Elektrifisering av sokkelen kveler grønne industriprosjekter

I desember i fjor sendte Statnett et oppsiktsvekkende brev til Olje- og energidepartementet med overskriften “Knapphet på energi og effekt om få år”. Brevet er først og fremst en advarsel om at det investeres altfor lite i ny produksjonskapasitet, i en tid hvor etterspørselen vokser kraftig. Norge har i dag et betydelig kraftoverskudd, men Statnett forventer at dette forsvinner i 2027. Da blir Norge nettoimportør, og vi risikerer å miste et av våre viktigste konkurransefortrinn – billig strøm.

Et annet stort problem er at den voldsomme etterspørselen etter nettilgang kommer langs kysten, mens kraftproduksjonen ligger lenger inn i landet. Betydelig utbedring av strømnettet må til for at nok strøm kan transporteres til kysten, og selv om Statnett i flere år har jobbet på høygir, så tar dette tid. Lang tid.

– Vi har et samfunnsansvar som vi p.t. dessverre ikke klarer å leve opp til. Mange gode og grønne industriprosjekter langs kysten vår får nå ikke strøm. Det er forferdelig synd, for det er jo dette vi skal leve av i fremtiden. Det at det bygges ut så lite fornybar energi gjør situasjonen enda mer krevende. Regjeringen burde faktisk vurdere å utsette elektrifiseringen av sokkelen, sier administrerende direktør Ketil Tømmernes i BKK til Kapital.

Frykter jobber står i fare

BKK er det største nettselskapet på Vestlandet, en region der nettproblemene er spesielt omfattende. Her planlegges det samtidig milliardinvesteringer i grønne industriområder på bl.a. Kollsnes, Skipavika, Sløvåg og Mongstad. Mange av initiativene er relatert til hydrogen, bærekraftig drivstoff og karbonfangst. På Mongstad er det også ambisjoner om et stort landbasert oppdrettsanlegg. Mye av det som planlegges vil være viktige brikker i fremtidens lavkarbonsamfunn og er gode eksempler på hva vi ønsker å “leve av etter oljen”.

Parallelt med den grønne satsningen er oljeindustrien i full gang med å elektrifisere installasjoner, både på land og til havs. Bl.a. skal det store gassfeltet Troll utenfor Bergen elektrifiseres videre, og det samme skal Oseberg vest for Troll.

Ifølge BKK vil etterspørselen etter strøm i deres område øke fra 2.000 megawatt i dag til 5.000 megawatt om ti år. Det tilsier en årlig etterspørselsvekst på 11–12 prosent, sammenlignet med en årlig vekst på 1,5 prosent de siste ti årene. En tredjedel av veksten kommer fra oljenæringen, mens resten i hovedsak kommer fra industrien. Denne voldsomme økningen gjør at BKK og Statnett står foran en svært krevende oppgave.

Sara Sekkingstad (Sp) er ordfører i Alver kommune, hvor vi finner Greenspot Mongstad. Hun etterlyser en bedre strategi for hvordan elektrifiseringen av Norge skal foregå.

– Vi er på ingen måte imot elektrifiseringen av sokkelen. Samtidig er det synd hvis dette skal gå ut over grønne industriprosjekter. Dette er gode prosjekter, og jobber står i fare. Man skal ikke tro at prosjekter bare kan legges på is – før eller senere etablerer de seg andre steder i landet, eller de forsvinner ut av Norge, sier hun.

Mangel på nettilgang er også en utfordring mange andre steder i landet. Ifølge kommunikasjonssjef Martha Hagerup Nilson i Statnett står over 100 industribedrifter i kø hos dem. I tillegg står mange mindre konsumenter i kø hos de lokale nettselskapene.

– Skikkelig i bakleksa

Få kjenner industrien langs kysten av Vestlandet bedre enn Baste Tveito. Han er daglig leder i Nordhordlands Næringslag, talsmann for Næringsalliansen Vestland og har også en sentral rolle i Mongstad Greenspot. Tveito kjenner godt til kapasitets- og nettproblemene i Norge, og han har klare meninger om den pågående elektrifiseringen.

