+ mer
Med kråken som kjæledyr: Anders Porsanger og kråken Himpompæle var heltene i NRKs “Mannen og kråka” som ble sendt på NRK i februar i år. Foto: SyGustavo Svensrud/NRK

Smarte, trofaste og uskikkelige

Odin brukte ravnene Hugin og Munin til etterretning. Anders har kråke som kosedyr.

I februar kunne TV-titterne kose seg med NRK-programmet “Mannen og kråka”. Det fortalte historien om 86-åringen Anders Porsanger som på en tur langs Tana-elven reddet en liten kråkeunge fra måkene. Han tok den med hjem, døpte den Himpompæle og ga den mat og drikke.

Himpompæle ble et kosedyr for Anders. Bedre enn både katt og hund, mener han. Den satte seg på fanget for å få en kos, kom for å få en godbit når han ropte “kaffe”, og imponerte med sin intelligens og sine påfunn.

Så fikk han heller tåle at dette kosedyret ikke var renslig og kunne være en ordentlig ugagnskråke som moret seg med å rive i stykker ting og mobbe gjester den syntes tok for mye av Anders’ oppmerksomhet.

Sommeren og høsten 2020 hadde Himpompæle stadig lengre utflukter på egen hånd, og etter romjulen har han ikke vist seg hos Anders. Fugleforsker Geir Sonerud sier til NRK at det ikke er usannsynlig at Anders får besøk av Himpompæle igjen, for enkelte kråker oppsøker nye områder fra oktober til mars, før de vender tilbake til utgangspunktet.

Flotte fugler: Ravnene og kråkene er stilige og særdeles intelligente fugler. Her hodet til en ravn. Foto: Shutterstock/NTB

Hugin og Munin

Kråken – Corvus cornix – og ikke minst dens dobbelt så store slektning ravnen – Corvus corax – har i uminnelige tider vært kjent for sin intelligens.

Dette visste naturligvis Odin, den mektigste og viseste av alle norrøne guder. Ved soloppgang lot han ravnene Hugin (“tanke”) og Munin (“minne”) fly ut i verden for å høre alt som ble sagt og merke seg alt som hendte. Om kvelden rapporterte de til Odin. Sikrere, raskere og bedre enn noen menneskelig etterretningstjeneste.

Ravnenes evne som spioner begrenser seg ikke til Odin. I uminnelige tider har det vært snakket om ravner som “tipser” større rovdyr om byttedyr som er så store at ravnene ikke klarer å nedlegge dem selv, og man har kjent til ravnenes og kråkenes kontraspionasjetaktikk med å lage “narregjemmesteder” for bytter de har tatt.

Det har også blitt fortalt om ravner som har sluppet ned stein på mennesker og dyr som har skremt dem eller kommet litt for nær redene deres, og de kan mobilisere flere til å gjøre det samme.

På den annen side er det berettet om kråker som “uegennyttig” har varslet mennesker de har nytte av om farlige rovdyr i nærheten.

Kråker og ravner er for øvrig meget trofaste, og har samme make hele livet.

Avansert resonnement: For å få opp maten måtte ravnene strekke seg ned og gripe hyssingen, trekke den opp, tråkke på den opptrukne hyssingen for å holde den på plass, bøye seg ned og ta neste tak osv. 6 gjentagelser var nødvendig for å få opp maten. Voksne ravner kunne studere situasjonen i flere minutter før de satte i gang – og lyktes så på første forsøk! Foto: Figur: Bernd Heinrich og Thomas Bugnyar

Lærte å telle

Zoologen Otto Koehler (1889–1974) var vel den første som undersøkte ravnenes intelligens vitenskapelig. Han vakte stor oppsikt da han viste at han hadde lært den 10 år gamle ravnen Jakob å telle til syv.

Koehler merket skåler med inntil syv prikker. Mens Jakob var i et annet rom, la Koehler mat under (f.eks.) den skålen som var merket med fire prikker. Så sa Koehler “fire” til Jakob, og Jakob spankulerte inn i matrommet og fant maten direkte. Dette funket for et maksimum av syv prikker.

