Første verdenskrig og Spanskesyken er selvforklarende, men de færreste har hørt om den økonomiske resesjonen som fulgte umiddelbart i kjølvannet av disse. Norges Bank skriver på sine hjemmesider at nedturen i 1920-årene “står som Norges mest alvorlige finanskrise”, hvor nærmere 70 banker ble satt under offentlig administrasjon etter overinvesteringer og finansielle bobler. I Norge ble krisen langdryg og varte i flere år.
I USA derimot ble krisen heller kortvarig, og optimismen ble hjulpet frem av en kombinasjon av ny teknologi og produksjonseffektivisering. Økt tilflytting til byene og flere sysselsatt i industri gjorde også at flere fikk ta del i velstanden. Dermed var det ikke bare velstandsøkning, men den ble også spredt til flere. Samtidig fikk man lettere tilgang på lån og kreditt. Lånefinansiering spredte seg til et bredere lag i befolkningen. Andelen av befolkningen som var aksjeeiere er anslått å ha gått fra 3 til 10 prosent. Spekulasjonen i markedene økte, markedene kokte. Det som vi nå kjenner som “de glade 20-årene” endte til slutt i tårer.
Noen paralleller
Hvis vi skrur klokken frem igjen, er det noen åpenbare likheter. Verdensøkonomien hadde så vidt kommet seg til hektene godt hjulpet av ulike kvantitative lettelser, før verden stengte ned i mars 2020. Rett før pandemien hadde markedene blant annet fått føle på finanskrisen (2008), gjeldstak (og nedgraderingen) av USA (2011), den sør-europeiske gjeldskrisen (2015) og Brexit (2016). Pandemien som kom i 2020 førte umiddelbart til en dyp, men tilsynelatende midlertidig resesjon. Litt som “den glemte depresjonen”. Sentralbankene som tidligere hadde fått kritikk for å agere for sent, opptrådte resolutt. Norges Bank senket renten fra 1,5 til null prosent innenfor et kort tidsrom etter nedstigningen. Teknologisk utvikling (men som i motsetning til på 1920-tallet, hvor man ville øke produksjonen, nå i langt større grad tar sikte på å redusere kostnader og behovet for arbeidskraft), lave renter, god tilgang på kreditt, sterk økning i antall nordmenn som investerer i aksje- og fondsmarkedet, og med globale vaksineprogrammer og gjenåpning i sikte er det nok en gang vanskelig å være pessimist.
TINA ...
Institusjonelle investorer styrt av prisingsmodeller gir uttrykk for at det meste allerede ser dyrt ut, og de kunstig lave rentene gir få sikre plasseringsalternativer. “TINA” (There Is No Alternative) presser investorer fra sikrere obligasjoner mot enten obligasjoner med lengre løpetid, høyere kredittrisiko, eller helt over i aksjemarkedet. Også privatpersoner ser ut til å søke mer spenning i mer risikofylte posisjoner, i eksotiske selskaper eller mer utradisjonelle alternativer. Spekulasjonen og risikoviljen er i høy grad tilbake. Fokuset på hva som kommer til å skje når stimulansepakkene avsluttes, er borte. Selv med de korte smakebitene under “Fed-tapering” (2013) og “Quantitative Tightening” (2017) synes dette å være glemt.
Så – hvordan posisjonere seg basert på historien?
Siden det ikke finnes noen alternativer, gir det potensial for at aksjemarkedet skal kunne fortsette en god stund til, særlig så lenge sentralbankene ikke strammer inn på sine stimulansetiltak. Lave renter har hatt stor innvirkning på prisutviklingen på eiendom og i de finansielle markedene. Som på 1920-tallet har inflasjonen holdt seg svært lav. Så snart vi legger pandemien bak oss, og med den optimismen markedene gir uttrykk for, så er det mye som tyder på at den økonomiske veksten igjen får fotfeste. Da vil også mulighetene bli mer åpenbare for flere, og markedet vil kunne fortsette. Inntil da finnes det muligheter på tvers av markeder for den som leter. Særlig gjelder dette i rentemarkedet, der det finnes muligheter i relativ posisjonering både i nominelle og inflasjonsjusterte rentepapirer.
