Milliardærbruddene

Flere på Kapitals liste over Norges 400 rikeste har i kortere eller lengre perioder bygget seg opp sammen med økonomiske partnere, til dels med stort hell. Men når verdiene og systemene blir store, viser det seg ofte vanskelig å fortsette som kompanjonger.

– Du ser det på alle store kapitalister: Det fungerer veldig sjelden over tid når man skal være partnere. Når man derimot begynner karrieren, og ingen av partene har spesielt mye penger, er det ofte slik at to hjerner tenker bedre enn én, eller sagt på annen måte, at én pluss én kan bli tre. Men etter hvert som man begynner å få etablert en organisasjon og får en administrerende direktør som tar seg av den daglige driften i et større system, er det egentlig bare plass til én person helt på toppen, sier advokat Henrik A. Christensen, managing partner i advokatfirmaet Ro Sommernes, som presiserer at han uttaler seg på generelt grunnlag.

– I tillegg kommer de fleste til et stadium hvor de vil ha ting på sin egen måte, med sine egne folk og de vil slippe å måtte spørre andre før de foretar seg noe. Bakteppet er naturligvis penger, og at de aller fleste liker å styre sine egne penger, utdyper Christensen. Spesielt mener advokaten at det fort kan bli vanskelig i konstellasjoner hvor én eier har mye større eierandel enn den andre, slik tilfellet for eksempel var med duoene Kjell Inge Røkke/Bjørn Rune Gjelsten og John Fredriksen/Tor Olav Trøim.

Les "skilsmissehistoriene" her: 

Ulike styrker og svakheter

Men i en oppbyggingsfase kan mange ha stor nytte av hverandre, supplerer Thommessen-advokat Anders Arnkværn, som i en årrekke har jobbet med de største forretningstransaksjonene i Norge.

– De mest vellykkede tilfellene av denne typen samarbeid drives ofte av personer med ulik personlighet og med ulike styrker og ulike svakheter. Typisk én visjonær person med stor risikoappetitt og én mer analytisk person med fokus på drift, løpende inntjening og tilstrekkelig finansiering av prosjekter, sier Arnkværn.

Og fordelen er åpenbar: Får man det til å fungere, kan kompanjongene utfylle hverandre på en måte som gjør at man oppnår mye mer enn hva én av partnerne ville oppnådd på egen hånd.

– Sett fra utsiden synes det å ha vært tilfelle både for Røkke/Gjelsten og Fredriksen/Trøim. Etter min oppfatning var det en genistrek av Røkke å knytte til seg Øyvind Eriksen (BA-HR-advokaten som Røkke gjorde til konsernsjef i Aker, journ. anmrk.) etter at samarbeidet med Gjelsten opphørte. Dette fordi Eriksen kunne bidra med mange av de egenskapene Gjelsten hadde bidratt med – og som Røkke kanskje hadde behov for, utdyper Arnkværn.

Skilsmissen

Men ulempen med samarbeid mellom ulike personligheter innebærer at ulikhetene over tid kan medføre slitasje som ender med at partnerne etter hvert skiller lag. Det dreier seg ofte om krevende samarbeid med stort press på de to partene, og over tid kan ulike oppfatninger og prioriteringer bli en tøff belastning. Arnkværn understreker at samarbeid av denne typen derfor stiller store krav til aktørene i form av respekt for den andres rolle, synspunkter og reaksjoner i ulike scenarioer. Hvis man ikke greier dette, kan det fort gå mot brudd. Og det er slett ikke ukomplisert å gå hver sin vei etter flere års økonomisk samliv.

– De virksomhetene som er drevet i fellesskap er ofte svært integrert, og det er ikke kurant å splitte dem i to likeverdige deler hvor hver av partene får sin andel. Det kan også være ulike oppfatninger av hva som skal drives videre, hvem som skal gjøre det og hva som skal realiseres, sier Thommessen-partneren, som også viser til at slike prosesser naturligvis kan aktivere sterke følelser.

Legg følelser til side

– I endel tilfeller er det nok slik at det er mye følelser involvert, og de kan komme i veien for det som rasjonelt sett er den beste løsningen.

