De få som finnes i Norge, er stort sett i statens eie. Om drømmen er å kjøpe et privat slott, må man derfor til utlandet. Et par håndfuller av landets rikeste har gjort nettopp det. Enkelte av dem, som for eksempel Stein Erik Hagen og Fred. Olsen , foretrekker jakt og fiske. Somme, deriblant Endre Røsjø og Tom Rune Pedersen , søker den perfekte vin. Atter andre, som Odd Reitan , driver produksjon av økologisk mat. Og John Fredriksen vil bare bo bra. Fellesnevneren er historisk sus i luksuriøse omgivelser.
To gods
Blant de som har latt seg friste av slottslivet er P4-gründer Endre Røsjø. Investoren er bosatt i London. Der forvalter han sin formue på nær fem milliarder kroner. De fleste weekender tilbringer han imidlertid i et av sine to gods i det sørvestlige Frankrike. Det første, Chateau de Lisse, kjøpte han for vel 30 år siden.
– Jeg solgte en gammel rusten tankbåt til et fransk rederi i Bordeaux. Med ferske beskattede millioner raslende i venstrelommen kjørte jeg deretter rundt i området på leting, forteller den utflyttede forretningsmannen.
Eiendommen har aner helt tilbake til 1132 og omfatter 5.000 mål. Her finnes rådyrpark, store skogsområder, ørretdam, tennisbane og oppvarmet svømmebasseng. I tillegg til en relativt stor vinproduksjon.
– Dermed var muligheten til stede for å plante egne nye vinranker, og ta utfordringen med å slå franskmenn på hjemmebane. Det gjør vi faktisk også fra tid til annen på de store nasjonale konkurransene i vinsmaking, erklærer han stolt.
Chateau de Lisse leies også ut til ulike arrangementer.
– Gjennom årene har vi vært vertskap for 40 til 50 brylluper. Dette, sammen med naturlig avvirkning av egen skog, har holdt underskuddene borte.
Et for mye
Det andre slottet, Chateau de Bonas, betalte Røsjø rundt 30 millioner kroner for. Det er et restaurert slott fra 1700-tallet, med flere bygninger og 70 mål park. Slottet ligger i Gascany i sørvest-Frankrike. Fra Chateau de Bonas til Chateau de Lisse er det en snau halvtimes kjøretur.
– Det er helt korrekt. Jeg har et slott for mye, humrer Røsjø.
– Hvordan gikk det til?
– Jeg ble spurt om å kjøpe. Og så sa jeg ja for å være hyggelig. Det høres flåsete ut, men sånn var det faktisk.
Chateau de Bonas har ingen vinproduksjon, men en historie som armagnac-produsent.
– Slottet var faktisk stor eksportør til USA etter frigjøringskrigen med England. Den gang ville nemlig ingen der borte ha whiskey fra de britiske øyer, forteller investoren.
Ifølge Røsjø er det å være slottsherre ingen lettvint måte å bli rik på.
– Overhodet ikke. Her finnes masse finurlige skatter. Å være EU-farmer er imidlertid en meget hyggelig livsstil, sier han.
Den utflyttede investoren presiserer at slottskjøpene overhodet ikke hadde noe med skatteflukt å gjøre.
– Jeg har ikke bodd i fødelandet siden jeg flyttet til USA som lutfattig student for over 50 år siden. Det sagt finnes det masse langt mer attraktive bosteder enn Norge, hvor man unngår den type misunnelse som bringer frem marxismen i politikere så vel som folk flest.
Årelang drøm
Også Tom Rune Pedersen falt for Frankrike da han for få år siden var på leting etter et vinslott. Chateau Martin de la Garrigue er datert til år 1557, og med eiendommen følger både tennisbane, svømmebasseng og poolhouse, bibliotek, 15 soverom, kapell, en omfattende park med flere fontener, samt en vinkjeller på 2.000 kvadratmeter. I tillegg kommer produksjonsutstyr, traktorer og maskineri til å lage om lag 300.000 liter vin i året av totalt 16 forskjellige druesorter.
