+ mer
Vi blir stadig dummere: Men vi mennesker er kanskje stadig glupe nok til å konstruere noe som kan overta når vi svikter.  Foto: NTB scanpix/Shutterstock

Vi blir stadig dummere

Resultatene fra IQ-tester tyder på at menneskene gjennom 1900-tallet ble stadig gløggere. Men nå ser det ut til at vi blir dummere og dummere. Hvordan kan det ha seg? Og eventuelt: hva så?

“Når vitenskap nærmer seg galskap” var tittelen på en kronikk i Aftenposten 8. august forfattet av Kjetil Rolness, sosiolog, musiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen som ble oppnevnt av Regjeringen i februar i år.

I kronikken serverte Rolness følgende kraftsats: “Sannhetssøken og akademisk frihet settes til side for å nå et høyere mål: sosial rettferdighet … helt til det punkt der sannheter selv blir ansett som … produkter av hvit, vestlig, mannlig makt”.

Vi mener at dette i høy grad gjelder temaet intelligens, der forskning og forskere har vært gjenstand for direkte trakassering av mange slag. Muligens har dette sin bakgrunn i at intelligens – som vi skal se – i sin natur er noe ganske ikke-egalitært og urettferdig, og kan berøre følsomme områder som likestilling og innvandring.

IQens normalfordeling: 68% av alle scorer mellom 85 og 115 på intelligenstester. 2,3% ligger over 130, mens bare 0,13% scorer høyere enn 145.

Hva er intelligens?

Intelligens kan defineres som en generell mental evne til å kunne tilegne seg kunnskap, resonnere og løse problemer, å tenke kritisk og abstrakt, å forstå ideer, kompliserte problemstillinger og årsakssammenhenger, og å lære av erfaring.

Er nevnte mentale evne sterkt til stede hos en person, har vedkommende høy intelligens; høyere jo fortere de mentale prosessene går.

Det var tidlig på 1900-tallet at den engelske psykologen Charles Spearman konstaterte at skolebarn som hadde gode karakterer i ett fag, i gjennomsnitt var flinke i andre fag også. Var elevene gode i morsmålet, var de også gode i fremmede språk. De hadde “godt språkøre”, men de fikk i snitt også gode resultater i matematikk og musikk.

Motsatt for de svakere elevene. De som gjorde det dårligere i matematikk, var i snitt gjerne svake i språk også. Det var ingen tydelig årsakssammenheng, men en klar statistisk korrelasjon.

Korrelasjonen mellom ytelsene i de mange forskjellige skolefaglige disiplinene overbeviste Spearman om at det måtte eksistere en generell intelligensfaktor – «g-faktoren» – som indikerte at elever med høyere g-faktor hadde lettere for å tilegne seg kunnskap i omtrent alle fag, riktignok med større eller mindre positiv korrelasjon.

Høy IQ: William James Sidis (1898-1946) (t.h.) med 260 hadde han den høyeste IQ som noen gang er målt. Einstein hadde 160. Sidis foreleste i høyere matematikk på Harvard da han var 11 år gammel, men led under depresjoner og isolerte seg i lange perioder.

På tross av innledende kritikk mot Spearman har tiden gitt ham rett. Og det er g-faktoren som ligger til grunn for intelligens-testene, de såkalte IQ-tester. De søker å favne over et helt batteri av faktorer som g-faktoren korrelerer med, som f.eks. vokabular, ordkobling, aritmetikk, romforståelse, geometri, objektsammensetning, tallforståelse osv.

IQ-testene tar sikte på å plassere din score i forhold til de øvrige i din kohort (dvs. utvalget som er testet, f.eks. nordmenn mellom 20 og 50 år). Hvis kohorten er tilstrekkelig stor, vil resultatene fordele seg etter normalfordelingen – Gauss-kurven – som vist på figuren.

Omtrent 34% av alle vil ha en IQ mellom 100 og 115, mens ca. 14% ligger mellom 115 og 130. 2,2% ligger over 130, og bare omtrent en av tusen over 145.

Grunnlaget for IQ-testene gjør det lett å forstå at de med høy IQ i snitt vil gjøre det bra i stillinger i yrkeslivet der de kan ha direkte nytte av sine “akademiske talenter”.

Men mindre opplagt er det at IQ korrelerer sterkt med hvor godt man lykkes i en hvilken som helst jobb (særlig de mest kompliserte, som f.eks. topplederjobber), og dessuten arbeidsinntekt, livslengde og helse, og korrelerer negativt med skilsmissefrekvens, antall barn, kriminalitet, arbeidsløshet og avhengighet av sosiale ytelser.

De med høy IQ blir altså ikke så ofte skilt, opplever sjeldnere arbeidsløshet, og de har færre barn. Bemerk igjen: Vi snakker ikke om årsakssammenheng, men hele tiden om statistisk korrelasjon.

Scorer høyere, men er dummere

I flere ti-år etter 2. verdenskrig gikk IQ testresultatene i Vesten stadig oppover. I Norge økte den gjennomsnittlige IQ-scoren på rekrutter til det militære fra 100 i 1954 til ca. 112 i 1994, før den gikk nedover til 110 i 2002.

Økningen i IQ-score “burde” iflg. mange forskere ikke ha vært der, hverken i Norge, Danmark, USA eller alle de andre landene i Vesten der målinger er foretatt over tid. Så fort kunne rett og slett ikke menneskene bli så mye mer intelligente.