– Hvordan kan man sørge for at økonomiske skilsmisser foregår ryddigst mulig?

– En viktig suksessfaktor ved en slik skilsmisse er nok at man i størst mulig grad legger følelsene til side og anlegger et mest mulig rasjonelt syn på hvordan skilsmissen skal foregå, og hvem som bør drive hvilke virksomheter videre og så videre, sier Arnkværn.

For å oppnå det mener han det nok kan være hensiktsmessig om prinsipalene holder seg litt i bakgrunnen – i hvert fall i den innledende fasen av “skilsmisseforhandlingene” – og overlater den til rådgivere som har litt større avstand til sakskomplekset og et litt mer rasjonelt syn på hva som er den beste løsningen.

– Da unngår man kanskje å “spore av i første sving”. I noen tilfeller kan det også være hensiktsmessig å engasjere en uavhengig “oppmann” som gis i oppdrag å komme opp med et forslag til oppgjør, sier Arnkværn.

Setter duoer på prøve

Charlotte Østergaard, professor ved Copenhagen Business School (CBS) og professor II på Handelshøyskolen BI, sier hun ikke har sett forskning om hvorvidt finansielle partnerskap er vanligere eller mer eller mindre stabile i Norge sammenlignet med andre land vi normalt ser hen til.

– Kanskje kan man tenke seg at gjentatte partnerskap er mer hyppige i Norge, ganske enkelt fordi det norske finansielle miljøet er relativt lite, men det blir egentlig bare gjetning, sier Østergaard. Professoren mener investorer i utgangspunktet finner sammen med andre folk som de har sammenfallende interesser med. Det vil si at man har samme preferanser med hensyn til hvor mye risiko man ønsker å ta og samme syn på strategien i investeringen.

– Men når det så skjer noe uventet eller noe nytt – og det gjør det jo ofte i forbindelse med bedrifts- og finansielle markeder – så har man kanskje ikke lenger de samme preferanser. Derfor er det viktig at man i utgangspunktet har tillit til at ens medinvestorer ikke vil agere egoistisk i slike situasjoner. Det kan forklare hvorfor vi observerer gjentatte økonomiske partnerskap, sier Østergaard.

På den internasjonale arena finnes det mange eksempler på partnere som har holdt sammen lenge og gjort enorm suksess. Og det handler ofte om folk som har hatt et stort felles prosjekt, i form av å bygge et selskap. Bill Gates og Paul Allen (Microsoft), Larry Page og Sergey Brin (Google), Steve Jobs og Steve Wozniak (Apple), Bill Hewlett og Dave Packard (Hewlett-Packard) er noen veldig kjente parhester. Men de fleste suksessrike partnerskap har vanskelige perioder og ender ofte til slutt med brudd.

Nesten 25 år med brudd

Her kan du lese om 17 økonomiske skilsmisser og hvordan det gikk med partnerne når de søkte lykken på egen hånd. Og da har vi ikke inkludert nær familie som har splittet opp felles business. Tidsmessig spenner casene fra 1996, da Erik Must kjøpte Kjell Christian Ulrichsen ut av meglerhuset Fondsfinans, til 2019, da Tore Gjedebo solgte seg ut av HitecVision og Ole Ertvaag ble sittende igjen alene som “den sterke mannen”.

Såpass kan vi røpe at de største fiskene jevnt over har gjort det best etter bruddene og at flere “juniorpartnere” har, i hvert fall tidvis, fått det meget tøft. Jungelens lov gjelder i stor grad fortsatt. De sterkeste bestemmer og nedkjemper som regel all motstand.

Fra partner til persona non grata

Hvem: John Fredriksen og Tor Olav Trøim
Da Kapital høsten 2017 ringte på døren hos Seatankers Group på fasjonable Sloane Square i London, var vi blitt advart mot å stille John Fredriksen spørsmål om ett tema: Tor Olav Trøim, Fredriksens kompanjong og høyre hånd gjennom 19 år. De to brøt med hverandre gjennom en felles børsmelding i juli 2014, og den forsonlige tonen i teksten, der de snakket om å fortsette partnerskapet i en annen form, var trolig mest for å berolige kapitalmarkedene. I realiteten forsvant Trøim ut med et brak i september 2014. Og med “skilsmissen” falt også en rekke Fredriksen-medarbeidere og rådgivere i unåde. Mange av dem gikk over til “fienden”, den nye konkurrenten innenfor shipping og rigg som visste alt om Fredriksen-systemet.