– Det var en drøm jeg hadde gått med i mange år. Jeg lette i flere land før jeg fant dette, forteller han til Kapital.
Gjennom selskapet Magic Norway sitter investoren på en bred portefølje av eiendommer, restauranter og hoteller i Bergen. Kapital verdsatte i fjor formuen hans til 3,7 milliarder kroner.
– Etter et langt liv i næringsvirksomhet ønsket jeg en myk overgang til pensjonisttilværelsen. Jeg så ikke helt for meg paraplydrinker på en strand. Det er hyggeligere å ha noe å sysle med.
Vanlig landbruk falt ikke Pedersen naturlig. Han syntes vin hørtes mer spennende ut.
– Dessuten passer det godt inn i den porteføljen vi har med restauranter og hoteller også. Ved å produsere vår egen vin kan vi gi noe ekstraordinært til gjestene våre.
Dyr hobby
Vinslottet ble i sin tid annonsert på markedet for grovt regnet mellom 100 og 200 millioner kroner uten vinproduksjon. Hva Pedersen måtte ut med totalt sett er uvisst.
– Prisen er konfidensiell, men jeg kan si så mye som at det ble altfor dyrt.
– Så det var en investering med hjertet?
– Åja. Hjernen måtte jeg legge fra meg. Kall det gjerne en relativt dyr hobby. Vi er glad hvis vi går i null.
Planen var opprinnelig å bruke stedet privat, men høy etterspørsel har gjort at Pedersen ikke har fått vært der så mye som han selv ønsker.
– Chateauet er veldig ettertraktet. Det er fullbooket flere år frem i tid, og vi har lange ventelister. Det var jo et lite skjær i sjøen kan du si. Jeg fikk ikke bo der i fjor, og det får jeg ikke i år heller. Samtidig er det veldig hyggelig at folk ser ut til å finne glede i stedet.
Eiendomsinvestoren er likevel innom Languedoc rett som det er. Selskapet har nemlig fått innvilget å bygge både hotell, restaurant og spa i tilknytning til eksisterende bebyggelse.
– Alle byggetillatelsene er klare. Nå holder vi på med å hente inn anbud. Det krever endel oppfølging.
Pedersen er i tillegg på leting etter flere slott. Denne gang i Spania.
– Vi har funnet det første, det andre og det tredje objektet her nede. Vi snakker noe tilsvarende det vi har i Frankrike. Noe mer enn det kan jeg ikke si på nåværende tidspunkt.
Rent kommersielt
Den tidligere fiskeren Kristian Eidesvik har også valgt seg vin som utgangspunkt. Han har slått seg ned i Italia. Chateauet hans ligger på en åsrygg med utsikt utover det klassiske toscanske landskapet. Her kan investoren boltre seg på 440 mål, med en hel del vinranker og et par tusen oliventrær.
– Utgangspunktet var rent kommersielt, men vi har brukt stedet endel privat og i forretningssammenheng opp gjennom årene også, forteller Eidesvik.
Gründeren har med base i Haugesund bygget opp en innholdsrik portefølje av virksomheter. Blant annet er han involvert i shipping, eiendom og hoteller. Formuen teller 2,8 milliarder kroner.
– Vi liker å se sammenhenger og ønsket å kunne servere vår egen vin her hjemme, sier han.
Caiano produserer om lag 60.000 flasker i året.
– Det er umulig å tjene penger på en slik liten vingård. Målet mitt er at vi produserer vin av så høy kvalitet at prisen vi oppnår er nok til å dekke driftskostnadene. Noe overskuddsforetak blir det aldri, men det var heller aldri meningen.
Vingården er 1.000 år gammel. Eidesvik betalte rundt regnet 20 millioner kroner. Det var i 1999. Siden har han investert betydelige summer i renovering.
– Akkurat hvor mye det er snakk om har jeg fortrengt. Det kreves endel vedlikehold. Heldigvis har vi fått med oss en pen verdistigning.
