Surrealistisk suksess

Foreldrene hennes frarådet henne å søke på Kunstakademiet. Trude Viken ble hjelpepleier. Men nordlendingen gav aldri opp drømmen om å bli billedkunstner. Mannen hennes jobbet mye, og hun var hjemme med barna. Hun malte i hver ledige stund og hadde atelier i hjemmet i Oslo.

Etter hvert som barna ble eldre, intensiverte hun satsningen på kunsten. Viken tok kurs, og rendyrket sin stil og malte selvportretter som viser “alt annet enn solskinnsdager” i en serie som hun kalte “Dagboknotater”. 

Med naivistiske penselstrøk i sterke farger skildret hun grå hverdager, noe hun har fortsatt med. Temaene er blant annet hvordan det er å være kvinne og mor og det å bli eldre; forfallet når man har vært igjennom glansdagene. Notatene er også delvis ment som en kommentar til den perfekte fasaden som dyrkes i samfunnet og særlig i sosiale medier. Hva gjemmer seg egentlig bak smilene?

Trodde ikke på henvendelse

Første gang Viken fikk vist disse portrettene var på den såkalte stipendutstillingen hos Galleri Ramfjord i 2015, hvor arbeidene måtte via en jury, blant annet bestående av billedkunstner Sverre Bjertnæs, før de ble godtatt. 

Siden våget hun å legge ut disse bildene på Instagram for å se om det ble noen reaksjoner. I 2018 tikket det inn en privat melding:

“Do you sell your paintings? Richard Prince”.

Viken viste meldingen til en venninne. De lo godt. Hun trodde ikke det kunne være den Richard Prince. Men det var det – viste det seg etter en god stund. Viken glemte hele greia inntil et galleri i New York tok kontakt og spurte om de kunne få vise kunsten hennes. Det var Prince som hadde tipset galleriet Fortnight Institute.

Siden har det tatt av, både kunstnerisk og økonomisk, for Viken.

– Det har vært et eventyr. Det er ikke sikkert det vil vare. Jeg har store huller i CVen og føler jeg må bevise mye mer enn de som har utdannelse, sier Viken til Kapital.

Da hun søkte på Kunstakademiet for ti år siden, fikk hun nemlig avslag. Begrunnelsen var at hun var for dårlig i engelsk.

Prince'en i New York

Richard Prince (72) er en av verdens mer anerkjente samtidskunstnere, som selv også samler på kunst. Mange assosierer amerikaneren med bearbeidede motiver av sykepleiere og den legendariske Marlboro-mannen fra sigarettreklamen. Kunsten hans er kjøpt inn av utallige, toneangivende museer. 

I auksjonsmarkedet selges kunsten hans for opptil 100 millioner kroner. Forlegger Erling Kagge gjorde en kule på et Prince-verk i 2008 som ble solgt for over 20 millioner kroner. Den tidligere polfareren hadde kjøpt arbeidet “Surfing Nurse” for noen hundre tusen kroner. I samlingen til Astrup Fearnley Museet finnes det også mange Prince-bilder. 

Det var altså denne Richard Prince som oppdaget Trude Vikens kunst på Instagram for fire år siden.

Tatt av på fire år

Det tok ikke lang tid før det ble galleriutstilling på Viken i New York, hvor det meste ble solgt, og deltagelse på flere kunstmesser. Viken fikk både ett og to gallerier i utlandet – noe mange kunstnere aldri får – og soloshow på Vestfossen Kunstlaboratorium i fjor. I utstillingskatalogen hadde Prince uttalte seg om Vikens kunst: 

“Hun starter på hodene sine tidlig på dagen, og når det blir kveld, ber de kun om et øyeblikk med sannhet. De har ikke lyst til å dra. Og de har ikke lyst til å bli.”

Kritikerne lot seg også imponere: “Malerier som treffer deg hardt i magen” (Morgenbladet).“Trude Vikens latterlige og tragiske personer gir et kollektivt portrett av samtidens mennesker” (Klassekampen). “At Trude Viken ikke kom inn på Kunstakademiet stinker bullshit” (Subjekt). 

