På toppen av Gill-gruppen

– Å leve. 

Det er Nils Petter Gill som snakker. Mannen bak Gill Gruppen – en bedrift som i 2020 omsatte for 1,5 milliarder kroner. Resultat: 50 millioner. Det hele består av Giil Holding og Pongo, hvor førstnevnte eier Subaru Norge og har importert det japanske merket siden 1975. Pongo eier blant annet halvparten av Norwegian Mobility Group, importøren av MG, samt hele Ssangyoung Norge. For ikke å nevne Autoindustri. Sistnevnte har importretten for Geely Auto. 

Dette er ingen liten business. I 2020 solgte de totalt 4.700 biler. 

– Allerede for 30 år siden oppdaget jeg at tid var en begrenset ressurs. Skal du utnytte denne ressursen maksimalt, må du være strukturert. Noen vil nok påstå at jeg har bikket litt den gærne veien, men etter jeg begynte å systematisere og organisere tiden min fikk jeg mye bedre tid, noe som ga et bedre liv. Jeg lager planer og holder meg til dem, sier 58-åringen. 

Tilbakeblikket. Gill holder seg til en “gammeldags” fysisk kalender – skriver ned hvem han skal møte eller ringe og hva han skal gjøre. Handlelister får samme behandling med penn og papir. 

– Jeg arkiverer også de brukte kalenderne slik at jeg kan gå tilbake i tid for å se hva jeg har bedrevet. 

– Hva bruker du tid på?

– Det blir mest business. Det er veldig moro når du oppnår resultater, innleder han.

– Hva bruker man mest tid på i bilbransjen?

– Det er viktig å utvikle og ta vare på gode agenturer. Vi som importerer biler fra Kina og Japan med seks måneders leveringstid, må bruke mye tid på prognoser og lagerstyring. Det blir kostbart dersom salget ikke holder tritt med innkjøp og lagerbeholdning, forteller Gill. 

Biltid

Det er kanskje ikke så rart mye har handlet om bil og business. Han har tross alt brukt hele sitt profesjonelle liv i bransjen,  og vokste opp i familiebedriften som hans far bygde.

– Jeg er jo født inn i dette, men jeg ville begynne her fordi det var trygt. Jeg begynte å jobbe som bud og gikk gradene. Den gang var arbeidserfaring minst like viktig som å ta en mastergrad. Dette har nok endret seg med tiden. Som 18-åring ble jeg med far til Japan for å besøke Subaru. 

Da lærte han hvor viktig det var å opparbeide gode relasjoner over lang tid.

– Og at det er helt avgjørende for å få til et godt samarbeid.

– Jobbet du tett på din far?

– Far var nærmere 70 da jeg begynte å arbeide i bedriften. Det var mange ting han gjorde som jeg var dypt uenig i, men han sa bare “slik skal det være” – og da ble det som regel sånn. I et familiefirma er man helt avhengig av å ha god kjemi. Han trakk seg etter hvert gradvis tilbake, men han var innom på inspeksjon hver eneste dag for å sjekke at alt gikk etter planen. Far var ekstremt sparsommelig og kostnadsbevisst. Jeg er også sparsommelig på enkelte ting. Får jeg et brev med binders, tar jeg alltid vare på bindersen.

Samtidig påpeker Gill at han er opptatt av å kunne nyte livet.

– Livet er jo en balansegang.

Fra far til sønn

– Hvordan føles det å overta en virksomhet som din far har bygget opp?

– Det er et stort ansvar å arve. Du føler jo hele tiden på at du må forvalte verdiene på en bedre måte enn tidligere generasjoner. Jeg mener at jeg har klart meg bra, noe som gjør litt godt for selvfølelsen. Da jeg overtok, følte jeg meg nok veldig alene. Jeg husker jeg tenkte, “hva gjør jeg nå?” 

Ifølge Gill ønsket de ansatte at han skulle gå inn i den operative ledelsen, fordi han hadde et nært og godt forhold til dem. 

– Jeg følte imidlertid at det måtte finnes personer som var flinkere enn meg til å lede, og det tok jeg konsekvensen av. Å ansette Kåre Foss som daglig leder ble en stor suksess.

– Kommer du til å legge føringer på driften om dine barn går inn i familiebedriften?