Chateauet rommer totalt ni doble soverom, syv bad, stort kjøkken, flere oppholdsrom og et utendørs svømmebasseng. Det er mulig å leie enkeltværelser, men også hele gården. Pr. i dag jobber det tre årsverk på Caiano.
– Vi gjør alt selv. Dog tråkker vi ikke druene med føttene, selv om det sikkert hadde vært gøy det også.
Bevoktet eiendom
Det mektige, skotske høylandet eies av et knippe utenlandske investorer, sjeiker, offshoreselskaper, kjendiser og aristokrater. Samt to norske milliardærer. En av dem er skipsreder Fred. Olsen. Han eier jaktslottet Forrest Estate. Det har vært i familiens eie i flere generasjoner.
Godset var lenge en godt bevart hemmelighet for pressen, men ble trukket inn i offentlighetens søkelys da brødreparet Petter og Fred. kranglet så bustene føk om en samling av 34 Munch-malerier som tilhørte godset. Disse ble sendt ut av landet på 1970-tallet fordi Fred. fryktet at sosialister skulle ta fullstendig over makten i Norge. Kunsten skulle fungere som en nødvendig sikkerhetskapital. Lillebror Petter hevdet på sin side at det var snakk om en skjult formue. En vårnatt i 1984 tok han og moren seg derfor inn i familiegodset og fraktet maleriene bort. Oppgjøret mellom brødrene endte i retten, og enden på visa ble at Petter fikk eneretten på bildene, mens godset fremdeles tilhører Fred. Hans gren av familien er i tillegg majoritetseier i børsnoterte Bonheur, som er eksponert mot cruise, fornybar energi og medier. Formuen er i dag på hele 12,2 milliarder kroner.
Forrest Estate ligger vel en times kjøring fra Glasgow, og består av 30.000 mål skog. Hovedveien inn til slottet heter Thomas Olsen Road, oppkalt etter Fred. og Petters far. Ved porten til eiendommen står statuen Black Watch (se bilde) og følger årvåkent med alle som våger seg inn. Den sto fremst på en av Thomas Olsens båter under krigen. Skipet ble visstnok senket av tyskerne, men familien fikk siden bragt statuen opp fra havets dyp igjen.
Fra gjest til eier
Et annet sted i landet gikk Stein Erik Hagen nylig til innkjøp av et stort jaktslott. Praktbygget Glenalmond Estate skal være blant Storbritannias flotteste. Det ligger langs elven Almond, vest for byen Perth i Perthshire, en times bilkjøring nord for Edinburgh. Ifølge DN betalte industribyggeren rundt regnet 250 millioner kroner for slottet i fjor. Hagen selv har ikke kommentert kjøpet, som skal være gjort gjennom familiens investeringsselskap Canica. Eiendommen er på over 30.000 mål, og har cirka 20 soverom, to spisestuer, bibliotek, vinkjeller, innendørs og utendørs tennisbane og et enormt hageanlegg. Eiendommen inneholder også en farm med over 5.000 sauer. Ellers er visstnok fasanjakt en av de store attraksjonene her, men det er også mulig å treffe både rapphøns, ryper, ender, hjort og rådyr.
Hagen kjøpte eiendommen av den nå avdøde kunstsamleren Hans Rasmus Astrup. Under hans eie bodde flere norske finansfolk og kunder av meglerhuset Astrup Fearnley på det massive godset. Også Hagen skal ha vært gjest der gjennom et par årtier.
DN skriver at Hagen-familien planlegger å drive stedet kommersielt og som et eksklusivt sted for seminarer som tilbyr jakt og fiske til gjestene. Det skal leies ut til konferanser og representasjon både for egen og andres virksomheter.
Stein Erik Hagen er bosatt i Norge. Han har betydelige eierinteresser innen retail og konsum, med en kontrollerende eierpost i Orkla, og formuen ble i fjor verdsatt til 33,5 milliarder kroner. Det er industribyggerens Sveits-bosatte datter Caroline Hagen Kjos som har overtatt det meste av verdiene i familieselskapet, men pater familias har fortsatt full kontroll gjennom A-aksjer.