Lenger enn til syv klarte imidlertid altså ikke Jakob å telle, men det var nok til å skape en sensasjon.

Mange forskere tok imidlertid ikke Koehlers forskning på alvor. Og det var egentlig først i 2007, da Scientific American offentliggjorde en rapport fra professor Bernd Heinrich (som var en av verdens aller beste maraton- og supermaratonløpere) og hans østerrikske kollega Thomas Bugnyar, at ravneforskningen ble stueren.

I ett eksperiment festet de mat i enden av en lang hyssing som hang ned fra en gren. Lengden på hyssingen var slik at ravnen måtte ta minst seks tak for å få opp maten. Jfr. figur.

Voksne ravner klarte oppgaven på første forsøk, på tross av at de ikke kunne ha trent seg på forhånd og det knapt var noen mulighet for at evolusjonen hadde forberedt instinktet deres på denne situasjonen. Det var altså snakk om bevisst resonnement.

Unge fugler klarte oppgaven dårligere. Ett år gamle ravner brukte gjennomsnittlig seks minutter for å få heist opp godbiten, og forsøkte underveis bl.a. å ta den i flukt eller å bite av hyssingen. Også hos ravnene utvikler altså intelligensen seg inntil de er omtrent voksne.

Forsøk gjennomført av Heinrich og Bugnyar med fire ravner viser at ravnene ikke bare er smarte nok til å lure større rovdyr bort fra nedlagte bytter som ravnene gjerne vil sikre seg en bit av, men at de også kan lure andre ravner ved å narre dem bort og så raide de hjemmestedene først som de visste at flest andre ravner kjente til.

Heinrich og Bugnyar konstaterte også at selv om ravnene er noen ordentlige lurendreiere også mot sine egne, så kan de knytte tosidige vennskap og samarbeide om å skaffe seg et bytte uten å lure vennen, selv om det kunne være åpenbart fristende.

Kråkenes Einstein: For å få tak i godbitene som lå på vannoverflaten, måtte kråkene øke vannstanden ved å slippe åpne eller massive metallklosser med samme ytre dimensjoner ned i glasset. For hvert forsøk økte preferansen for de massive. Den gløggeste av kråkene valgte de massive klossene hele tiden. Foto: Dr. Sarah A. Jelbert

Kråkenes Einstein

Selv om forskningen til Heinrich og Bugnyar ga oppsiktsvekkende resultater om ravnenes intelligens, synes denne skribent at førsteprisen må gå til dr. Sarah A. Jelbert og hennes kråker.

I forsøk som ledet til rapporten “Using the Aesop’s Fable Paradigm to Investigate Causal Understanding of Water Displacement by New Caledonian Crows” offentliggjort i PLOS One i 2014, testet hun og teamet hennes intelligensen til seks ville kråker som var fanget inn og midlertidig holdt i et stort bur. (Jada, opplegget var godkjent av miljøvernmyndigheter og dyrebeskyttelse.)

Sarah A. Jelbert: Hun er blant nåtidens aller fremste forskere på kråkers og ravners intelligens. Foto: Jelbert

Jelbert & Co. gjennomførte bl.a. forsøket som vist på figuren, der kråkene skulle få tak i godbiter som fløt på vannet i beholdere som var så smale at de måtte øke vannstanden for å nå godbiten med nebbet. Alle seks fuglene tok flere av de massive metallklossene enn de med åpning når de skulle øke vannstanden. Og for hver forsøksrekke økte preferansen for massive klosser.

Én kråke-Einstein forsøkte aldri annet enn de massive klossene, og fikk dermed godbiten først i hver forsøksrekke. Sterkt!

Dette er bedre enn hva mange menneskeaper klarer. Og iflg. professor Simone Pika og hennes team overtreffer faktisk ravnene de store apene i ganske mange forsøk som gjelder læring. Sjekk hennes rapport “Ravens parallel great apes in physical and social cognitive skills”, som ble offentliggjort på slutten av 2020 i Scientific Reports. Den ligger åpent tilgjengelig på nettet. Kul lesning.

Tech