– Jeg ønsker jo ikke det, men det er ikke usannsynlig. Det er jo ikke noe poeng i å gjøre de samme tabbene om igjen. Det er også komplisert for nye generasjoner å komme inn i en etablert familiebedrift. Far var så mye eldre enn meg slik at jeg fikk relativt frie tøyler, samtidig hadde vi en direktør som fulgte fars filosofi og som ble en læremester for meg.

Galoppfatning

Utenom bil og arbeidstid dedikerer Gill tiden til andre hestekrefter enn de som driver fire hjul. 

– Jeg er interessert i hestesport, galopp og bruker endel tid på den lidenskapen. Min far var 50 år gammel da han fikk meg. Han hadde ingen interesse av å ta meg med i fornøyelsesparker eller den type aktiviteter. 

I stedet ble sommerferiene tilbragt på gård i Nittedal, med hester, forteller Gill. Det sådde noe som skulle bli livets store interesse. Og interessen favner flere aspekter ved bilsjefens liv. Fra leiligheten har han intet annet enn panoramautsikt over Øvrevoll. 

– Hestesport er som å drive med idrett, uten å bli sliten. Det kan ta opp til to års planlegging og trening for å forberede et viktig løp – for at alt skal klaffe den ene løpsdagen. Det er enormt tilfredsstillende når man lykkes etter en slik tidkrevende prosess.

Gill og hans hester er mangedobbelte Derby-vinnere. Det har nok tatt sin tid. 

– Er tid penger?

– Nei, tid er en ressurs og den eneste ressursen som jeg er 100 prosent sikker på at er begrenset. Tiden bør brukes som et redskap, ikke som en sofa.

– Hvor mye jobber du?

– Jeg jobber hele tiden, noe jeg trives veldig godt med. Jeg er også alltid tilgjengelig. Å arbeide tar ikke livet av deg, men det kan bekymringer gjøre. Jeg føler vel at jeg inniblant bekymrer meg litt mye, og det er ikke helt bra.

– Hvordan har coronatiden vært?

– Corona har gjort oss flinkere til å effektivisere tiden. Rett før pandemiutbruddet inviterte Subaru International oss til et webinar. De ville redusere fysiske sammenkomster for å spare penger. Jeg turte ikke å koble meg på fordi jeg ante jo ikke hva et webinar var. Jeg var livredd for at dataen min skulle gå til helvete, sier han og ler. 

Opp og ned

– Du har opplevd nedgangsperioder. Hvordan er tiden da?

– Bilbransjen kan være volatil. Et godt år kan fort etterfølges av et dårlig år, og omstillingene som vi har gjennomgått de siste årene har vært krevende. Vi er alltid prisgitt fabrikkenes modellprogram, som vi er avhengig av at harmoniserer med Norges avgiftspolitikk. 

– I vanskelige tider er jeg nok ikke helt lett å være i hus med. Da blir jeg innesluttet, og kall det gjerne “tenkende på”. Det er jo når uværet står på som verst at man må være en god kaptein. Uansett situasjon – etterpå finnes det, etter min mening, alltid muligheter som det gjelder å fokusere på. Det gjelder bare å se dem, fortsetter Gill. 

Med Breguet på armen

– Ser du mye på klokken?

– Ja, dessverre, fordi klokken setter av og til en barriere. Samtidig liker jeg å vite hvordan jeg ligger an i løypa.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Jeg går stort sett med Garmin-klokken, men i dag har jeg på meg en Breguet som jeg kjøpte for 12 år siden da jeg traff min elskede Hanne, sier Gill.

Den sveitsiske presisjonen han refererer til er en Marine 5827 – kronograf – i hvitt gull, første gang introdusert på markedet i 2007. Urskiven med romertall er dekorert med såkalt guilloché, en tradisjonsrik teknikk som oftest brukt i mer eksklusive klokker. Breguet er kanskje mest kjent for sine dressklokker, men med Marine-serien gikk den ellers så konservative produsenten ut med forholdsvis store og 100 meter vannresistente klokker på gummirem. En sporty look. 

– Hver gang jeg ser på klokken, tenker jeg på Hanne og våre gode minner. Klokker er jo det eneste smykke en mann kan gå med – og pene sko da. Jeg har brukt en formue på klokker, og alle er kjøpt i forbindelse med en spesiell anledning. Så hver gang jeg tar på meg en klokke, dukker “historiske” minner opp. 