Praktbolig
Og med det samme vi er i Storbritannia: Norges desidert rikeste mann, John Fredriksen, har folkeregistrert adresse i et leilighetskompleks på Kypros, men benytter det meste av tiden sin i London. Der eier han et herskapshus som i de fleste sammenhenger omtales som et slott.
Eiendommen heter The Old Rectory og ligger i Kensington. Knapt noen privateiendom i byen er i samme klasse. Fredriksen kjøpte prakteiendommen for noe over en halv milliard kroner av den greske rederen Theodore Angelopoulos i 2001. Bare tre år senere skal russeren Roman Abramovitsj ha stått i porten og tryglet Fredriksen om å selge. Budet skal ha vært friske 1,2 milliarder kroner. I dag sies slottet å kunne være verdt opp mot to milliarder kroner.
The Old Rectory ligger beskyttet bak en om lag to meter høy mur av murstein. Tette porter skjermer familien mot sjenerende innsyn. Selve huset er på 2.944 kvadratmeter, og har blant annet innendørs svømmebasseng med søyler og glasstak, et eget treningsstudio på 50 kvadratmeter, et romersk dampbad, biljardrom og spillerom, vinkjeller, vaskeri, bibliotek og en sjeldent presentabel gjestestue som toppes av en vakker kuppel. Kjøkkenet er stort nok til å betjene et lite, norsk hotell, og i hagen er det en privat tennisbane. Hagen sies for øvrig å være den største i byen, foruten kongens, og dekker hele 12 mål.
Det er ifølge flere medier visstnok mange som sikler på rederens herskapelige London-slott. Fredriksen, som er god for 124 milliarder kroner, skal imidlertid ikke være interessert i å selge.
Økologisk drift
Odd Reitan styrer Reitangruppen fra det nærmeste man kommer et privat slott i Norge: Lade Gaard i Trondheim. Colonialmajoren, med en formue på 64 milliarder kroner, har imidlertid også gått til anskaffelse av et enormt gods i Danmark. Gram Slots historie går helt tilbake til 1232. Den gang tilhørte eiendommen selveste kongen. Hovedbygningen, som er omgitt av vollgraver, har siden blitt fredet. I dag benyttes slottet til økologisk landbruk, samt konserter, fester, kurs og konferanse. Det er også mulig å leie seg et værelse til overnatting.
– Dette er ikke et slott i den forstand at det er en slags feriebolig for familien Reitan, men det er riktig at selskapet er medeier, forteller kommunikasjonssjef Øyvind Breivik i Reitan Retail.
Gram Slot eies i dag av et dansk ektepar i kompaniskap med Reitan-familien. Sanne og Svend Brodersen kjøpte godset i 2007. Den gang hadde bygningene stått tomme i 25 år. Det ble derfor satt i gang en storstilt renovering, som fremdeles pågår.
Konsernet gikk først inn med en eierandel på 20 prosent. Siden er det blitt kjøpt flere aksjer, slik at selskapet i dag eier 46 prosent.
– Rema 1000 Danmark gikk inn med eierskap i Gram Slot fordi vi ønsket å sikre oss tilgang på produktene som ble produsert der, samt å bidra til å videreutvikle konseptet. Produktene fra Gram Slot er nå en egen merkevare som man kun kan kjøpe i våre butikker i Danmark, ikke ulikt hvordan Kolonihagen har blitt for Rema 1000 her i Norge. Noen ganger har også vi benyttet eiendommen til samlinger, for eksempel til møter og workshops, slik at kollegene våre kan oppleve farm-to-fork-tankegangen vår på nært hold, sier Breivik.
