Og dermed nesten kunnet unne seg en tre-stjerners meny på Maaemo – forutsatt at man tok med drikke selv (nei, jeg tror ikke chef Esben går med på det!). Men dersom man hadde investert i bare de seks selskapene i S&P 500 som benevnes FAANGM (Facebook, Amazon, Apple, Netflix, Google og Microsoft), hadde avkastningen nærmet seg ni tusen kroner og man kunne tatt med både seg selv og forloveden til Maaemo – og slengt på vinpakke også. Veldig liten vinpakke, men dog.
Dersom man ønsker seg mer enn pølse med lompe, må man åpenbart gjøre mer enn å sette pengene i banken – og særlig gå i aksjer. En standard investeringsstrategi for en langsiktig investor, helt i tråd med teorien, er å investere en fast andel av porteføljen i rentebærende investeringer og en fast andel i aksjer. Det er slik Nicolai Tangen nå gjør det i Oljefondet, med 70 prosent i aksjer og rentepapirer for resten. Når sammensetningen endrer seg på grunn av kursutviklingen, rebalanserer man ved å kjøpe og selge.
Visse svakheter
Ja, for det er endel problemer med en slik strategi. En av de mest åpenbare er at aksjer ikke er aksjer, ref. eksemplet ovenfor. Etter tradisjonell porteføljeteori, type Markowitz, definerer man “aksjer” som en markedsportefølje som representerer hele markedet. Hvilken andel av porteføljen man da setter i “aksjer” er avhengig av hvor mye risiko man tåler, altså hvor store svingninger i verdiene man kan leve med. Jeg kan selvfølgelig bare snakke for meg selv, men jeg har ingen interesse av å eie alle aksjene i markedet. Det har vært mye bedre å eie FAANGM enn S&P 500. En kjerne i tradisjonell porteføljeteori er såkalt mean reversion, eller det bestemor ville beskrevet som at “det jevner seg ut etter hvert”. Men det er jo ikke sikkert at det jevner seg ut; når man først er overkjørt og drept av trikken, er det en mager trøst at det stort sett er trygt i Frognerveien.
Hva er da alternativene for en investor til å håpe på at det jevner seg ut i det lange løp? Én mulighet er å glemme porteføljeteori og jage nye FAANGM. Et fellestrekk ved FAANGM er at de ikke fantes for så veldig lenge siden, og at mye av verdiøkningen faktisk fant sted før de gikk på børs. Det betyr igjen at man kanskje må lete i det unoterte markedet, og man må se etter selskaper med potensial for eksponentiell vekst – slik det tidligere er diskutert i denne spalten. Da er vi innen kategorien risikosport, men du verden hvor moro det kan være.
Tenk risiko – på en annen måte
En annen mulighet, i motsatt retning, er å tenke på risiko på annen måte. Hvis man ser på risiko ikke som svingninger i verdi, men som muligheten for tap som ikke kan erstattes (ref. trikken), beveger vi oss inn i risk parity-porteføljer. I en 70/30-portefølje får man mye aksjerisiko, og risikospredningen mot renter gir ikke nok beskyttelse i dårlige markeder. Etter risk parity-modellen deles porteføljen i aktivagrupper som hver skal ha samme absolutte risikonivå. Renteinvesteringer etc. må da belånes for å få nok risiko for den gruppen, men kan også definere aktivagrupper annerledes. Man kan for eksempel ha en FAANGM-inspirert aksjegruppe som holdes og vektes separat fra “aksjer” som en egen aktivagruppe. Med en avansert risk parity-forvaltning beveger man seg dog hurtig inn i Nicolai Tangens forrige verden i AKO, og ting blir veldig avansert og krevende. Ikke minst det å skaffe belåning til effektiv pris kan være problematisk.
Et alternativ er risk parity-fond, ETFer eller forvaltede porteføljer. Eller selvfølgelig å lese seg opp å bli en ny AKO. Lykke til uansett!