Overfor Kapital forklarte kilder bruddet med slitasje gjennom mange år, ulikt syn på fremtidig strategi og ikke minst svært offensive investeringer i rigg-giganten Seadrill. Trøim fikk “skylda” for at Fredriksen & Co ikke hadde lykkes i å selge seg ut av Seadrill på topp og dermed mistet muligheten til å cashe inn flere titalls milliarder kroner. I stedet ble de med til bunns gjennom en Chapter 11-prosess, som kostet flere milliarder kroner og innebar masse restruktureringsarbeid som Fredriksen ledet selv.

– Seadrill har vært grusom. Opprydningen er vanvittig slitsom, sa Fredriksen da vi portrettintervjuet ham for drøyt fem år siden. Trøim ville han ikke snakke om, og etter hva Kapital vet har de to tidligere kompanjongene heller ikke snakket med hverandre siden bruddet. Trøim fikk med seg verdier for 1,6 milliarder kroner i form av aksjer i Seadrill og Golar LNG. Som avtalt i “fisjonen” skulle Fredriksen selge seg ned i Golar, et nedsalg Trøim aktivt var med på å tilrettelegge og som han kjøpte aksjer i. Det gjorde neppe Fredriksen mildere stemt at Golar-kursen steg fra 58,5 dollar pr. aksje til over 72 dollar etter nedsalget og at han således gikk glipp av nær tre milliarder kroner i fortjeneste. Fredriksen og hans døtre, Cecilie og Kathrine, snakket etter bruddet om Trøim i mediene i mindre flatterende ordelag, mens den mediesmarte Trøim flere ganger har skrytt av Fredriksen og hva de to fikk til sammen. Etter bruddet hadde Trøim flere turbulente år i business, men reetablerte seg på Kapitals 400-liste i fjor med 2,7 milliarder kroner. Fredriksen har derimot holdt stø kurs mot stadig nye høyder og ble i fjor høst verdsatt til svimlende 124 milliarder.

Brudd etter 27 år

Hvem: Ole Ertvaag og Tore Gjedebo
At gode relasjoner ikke nødvendigvis overlever generasjonsskifter er historien om Ole Ertvaag, Jon Gjedebo og hans sønn Tore Gjedebo et levende bevis på.

“Jon Gjedebo er min helt. Alt jeg har lært, har jeg lært av ham”, har oljetopp Ole Ertvaag tidligere uttalt om sin tidligere læremester. Sønnen Tore ble han imidlertid aldri helt til venns med.

Det hele startet med Jon Gjedebo og opprettelsen av oljeserviceselskapet Hitec. Som nyutdannet økonom ble Ole Ertvaag ansatt som finansdirektør. Senere ble han driftsdirektør, og etter hvert fikk han også ansvar for oppkjøp og fusjoner. Da bedriften ble solgt til amerikanske National Oilwell, i 2000 satt gründer Jon Gjedebo igjen med en god slump penger. Store deler av denne summen ble to år senere investert i oppkjøpsfondet HitecVision, med gründer Ole Ertvaag i spissen. I flere år jobbet de to side om side. Så pensjonerte Jon Gjedebo seg, og sønnen Tore overtok roret. Og med det forsvant det gode samarbeidsklimaet. Gjedebo som største eier og Ole Ertvaag som HitecVisions toppleder og sterke mann var ingen optimal kombinasjon. Det hele endte med at Tore Gjedebo og familien i 2019, etter hele 27 års partnerskap, valgte å selge seg ut.

“Det er ikke et ideelt samarbeid. Det er forskjell på personligheter,” sa Tore Gjedebo til DN den gang. Ole Ertvaag responderte med at han respekterte beslutningen, men at han syntes det var trist. “Det er et kapittel som nå er over. Det gode er at det ikke berører HitecVision,” erklærte han.