NRK: “Høyeste summen”

Økonomisk går det så det suser for Viken. I fjor deltok hun i NRK-serien Kunstnerliv, med tittelen “Trude Viken og Edvard Munch”, kunstneren som har vært hennes store idol siden hun var liten og besøkte Munchmuseet. I dette portrettet omtalte NRK et “grid”, eller rutenett, med 259 bilder, som var blitt solgt til en hemmelig pris. Ifølge statskanalen var det snakk om “flere millioner, den høyeste summen oppnådd av en norsk kunstner for et verk solgt på en utstilling i sin levetid”. 

– Jeg er utrolig stolt over alt jeg har fått til, ikke minst at jeg nå tjener mine egne penger. Det betyr mye for selvfølelsen, selv om jeg ikke har følt meg som et offer som har vært hjemme med barna. Det har vært et privilegium, sier Viken. 

Kapital møter 53-åringen på Vestfossen utenfor Drammen. Hun skal leie atelier og lager på Arena Vestfossen, et senter for samtidskunst. Det ligger like ved Vestfossen Kunstlaboratorium, som kunstner og kunstsamler Morten Viskum eier. Han har kjøpt kunsten hennes, fungerer som en slags manager for Viken og har lånt henne en del av sitt atelier, et visningslokale som brukes til spesielle prosjekter, når Kapital er på besøk.

– Jeg så noen av maleriene til Trude på Instagram, men så tenkte jeg ikke så mye mer over dem, forteller Viskum, idet han låser opp for oss.

– Det var først da jeg fikk oppleve bildene hennes at jeg ble betatt. Jeg inviterte meg selv til atelierbesøk, og etter det har jeg vært en stor fan av kunstnerskapet. De første verkene kjøpte jeg fra en utstilling på Ekely, hvor Munch hadde atelier. I Trudes bilder er det så tykke lag med maling, en tekstur og stofflighet som ikke kommer frem når de vises på nettet, mener Viskum.

To messer i København

Fra før har Viken også atelier hos storsamleren Rolf A. Hoff på Hoff ved Smestad. Han har også vært en støttespiller for henne. Nå trengte hun større plass plass til både lagring og jobbing.

– Jeg har begynt med grafikk og skal også begynne å lage skulpturer, forteller Viken. 

I lokalet hun nå har fått låne av Viskum, og som minner mest om et galleri med raus takhøyde og hvite vegger, henger det store malerier. I slutten av august skal de vises på to kunstmesser i København, Enter og Chart.  

– Det kan se tilfeldig ut med Trude, men det er det aldri. Nå har hun brukt en uke på å prøvehenge bildene, forteller Viskum og forlater oss.

– Alt faller nedover

På veggene henger det malerier som måler 2,8 x 2 meter. Flere har svart bakgrunn. Skikkelsene er malt i sterke farger. Blikket faller på en kvinne med tre hengepupper under hverandre.

– Mennesker går igjennom så mye, og så kommer forfallet. Alt faller nedover, med unntak av tannkjøttet som trekker oppover, sier Viken.

Hun bruker mye symbolikk fra kunsthistorien i bildene sine, som øyet, djevelen og hunder, som er de laveste på rangstigen. Viken er også bevisst når hun velger farger; gult er falskhet, rødt for pasjon og sår, og svart for døden, blant annet.

– Jeg er fascinert av det svarte. Jeg er jo nordlending, påpeker hun. 

– Påvirker ditt eget humør og hvordan du har det hva du maler?

– Nei, egentlig ikke. Men om vinteren bruker jeg mer mørke farger. Jeg er en ekspressiv maler og maler intuitivt.

Munch-fan siden oppveksten

Viken har fremdeles sterke minner fra et besøk på Munchmuseet i Oslo da hun var barn.

Moren hennes søkte også på Kunstakademiet i sin tid, men lot være å ta plassen. Hun jobbet som leder i helseinstitusjoner. En nabo i oppveksten var kunstner og en stor inspirasjon for Viken. Men foreldrene hennes frarådet henne på det sterkeste da hun selv foreslo å søke kunstutdannelse. De mente det var for usikkert økonomisk. 

Viken utdannet seg til hjelpepleier og flyttet til Oslo og stiftet familie. Hun var hjemme med sønnen, og siden tvillingjentene som ble født seks år senere. 