Nær konkurs
Å investere i slott krever mye midler. Som flere av milliardærene Kapital har snakket med antyder: Målet er sjelden å få igjen kapitalen som er lagt ned. Ofte er det snakk om underskuddsprosjekter. Det har et par forhenværende godseiere smertelig fått erfare. Blant dem finner vi Atle Brynestad. Han fant i sin tid lykken i et gods fra 1600-tallet i Sverige.
Smart Club-gründeren bladde i 1997 opp 20 millioner kroner for 4.000 mål store Steninge Slott. I årene som fulgte puttet han adskillige millioner kroner i oppgradering av bygningene, såvel som et tilhørende kultursenter, eget glassblåseri med fabrikkutsalg, samt en marina med plass til 300 båter. Det gikk alt annet enn bra. Kultursenteret gikk dundrende underskudd, og sommeren 2003 ble hele staben på 30 personer oppsagt.
Det Brynestad gamblet med da han kjøpte slottet, var nemlig at han skulle få omregulert 1.000 av de 4.000 målene til næringsformål, som siden skulle selges videre for rundt 100 millioner kroner. Slik gikk det ikke. I april 2009 ble Brynestad reddet fra personlig konkurs. Like etter solgte han slottet. Siden har investoren bygget seg opp som milliardær nok en gang, men noe nytt slott har han ikke investert i.
Skatteflukt
En annen som så seg nødt til å selge drømmeslottet er Alain Angelil. Eltek-gründeren kjøpte i 2001 et gedigent gods i Skottland for 50 millioner kroner. I etterkant måtte han legge inn 30 millioner til for å få det i brukbar stand.
Cluny Estate ligger halvannen time nord for Edinburgh. På den over 41.000 mål store prakteiendommen finnes et vakkert slott med syv store soverom, samt flere stuer og haller, i tillegg til ti andre hus og hytter. Det er også jaktmuligheter på rådyr, hjort og rype der.
“Jeg er ikke hovedsakelig opptatt av selve gårdsdriften. Det er jakten jeg er interessert i. Jeg har jaktet siden jeg var liten,” uttalte Angelil til Finansavisen i forbindelse med kjøpet. I tillegg håpet han å spare endel i skatt.
Den jaktglade investoren bosatte seg fast på slottet, men måtte kort tid senere se seg nødt til å gi opp drømmen. I 2005 ble han nemlig siktet for innsidehandel av Eltek-aksjer, og i 2007 ble han og kona siktet for grovt skattesvik. Økokrim mente de hadde oppholdt seg for mye i Norge etter å ha flyttet til Skottland. Fire år senere ble Angelil dømt for grovt skattesvik på 224 millioner kroner, og kort tid senere var slottslivet historie. Cluny Estate ble solgt for en ukjent millionsum i 2014.
Tapte alt
Også nå avdøde Thor Johannessen levde slottsdrømmen i flere år. Han tjente seg søkkrik på krimskrams-kjeden Pytt & Panne, og figurerte i flere år på Kapitals liste over Norges 400 rikeste.
Mens han var på topp kjøpte han seg to slott og 88 sportsbiler. Til sammen gav investoren nesten 30 millioner kroner for de to slottene La Grenerie og La Poujade. La Grenerie er definitivt det største av de to. Med en boflate på 5.000 kvadratmeter er det også blant de aller største i hele Sør-Frankrike. Flere mektige, franske adelsfamilier har tidligere hatt sete på den historiske eiendommen som er omgitt av dype vollgraver, og som rommer både svømmebasseng, flere fontener, parkanlegg og tennisbaner.
Johannessen brukte store summer på oppgradering av slottene. Det skal ha vært snakk om så mye som 150 millioner kroner, ifølge kjøpmannen selv. Blant annet fikk han bygget en underjordisk garasje til alle de dyre doningene sine. Planen var også å anlegge en 18-hulls golfbane i tilknytning til La Grenerie. Så langt kom han aldri. Høsten 2009 gikk livsverket konkurs, og påfølgende år la gründeren ut det meste han eide for salg. Inkludert alle bilene og de to slottene. Siste rest ble solgt våren 2011. Samme høst gikk Thor Johannessen bort.