Det fikk han rett i. Ertvaag er fremdeles stor aksjonær i selskapet han i sin tid var med på å etablere. I tillegg har han en rekke investeringer i ulike fond. Kapital verdsatte i fjor høst oppkjøpstoppens formue til 9,45 milliarder kroner, opp fra 3,5 milliarder i 2019. Det tilsvarer en vekst på 170 prosent på tre år. Tore Gjedebo, som satt igjen med om lag 800 millioner kroner da han solgte seg ut, er i dag god for 600 millioner kroner, og ute av det gode selskap på listen over Norges 400 rikeste.

Fra hagesenter til eiendom

Hvem: Karl Ragnar Rimfeldt og Lars Gylterud
Med grønne fingre dyrket Karl Ragnar Rimfeldt og hans syv år yngre bror Lars Gylterud familiens gartneri til å vokse og bli til den blomstrende businessen Plantasjen. Nesten nøyaktig 15 år etter oppstarten, i 2001, banket svenske EQT på døren, og kjøpte grøntkjeden for 800 millioner kroner. De to brødrene cashet inn henholdsvis 300 og 200 millioner kroner. Siden har Rimfeldt satset på eiendom. Både timingen og investeringene har vært riktige, noe som har medført at formuen hans har tikket pent oppover år for år. Selskapet hans, Rimfeldt Eiendom, er i dag et av Hedmarks største private eiendomsselskaper. Kapital verdsatte i fjor gründerens formue til 2,5 milliarder kroner. Også Gylterud har forvaltet gevinsten med hell. Han plasserte sin andel i både eiendom og aksjer, og er i dag god for 800 millioner kroner.

Har tatt femtenganger’n

Hvem: Egil Dahl og Rolf Kristian Presthus
Platekompaniet ble startet av gründerne Egil Dahl og Rolf Kristian Presthus i 1992. 16 år senere solgte Dahl sin del av livsverket for 100 millioner kroner til platekompanjongen. Beløpet vitner om solid verdiskapning, men den største avkastningen har han hatt i etterkant. Siden salget har Dahl tatt femtenganger’n som børsinvestor for egen bok. Han har blitt styrtrik på aksjeinvesteringer, og er i dag god for 1,5 milliarder kroner. Hva tidligere makker Presthus sitter igjen med av verdier har ikke Kapital finregnet på. De siste årene har imidlertid butikker blitt avviklet for fote. I dag har Platekompaniet kun én butikk igjen, og resultatene har latt vente på seg.

Delte imperiet

Hvem: Geir Hove og Tom Rune Pedersen
Det startet med en tungt pantsatt bygård sentralt på Klosteret i Bergen i 1987. Der trakk sivilingeniøren Geir Hove i kjeledress, installerte seg på feltseng, og gjorde det meste av rehabiliteringsarbeidet selv. Snart så selskapet Realforum dagens lys, med kun 50.000 kroner i egenkapital, og unggutten fortsatte å investere i gamle bolighus.

Så traff han Tom Rune Pedersen. Også han var tidlig på ’an, og kjøpte sin første eiendom allerede som 19-åring.

Sammen bygget tospannet et betydelig eiendomsimperium i Bergen i løpet av 1990-tallet. Deriblant en rekke hoteller, samt kjøpesentrene Xhibition og Kløverhuset. For syv år siden gikk de hvert til sitt, og fordelte eiendommer verdt to milliarder kroner. Ved bruddet var de to kompanjongene gode for drøye to milliarder kroner hver. Siden har begge forvaltet verdiene godt på hver sin kant. Hove har i dag en formue på 4,6 milliarder kroner, mens Pedersens pengebinge teller 3,7 milliarder.

Hove har i alle år tviholdt på sin strategi om at investeringene hans skal ligge i Bergen, aller helst med fem minutters gange til hvilket som helst av byggene. De siste årene har han solgt seg ned i boligeiendom og satset mer på næring. Pedersens portefølje består også av sentrale bygninger i byen mellom de syv fjell, som Xhibition, Kløverhuset og en rekke restauranter og hoteller.