Men statsviteren James R. Flynn fra New Zealand fant en løsning, som senere har blitt kalt Flynn-effekten. Det er “miljøfaktorer” (environmental factors) og ikke egentlig høyere intelligens som har gjort testobjektene bedre i stand til å prestere godt på testene, f.eks. forbedret helse, utdannelse og ernæring, bruk av TV, medier og datamaskiner, og erfaring med tester.

Siden 2005 ser det så ut til at Flynn-effekten mer eller mindre har gitt seg, og man får de resultatene det var grunn til forvente: nedgang.

Intelligens er urettferdig

Har det virkelig vært grunn til å vente at intelligensen skulle bli redusert i Vesten? Svaret er et ubetinget “ja”. Mange forskningsrapporter dokumenterer at nedgangen er i full gang og har vært det lenge, men “kamuflert” av Flynn-effekten.

Det snakkes om en nedgang på mellom 0,29 og 0,39 poeng på IQ-skalaen pr. tiår, eller mellom 2,9 og 3,9 poeng pr. 100 år.

Det anføres fire hovedårsaker til reduksjonen:

– Utdannelsesboomen. Flere tar utdannelse og gjerne lengre utdannelse. Dette gir høyere alder ved ekteskapsinngåelse, høyere alder på de førstegangsfødende og færre barn. IQ har positiv korrelasjon til utdannelse, og negativ til antall barn.

– Likestilling. Flere og flere kvinner velger krevende jobbkarrierer, i noen grad støttet av kvoteringsregler. Det betyr at de i gjennomsnitt gifter seg senere, får barn senere i livsløpet og gjerne færre barn. Krevende jobber korrelerer positivt med intelligens.

– En stadig bedre utbygget velferdsstat gjør at også de med små eller ingen arbeidsinntekter kan “ha råd til” barn. Arbeidsinntekt korrelerer positivt med intelligens.

– Mange vestlige land har i lang tid “importert” utenlandsk arbeidskraft til lavstatusyrker. Man ser mange eksempler på at innvandrere i lavstatusyrker har “uforholdsmessig høy utdannelse” fra hjemlandet i forhold til jobbene de får i Vesten, men i gjennomsnitt har de lavere utdannelse enn folk i det nye vertslandet. Utdannelse har positiv korrelasjon til intelligens.

Så er intelligens en særdeles urettferdig ting. Intelligens går nemlig i arv. Arv er viktigere enn miljø i denne forbindelse. Under oppveksten kan miljøet fremme barnets prestasjoner på IQ-tester, men når barna blir voksne, trer de arvelige faktorene tydelig frem og fortrenger forskjeller i intellektuell stimulering under oppveksten. Dette viser seg tydelig på tvillingundersøkelser.

Som professor Linda S. Gottfredson ved University of Delaware skrev i artikkelen “The General Intelligence Factor” i Scientific American: “Moder Natur er ikke rettferdig. Menneskene har faktisk ulikt intellektuelt potensial, nøyaktig som de kan ha forskjellig høyde, hårfarge, kunstneriske evner og anlegg for sprintløp.”

Det er altså ikke bare en betydelig statistisk korrelasjon mellom intelligensen til foreldre og barn, men også en direkte årsakssammenheng. I det senere mener faktisk flere forskere å ha påvist (mange) gener som koder for forskjellige faktorer som er med i den førnevnte g-faktoren, og dermed IQen.

Og hva så?

Da er det ikke til å unngå at de ovennevnte momentene som for tiden bidrar til å redusere gjennomsnittlig IQ i mange vestlige land, også vil redusere intelligensen i neste generasjon i forhold til denne.

IQ-scoren vil stadig være fordelt etter normalfordelingskurven, men kurven vil være forskjøvet mot venstre i forhold til tidligere. Som nevnt snakker forskerne om mellom 2,9 og 3,9 poeng på hundre år. Det høres jo ikke særlig mye ut, men sjekker man de ytterste delene av kurven, bli endringen mer dramatisk.

Ved en reduksjon i gjennomsnittlig IQ på 2,9 poeng vil nemlig andelen personer med IQ som ville ha scoret over 130 etter “den gamle skalaen”, være redusert med hele 37,7% i løpet av et århundre. Og bare i løpet av én generasjon (28 år) vil andelen være redusert med 11,5%. Enda større er den relative reduksjonen for geniene, dvs. for de med IQ over 145.

Betyr det så noe om vi blir litt dummere? Ja, mener mange forskere. For det er de aller mest intelligente som gjerne står bak de epokegjørende forståelser og fremskritt som bringer verden fremover, enten det gjelder medisin, fysikk, teknikk, miljøvern, samfunn eller velferd. (Det skal dog ikke underslås at ikke så rent få mener at mange av disse “fremskritt” er av det onde.)

Hva mener så forskerne at man bør gjøre for å styrke intelligensen i verden og ikke minst i Vesten? Da må man nok forsøke å forandre sterke politiske, samfunnsmessige og ideologiske strømninger som ligger i tiden. Debatten er naturligvis heftig i forskningsmiljøene, og Rolness’ ord i innledningen er særdeles betimelige.

Kanskje vi vil uansett være gløgge lenge nok til å kunne fremstille kunstig intelligens som kan overta når den menneskelige svikter ...

Tech
Reportasjer