Her sammenfaller også interessen for hest. 

– Da en av mine hester vant Derby, kjøpte jeg meg en Ulysse Nardin. I alt har jeg seks flotte ur som jeg oppbevarer i en “winder”, et skap som trekker dem opp automatisk. Nå blir jeg snart 60. Da ønsker jeg meg en sporty Rolex med gummireim av meg selv. Jeg har samlet på klokker siden 90-tallet. Har du lest boken A man and his watch? Der viser ulike personligheter hva de forbinder seg selv med med en klokke. 

Tidsperspektiv

– Sløser du med andres tid ved å være for sen?

– Jeg er alltid presis til avtaler. Jeg hater å ligge etter skjema.

– Hva om andre kommer for sent til deg?

– Stort sett er jeg overbærende med det, fordi da har jeg i hvert fall ikke kastet bort deres tid. Men det har hendt jeg har kjørt fra barna mine. Sier jeg at vi drar kvart over, så drar jeg kvart over! Dagen etter kommer de presis.

– Du har brukt mye tid på Zuccarellostiftelsen?

– Ja. Norge er et rikt land. Jeg mener ingen barn skal stå på sidelinjen uansett sosiale lag. Den beste måten å samle barn og ungdom på, er gjennom idrett. Å støtte disse menneskene gir glede og en god følelse. 

– Dveler du ved tid?

– Av og til, men jeg er mer interessert i fremtiden. Det er der jeg skal tilbringe resten av mitt liv. Å bruke tid på ting man ikke får gjort noe med, er bortkastet tid. Jeg er veldig glad i familien min, og har ordnet det slik at min mor har flyttet inn i leiligheten under meg. Det sparer jeg tid på når jeg vil besøke henne. Hver morgen går jeg ned og setter en kopp kaffe på nattbordet hennes – og sier hei.

– Hvordan tar du kritikk?

– Det er jeg ikke god på, men jeg er heller ikke så god på å ta imot ros. Det er et ordtak som sier at de fleste av oss blir mer ødelagt av ros enn reddet av kritikk.

– Føler du deg noen ganger ensom?

– Nei, jeg stortrives i mitt eget selskap og i livet generelt. Jeg blir aldri ensom. I fjor fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne å gå på ski. Jeg gikk 70 mil på tre måneder. Jeg går ikke fort, og en dachs tar meg lett igjen. Da filosoferer jeg over livet. Tiden og tankene flyter, da finner jeg ro.

– Hva irriterer deg mest?

– Urettferdighet, både i forretninger eller privat og når jeg krangler med sønnen min.

– Har noen gang vurdert å gi opp?

– Ja, men kun jobbmessig. Det har vært øyeblikk jeg ikke har orket å drive “butikken”, og tenkt “fy faen, hva gjør jeg nå?” Da gjelder det å ha gode, lojale støttespillere rundt seg.

Når tidene blir tunge og han må finne tilbake til lyset, forteller Gill at det automatisk slår inn i et killerinstinkt. 

– Tror far også hadde det. Det kommer en slags overlevelsesevne, krefter jeg ikke visste at jeg hadde blir hentet opp. Hvis jeg så får én god nyhet, spinner jeg videre på den. Jeg prøver alltid å bygge videre på det positive og tenker på de ansatte og deres familier, som i stor grad påvirkes av mine handlinger – at dette må vi få til. Tenker du positive tanker, bruker positive ord og gjør positive handlinger, blir det jo bra!

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Lytt til mennesker med erfaring, vær ydmyk, innrøm feil og lær av dem. 

Og apropos tid:

– Da jeg var 19–20 år, var jeg på et merkelig kurs som varte i fire døgn. Gardinene var hele tiden trukket for, og ingen hadde klokke. Vi skulle nemlig ikke ha noe perspektiv om tid for ikke å bli sliten av den. Interessant vinkling, ikke sant? Et annet av kursets mottoer var: Oppfør deg mot andre slik du ønsker at andre skal oppføre seg mot deg. Og se lyst på livet, så ser livet lyst på deg. Vet du, så enkelt eller så vanskelig er det faktisk.