Pionerene gikk hver sin vei

Hvem: Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen
For flere av de som har skilt lag har det gått best med han som har kjøpt ut den andre og fortsatt med den businessen de var etablert i, altså holdt seg til kjernevirksomheten, som man gjerne sier. Det gjelder også for duoen Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen, som var pionerer i det norske kapitalmarkedet på 1970- og 1980-tallet. De eide halvparten hver av meglerhuset Fondsfinans inntil sistnevnte solgte seg ut i 1996. I tillegg hadde Must andre verdier. Selv om de har hatt flere fellesinvesteringer siden, har Musts formue i dag vokst til nær det tredobbelte av Ulrichsens. Mens Must ble verdsatt til 13 milliarder kroner i fjor, havnet Ulrichsen på 5,55 milliarder. Ulrichsen har betydelige aksjeposter i de børsnoterte selskapene Kongsberg Gruppen, Tekna Holding og Volue. Ellers sitter dronning Sonjas fetter på store verdier i eiendom. Mest kjent er han for Telenor Arena på Fornebu, Stabæk fotballs tidligere hjemmebane, som har vært et stort tapsprosjekt for hans selskap Euforum Holding med 380 millioner kroner i minus på ti år. Men i fjor høst kom meldingen om at Ulrichsen har solgt arenaen til et eiendomsfond forvaltet av Ursus Real Estate Management. Den nye eieren har planer om å gå i dialog med Bærum kommune om å utvikle eiendommen i et langt perspektiv. Prisen er hemmelig, men ringreven Ulrichsen har neppe sluppet denne eiendommen billig. Dermed kan salget av arena, og tilhørende tomt, fort bidra til at Ulrichsen knapper litt innpå forspranget til sin tidligere partner Must.

Bilselgeren og entreprenøren

Hvem: Edgar Haugen og Lasse Damsund
Parhestene Edgar Haugen og Lasse Damsund ble blant Oslos største private eiendomsbesittere etter å ha kjøpt seg stort opp i hovedstaden på begynnelsen av 1990-tallet. Mens Edgar Haugen startet karrieren som bilselger i farens bilforretning Edcar på Grønland i Oslo, kom Lasse Damsund fra entreprenørbransjen. Sammen bygde de opp en portefølje, først av boliger, og siden fylte de på med kontoreiendommer og logistikkbygg. Etter hvert skilte de lag, og Damsund solgte sin del i virksomheten til Haugen i 2005. Året etter vurderte Kapital begge til å være verdt 540 millioner kroner. I 2008 døde Damsund brått etter et kort sykeleie, og hans verdier, som ble overtatt av arvinger, hadde i fjor høst falt til 300 millioner, ifølge Kapitals beregninger. Dette i kontrast til Haugen, som er eneeier av Ragde Eiendom, og har opplevd en eventyrlig verdiutvikling. Ved siste måling var 57-åringen landets 11. rikeste person med nær 23 milliarder kroner.

Pareto-kompiser naboer i Sveits

Hvem: Svein Støle og Anders Endreson
Anders Endreson var med på laget da Svein Støle for 30 år siden bygde opp Pareto fra et lite, ulønnsomt meglerhus til å bli en pengemaskin og maktfaktor i finansbransjen. Endreson var Støles siste gjenværende kompanjong før han solgte seg ut i 2015 og Støle ble eneeier i morselskapet Pareto, som blant annet eier meglerforetaket Pareto Securities.

Endreson fikk rundt 650 millioner kroner for sin eierandel, og inkludert årlige lønns- og bonusutbetalinger i den ypperste bransjetoppen sies han å være den som har tjent mest penger på Pareto – som ikke heter Svein Støle. “Bruddet” mellom de to må antas å være av det høyst gemyttlige slaget. Endresons portefølje av aksjer, obligasjoner og fond forvaltes gjennom investeringsselskapet Skogøy Invest. Store deler av denne porteføljen er imidlertid plassert i ulike Pareto-fond. I tillegg har Paretos nestkommanderende åpnet en filial for meglerhuset i Zürich – byen hvor begge Pareto-toppene har bosatt seg. Da Endreson solgte villaen på Jar i Bærum i 2017, med utropspris 55 millioner kroner, begrunnet han overfor DN flyttingen til Sveits med at mange av Paretos kunder befant seg der.

