent er fortsatt godt under den bruk av midlertidige ansettelser som flere statlige sektorer bruker, og midlertidighet i tre år skal fortsatt gi rett til fast ansettelse, jf. arbeidsmiljøloven § 14-9 (7). Mer bruk av midlertidighet er særlig omstridt, og denne endringen bør derfor selv være midlertidig og vurderes etter et par–tre år.