– Selvfølgelig skal vi elektrifisere, men man kan jo ikke elektrifisere når man ikke har strøm. Investeringsviljen i Norge er formidabel, men det hjelper jo ikke uten nettilgang. På Mongstad har vi flere bedrifter som ikke har strøm, og problemene er enda verre andre steder langs kysten, sier han.

Da Norge i 2015 signerte Parisavtalen og i etterkant la opp til seriøse utslippskutt, burde politikerne skjønt at de sporenstreks måtte legge forholdene til rette for elektrifisering av samfunnet, mener Tveito.

– Elektrifisering er jo den eneste måten å nå målene på. Likevel skjedde det altfor lite de første årene. Nettselskapene har gjort en kjempejobb de siste tre årene, men vi har kommet skikkelig i bakleksa, sier han.

Kan få “svært høye priser”

I det nevnte brevet fra Statnett til Olje- og energidepartementet påpeker den statlige netteieren flere konsekvenser, i tillegg til knapphet på energi. Når kraftoverskuddet forsvinner, blir vi avhengige av import fra nabolandene våre, spesielt Sverige. Der skal det heldigvis bygges ut mye fornybar energi, primært vind, men denne produksjonen kan ikke styres på samme måte som vannkraften vår. Vi blir derfor veldig sårbare når vinden ikke blåser, og vi bør forvente store prissvingninger og perioder med “svært høye priser”.

Statnett legger til at “myndighetene må stimulere til økt kraftproduksjon, både energi og effekt, også utover satsningen på havvind”. I tillegg oppfordres de til å gå igjennom regelverket for tildeling av nettkapasitet. De fleste kraftanalytikere er enige i hovedtrekkene i Statnetts analyse, og de ser for seg at kraftunderskuddet vil vare helt til vi får fart på havvindsatsningen tidlig på 2030-tallet.

Baste Tveito har klare meninger om hvor ansvaret ligger:

– Det opplagt at regjeringens økte skatter til vind- og vannkraft er veldig, veldig uheldige. Det virker som om de rett og slett ikke ser sammenhengene. Vindkraft til lands er rimelig, og man får satt det opp mye raskere enn havvind. Det kunne vært et stort bidrag. Men når skattene øker så mye forsvinner investeringsviljen, og vi ender opp med å importere dyr strøm, sier han.

Tveito mener industriutvikling er viktigere enn noen gang idet oljealderen nærmer seg slutten.

– For nye industribedrifter er det spesielt to ting som er viktig. Det ene er at de faktisk får strøm, og det andre er at de ikke betaler for mye for den. Vi er ikke der i dag, og det virker dessverre som om politikerne er for lite opptatt av å få reell fortgang i fornybar kraft.

Næringslagstoppen avslutter med en dyster spådom:

– Jeg må dessverre sitere en norsk næringslivsleder som en gang sa at det aldri kommer til å bli kraftmangel i Norge – vi vil bare få store mengder industri som må legge ned. Tenk litt på den.

Ketchupeffekt

Da bransjeorganisasjonen Offshore Norge (tidl. Norsk olje og gass) nylig inviterte til fremleggelse av en rapport om utslippseffekten av elektrifisering, stjal spørsmålet om fremtidig krafttilgang mye av fokuset i den påfølgende debatten.

Blant de deltagende under denne seansen, som fant sted på Litteraturhuset i Oslo, var statssekretær Amund Vik i Olje- og energidepartementet (Ap). Han gjentok regjeringens ambisjon om videre elektrifisering, men erkjente samtidig at det på kort sikt finnes utfordringer.

– Batteri, hydrogen, transport – alt dette krever mye elektrisk kraft. Det betyr at vi går inn i en periode hvor det blir en ketchupeffekt av prosjekter som følger det grønne skiftet. Det tar kort tid å få tilsagn om nytt forbruk, men veldig lang tid å få tilsagn om ny produksjon, sa han fra scenen.