Mens Støles formue ble estimert til 10,5 milliarder kroner da Endreson ble kjøpt ut for åtte år siden, er Mr. Pareto i dag landets 15. rikeste person med 15,7 milliarder. Endreson har derimot stått på stedet hvil siden 2015 med sine 1,65 milliarder, men har i hvert fall trolig spart endel skatt på å gjøre sveitser av seg. Men helt ferdig med gamlelandet var Endreson ikke. I fjor førte han 70 millioner tilbake til Norge da han kjøpte toppleiligheten over en hel etasje i Bonums luksusutbygging på Bygdøy i Oslo.

“Wonderboy-trio” ble duo

Hvem: Geir Langfeldt Olsen, Odd Johnny Winge og Fredrik Halvorsen
 De møttes i konsulentselskapet McKinsey og ble en stund kalt “Wonderboy-trioen”. Senere kom Geir Langfeldt Olsen, Odd Johnny Winge og Fredrik Halvorsen sammen igjen og hadde en eventyrlig reise – først i Tandberg og senere i Acano, som begge ble solgt til giganten Cisco. Acano-salget ble, ifølge Finansavisen, gjort til en pris på 700 millioner dollar, hvorav de tre gründerne innkasserte en milliard kroner hver. Deretter startet de Ubon Partners. Og da gikk det ikke lenger på skinner. Ubon gikk tungt inn i oljeservice, med Borr Drilling som største investering. Det gikk bra en stund, men de seneste årene har markedet falt tungt, og verdiene har smuldret. I 2018 gikk Langfeldt Olsen ut av Ubon Partners, tok med seg Ubons finansielle investeringer og flyttet til Spania, mens Halvorsen og Winge valgte å bli og utvide sin teknologiportefølje i Ubon. På Kapitals måling i fjor høst hadde Langfeldt Olsen gjort det klart best og snuser nå på to milliarder kroner, mens Winge og Halvorsen begge er verdt 1,4 milliarder.

Eiendomstrio sprakk etter luksus-raid

Hvem: Carl Erik Krefting, Runar Vatne og Hans Petter Krohnstad
Investorene bak Søylen Eiendom fløy høyt, skapte et norsk luksusmotestrøk og endte i bitter strid i retten hvor anklagene haglet. Først våren 2021 begravde Carl Erik Krefting og Runar Vatne stridsøksen, signerte forlikspapirene og stanset søksmålene mot hverandre. Da hadde det gått seks år siden Søylen solgte eiendommene i Nedre Slottsgate og Karl Johans gate til PE-aktøren Meyer Bergman for 5,3 milliarder kroner. Etter salget skilte medgründer Hans Petter Krohnstad lag med Krefting og Vatne, for å starte opp HCH Eiendom, hvor han i dag er styreleder og største aksjonær. I fjor høst var han god for 1,55 milliarder kroner.

I glansdagene shoppet Søylen eiendommer i området bak Stortinget i Oslo sentrum gjennom et gedigent lånefinansiert oppkjøpsraid hvor de fikk overtalt noen av verdens mest eksklusive motehus til å etablere seg i deres bygg i den norske hovedstaden. Etter salget til oppkjøpsfondet ble resten av eiendomsporteføljen liggende hos Krefting og Vatne, som fort ble rykende uenige om samarbeidet og en aksjonæravtale.

Krefting gikk deretter solo i eiendom gjennom Carucel Holding, som har om lag 175.000 kvadratmeter i porteføljen og har gjort eieren ganske mye rikere hvert år. I høst var eks-advokaten god for 3,4 milliarder kroner. Runar Vatne har derimot opplevd en turbulent periode med kursras i flere aksjesatsninger og betinget dom for fyllekjøring og kjøring uten førerkort. Den tidligere aksjemegleren i Pareto fikk i fjor barbert sin formue med over en halv milliard og endte på 278. plass på Kapitals liste med 1,7 milliarder.