Satte seg mål

Etter å jobbet med maling på atelieret sitt i mange år, bestemte hun seg for å gjøre noe mer med det etter å sett en utstilling i London i 2010.

– Det var en vandreutstilling med Leon Kossoff. Han er engelsk maler og hadde laget mange portretter, minnes hun. 

– Jeg hadde et mål om å klare å bli medlem av Norske Billedkunstnere innen tre år. Det klarte jeg. Siden har jeg laget videre delmål.

– Hva var det neste? 

– Det var å prøve å leve av kunsten. 

– Det høres ut som om det har kommet lett?

– Det har vært masse motstand. Jeg er en outsider og blir ikke møtt med like blide øyne overalt. Som kunstner må man by på seg selv. Det er tøft å stikke nesen frem. Men man må gå all-in.

– Hvordan er det å ha blitt oppdaget av Prince og innkjøpt av samlere som den amerikanske kunstnerne KAWS og norske Hoff og Viskum og tjent gode penger?

Viken blir taus. 

– Jeg vil ikke lene meg på dem og drive med name-dropping. Men jeg er takknemlig for all støtte. Jeg er ikke drevet av penger. Man må aldri la pengene styre. Jeg tjener godt nå. Dessuten er det kostbart å produsere kunsten jeg lager. Men det er godt med bekreftelse fra fagmiljøet og morsomt med interessen fra utlandet. Jeg skynder meg sakte. Det har vært innholdsrike år, sier Viken.

– Eget uttrykk og utførelse

I vår deltok Viken med bilder på en kunstmesse i først i Brussel og så direkte etterpå i Stockholm. 

Det svenske galleriet Belenius oppdaget Viken via en norsk samler som tipset dem om kunsten hennes. 

– Da vi så maleriene, var det åpenbart at vi ville samarbeide med Trude. Verkene hennes er fantastiske og har et helt eget uttrykk og utførelse, sier Katarina Sjögren hos Belenius, som holder til i Stockholm. 

Hun forteller at de har vist Vikens kunst i en soloutstilling i galleriet – og planlegger en ny en. Belenius skal vise henne på Enter i København i august.  

Galleristen vil ikke si noe om prisene på kunsten, det er en policy.

– Vi snakker ikke om hverken kunstnernes priser eller om samlerne våre, sier Sjögren. 

Norske Gard Eiklid hos Galleri Golsa er mer åpen om priser. 

– Verkene hennes starter på ca. 35.000 kroner og går opp til 300.000 for store malerier. Trude er ikke representert av galleriet, men vi har et tett samarbeid, forteller han. 

I august skal Golsa vise Vikens kunst i København.

– Jeg gleder meg masse til å vise et av bildene hennes. Jeg vet ikke hvor stort verk vi skal vise ennå, så jeg vet da naturligvis ikke hva det skal koste, sier han og legger til:

– Trude er en fantastisk kunstner som jeg gleder meg til å følge. Det er fortsatt et ungt kunstnerskap i utvikling og som bare blir bedre, avslutter Eiklid. 

Morsrollens bakside

– Familien sier nå er det din tur, forteller Trude Viken.

Nylig ringte en av tvillingdøtrene på 19. Hun hørte moren var litt fjern og sa: “Det er Anniken, barnet ditt.” 

– Det er uvanlig for familien at jeg ikke er like tilgjengelig lenger. Jeg er veldig glad for at jeg har fått være så mye sammen med barna mine. Selv hadde jeg barnepike og vet hva det betyr å savne foreldrene sine, sier hun. 

Men Viken legger raskt til at det ikke bare har vært rosenrødt:

– Jeg husker da jeg var hjemme med tvillingene. Det var alltid ett barn rundt hvert ben. I bildene mine ønsker jeg å vise baksiden av det å være mor. Man elsker barna sine, men så blir man sliten og har lyst til å stikke av. 

– Har du kjent på det?

– Ja. Men stort sett tar vi de riktige valgene, sier hun.

Som kunstner må man være egoistisk og være mye borte fra familie og venner, mener Viken. 

– Jeg maler aller best når jeg får være alene og i min egen verden. Corona har vært veldig fint sånn sett. Nylig hadde jeg opptelling over antall reisedøgn i år. Jeg har vært på tur en måned med jobb. Men det må til.