Det virker dog ikke som det finnes grunnlag for noen bred politisk debatt om å bremse elektrifiseringen. Partiet som i hovedsak har stått frem som en motstander av dette, er Fremskrittspartiet. De har et par ganger foreslått at elektrifiseringen av norsk sokkel bør stoppes helt, uten å vinne flertall for dette i Stortinget. I Energi- og miljøkomiteens innstilling til det første forslaget strakk imidlertid Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Venstre, KrF og FrP seg til følgende: 

“(…) Nye store kraftuttak, som elektrifisering av petroleumsinstallasjoner, bør knyttes til områder hvor det er sterkt nett og god tilgang på kraft.”

– Det suverent viktigste tiltaket

Energibransjen selv er helt klare i sitt standpunkt når det gjelder behovet for elektrifisering av sokkelen.

– Vi har satt oss ambisiøse klimamål for 2030 og 2050. Frem mot 2030 skal utslippene halveres, og elektrifisering av sokkelen med kraft fra land er det suverent viktigste tiltaket for å nå det målet, sier Benedicte Solaas, direktør for klima og miljø i Offshore Norge.

Hun viser til at den ferske rapporten konkluderer med at elektrifisering reduserer klimagassutslippene globalt, og argumenterer for at elektrifiseringsprosjektene er bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme. Når det gjelder kraftutfordringene, mener Solaas at man må ha flere tanker i hodet samtidig.

– Det er riktig at Statnett har vurdert at vi styrer mot et kraftunderskudd. Dette er noe vi som industri både ønsker å være med å diskutere, og ikke minst finne løsninger på. Her vil våre medlemmer bidra ved å søke på havvindområdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø for å bygge ut mer kraft. I tillegg har industrien, ved Equinor med partnere, svart på politikernes utfordring gjennom å foreslå Trollvind-prosjektet.

Et snev av håp

I sommer lanserte Equinor og partnerne Petoro, TotalEnergies, Shell og ConocoPhillips et initiativ som gir et snev av håp, nemlig Trollvind. Prosjektet, som ennå er på tegnebrettet, er en flytende havvindpark like ved gassfeltet Troll. Total produksjonskapasitet vil være rundt 1.000 megawatt, og vindparken vil produsere nok strøm til å drive mesteparten av Troll- og Oseberg- feltene. Strømmen skal føres til land fra vindparken, før den igjen går ut til olje- og gassinstallasjonene i havet. Dermed sikres installasjonene sikker tilgang på strøm.

Den kommersielle modellen partene legger opp til er at Troll- og Oseberg-installasjonene, samt Kollsnes-anlegget på land, kjøper strømmen av Trollvind. P.t. indikeres en pris på én krone pr. kilowattime, og det er ikke forespurt noen form for subsidier. Selv om prisen kan fremstå som optimistisk, fastholder Equinor at den er realistisk. Tiden vil vise. Målsetningen er oppstart allerede i 2027, og Equinor avventer nå en avklaring fra myndighetene før endelig investeringsbeslutning.

Dersom Trollvind realiseres allerede i 2027, vil det kunne gi særdeles positive ringvirkninger. Først og fremst gir det avlastning til strømnettet i Bergensregionen, men det bidrar også til lavere utslipp og lavere strømpriser.

Kun en redning på sikt

Havvind vil før eller senere spille en viktig rolle i elektrifiseringen av norsk sokkel. Problemet er at den første havvindparken – med Trollvind som et mulig unntak – ikke kommer i drift før tidligst 2030, i henhold til regjeringens havvindstrategi. Sannsynligvis tar det ennå noen år før volumene blir av betydning. Med tanke på havvind ligger Norge milevis bak land som Tyskland, Storbritannia, Nederland og ikke minst Danmark.

Havvind vil altså ikke kunne løse Norges skrikende behov for kraft i det korte bildet. Både industrien og ikke minst oljenæringens forbruk eksploderer nå, ikke om åtte–ti år når havvind er tilgjengelig. I dag er oljeindustriens forbruk rundt ni terawattimer, men det er ventet at forbruket vil doble seg innen 2027. Ifølge Statnett vil dette da utgjøre 11–12 prosent av Norges kraftforbruk. Havvind blir altså kun en redning på lang sikt.

Det er i tillegg visse andre utfordringer med havvind, ikke minst det at produksjonen ikke kan styres. Det blåser når det blåser. Dessuten er havvind svært dyrt, men samtidig er oljeindustriens betalingsvillighet høy.