Arveprinsen som gikk solo

Hvem: Olav Thon og Halgrim Thon
Nyheten slo ned som en bombe da Halgrim Thon i 2000 besluttet å forlate Olav Thon Gruppen. Olav Thons nevø hadde i alle år vært utpekt som arveprins. Like før bruddet hadde han sågar gått ut i DN og bekreftet nettopp det. “Jeg regner med å ta over. Olav Thon har satt opp et testamente, og jeg kjenner til det. Mer vil jeg ikke si om det,” uttalte han den gang. Dette falt ikke i god jord hos onkel Olav, som var raskt ute med å så tvil om nevøens tolkning av avtalen. “Jeg har ikke besluttet å binde meg til noe der. Det finnes en rekke gode formål,” kontret han. Og noen år senere opprettet eiendomskongen, som ikke har noen livsarvinger, i stedet en stiftelse som fikk alle milliardene. Halgrim Thon gikk dog ikke tomhendt. Etter å ha jobbet for onkelen i over 30 år hadde han opparbeidet seg en anselig formue på egen hånd. I tillegg fikk han med seg en liten eiendomsportefølje. Denne har investoren siden utviklet på en utmerket måte. Da han forlot Olav Thon Gruppen, var han god for 150 millioner kroner. Dette har vokst til 2,4 milliarder i dag. Onkel Olav var i 2000 god for 8 milliarder. Da han i 2014 gav fra seg pengene, var formuen på nær 30 milliarder kroner.

Kongedeal i bil

Hvem: Knut Øgreid og John Arild Ertvaag
I 1996 la de to Stavanger-investorene Knut Øgreid og John Arild Ertvaag 250.000 kroner hver på bordet og gikk i gang med salg av BMW, Mini og Porsche i Norge, i tillegg til Toyota, Lexus og Kia gjennom butikker i Sverige. Da de etter 21 år solgte bilkonsernet Miklagruppen, tidligere Bavaria Nordic, til det svenske bilkonsernet Anders Hedin Invest AB, kunne begge innkassere omlag en milliard kroner i gevinst. Store deler av Ertvaags formue har kommet fra dette salget, og i 2020 forvaltet selskapet hans Camar en portefølje på snaut 1,5 milliarder kroner. Høsten 2022 hadde verdiene hans steget til 2,1 milliarder. Øgreid ble vurdert til 1,25 milliarder etter salget i 2017 og ble i fjor høst målt til 1,85 milliarder – opp 600 millioner, nøyaktig samme verdiøkning som eks-kompanjong Ertvaag (som forøvrig er broren til mer kjente Ole Ertvaag som leder oppkjøpsfondet HitecVision).

Trio var braksuksess i 20 år

Hvem: Tor Dagfinn Veen, Åge Westbø og Kristoffer Stensrud
For nesten 30 år siden gikk Tor Dagfinn Veen, Åge Westbø og Kristoffer Stensrud sammen og startet Skagen Fondene. Lenge var fondet en stor suksess, og leverte god avkastning til kundene i flere år. I 2013 forvaltet Skagen Fondene ca. 130 milliarder kroner, de vant stadig priser for sine fond, og ble også kåret til en av Norges beste arbeidsplasser flere år.

Fra toppen i 2013 gikk det dårligere, og frem til 2017 forsvant rundt 50 milliarder fra forvaltningskapitalen. Da Storebrand la 1,6 milliarder kroner på bordet for Skagen Fondene, slo gründerne til. Etter at selskapet ble solgt i 2017 har gründerne investert i ulike selskaper. Høsten 2021 døde Stensrud etter lang tids sykdom. Et år senere beregnet Kapital hans etterkommeres formue til 2,3 milliarder kroner. Veen har økt sin formue fra 2,4 milliarder ved salget til 3,05 milliarder i fjor høst. Mens Westbøs verdier, 1,35 milliarder kroner, har stått på stedet hvil fra 2017 til siste måling i fjor høst.