Slik kårer vi Norges mektigste kvinner

Men først

Å kåre Norges 100 mektigste blant et utvalg på cirka 2,7 millioner kvinner i landet kan fremstå som å lete etter den berømte nålen i høystakken. Det finnes et vell av dyktige kvinner der ute med mye makt og ansvar, og langt flere enn de fleste er klar over. For å gjøre listen over Norges mektigste kvinner så “riktig” og objektiv som mulig, og minimere graden av skjønnsutøvelse, har vi derfor utarbeidet et sett med kriterier og prinsipper for rangering av makt som vi skal gå nærmere inn på i denne artikkelen.

Se hele listen over Norges 100 mektigste kvinner her:

Hensikten

Tanken med kåringen er først og fremst å rette søkelyset på alle de dyktige kvinnene som har og tar makt og samfunnsansvar, vise hvor mye – eller hvor lite – makt kvinner har i det norske samfunnet, finne ut hvor “skoen trykker” når det gjelder likestilling, vise bransjemessige forskjeller og fremheve at det faktisk er mulig for kvinner å nå til topps. Om man vil og bare jobber hardt nok. Vi har et genuint ønske om å løfte frem de som antagelig er de aller viktigste rollemodellene i samfunnet vårt.

Maktdefinisjonen

Av dyp respekt for alle de dyktige kvinnene i samfunnet som søker makt og ansvar, legger vi mye prestisje i å gjøre listen så “riktig” som mulig. Vi forsøker derfor å være konsistente og lojale mot reglene vi har satt. For å rangere makt på en konsekvent måte har vi basert oss på en maktdefinisjon som vi hvert år tar utgangspunkt i. Ifølge denne er makt mulighet til å påvirke. Dvs. å kunne være med på å bestemme og oppnå resultater. De kvinnene i Norge som har mest makt i denne forstand, blir vurdert til listen og rangert høyest.

Utvalget

Med cirka 2,7 millioner kandidater å velge mellom må vi gjøre noen avgrensninger for at det første, grove utvalget skal bli så relevant som mulig. Via søk på offentlige nettsider plukker vi ut medlemmer av regjeringen, statssekretærer, politiske rådgivere, stortingsrepresentanter, ledende ansatte i departementene, organisasjonslivet, mediebransjen, bank og finans og det juridiske miljøet osv., og limer inn navnene i et stort Google regneark.

Vi henter så ut lister over styreledere, styremedlemmer og konsernsjefer i Norges største selskaper og rangerer disse etter omsetning, resultat og antall ansatte. Jo større selskaper, og jo flere verv og stillinger, desto mer makt.

Deretter fordeler vi kvinnene på hvilken sektor eller bransje de tilhører, for eksempel politikk, næringsliv eller offentlig forvaltning. Så bruker vi avisenes tekstarkiv Retriever, LinkedIn og Google-søk, for å finne så mye informasjon om kvinnene og deres CVer som mulig. Vi har endog studert bordplasseringen til Norges Banks årsmiddag for å vurdere sentralbankens rangering av de mektige gjestene der og for å se hvem vi har glemt.

Formell makt

Først og fremst ser vi på den formelle makten. Det er også denne makten som er lettest å vurdere, siden den gjerne baserer seg på synlige, objektive kriterier. Vi spør oss: Hva slags stillinger og verv har de mektige kvinnene? Hvor store er organisasjonene og selskapene de leder? I hvor stor grad har de anledning til å gjøre individuelle, skjønnsmessige vurderinger når de tar avgjørelser? De som har de mest innflytelsesrike posisjonene i landet, som kan fatte beslutninger som angår mange og som forvalter store verdier, er de mektigste.

Folkevalgt makt: I et demokrati som Norge er mye av makten gitt til de folkevalgte. Derfor finner vi normalt mange politikere, med statsrådene i spissen, i toppsjiktet av listen. Medlemmer av regjeringen forvalter enorme budsjetter og kan ta avgjørelser som vedrører alle i hele Norge, så det er naturlig at disse troner høyt oppe på en maktliste som Kapitals.

Med Russlands invasjon av Ukraina, og den pågående krigføringen i Europa og sabotasjetrusselen også mot Norge, mener vi at landets utenriksminister har fått en stadig viktigere rolle. Og hun forvalter den godt. Anniken Huitfeldt kåres derfor til landets tredje mektigste kvinne.

Men en mindretallsregjering, som den vi har nå, må imidlertid vende seg til Stortinget for å få flertall i sine saker. Derfor har vi rangert de parlamentariske lederne, Rigmor Aasrud og Marit Arnstad i henholdsvis Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som fjerde og femte mektigste kvinner i Norge. De er kanskje ikke så synlige i offentligheten i det daglige, men har enormt viktige roller i å forankre partienes politikk hos de andre partiene på Stortinget. I disse rollene ligger det nå mye makt, slik Kapital ser det.

Ikke seremoniell makt: Statsrettslig er Norge et konstitusjonelt monarki, og Grunnloven av 1814 gav vidtrekkende rettigheter til kongen. Derfor kunne man kanskje forvente at kongen, dronningen og kronprinsparet var blant de mektigste i landet. Men siden parlamentarismens inntog i 1884, hvor regjeringen må ha tillit fra Stortinget, har kongens funksjon for alle praktiske formål vært seremoniell.

Kongehuset skal dessuten være politisk nøytralt, og med én gang noen i kongefamilien skulle forsøke å utøve makt – uansett hvilken politisk retning den trekker i – rokker vedkommende ved dette prinsippet. Derfor hører ingen medlemmer av kongefamilien med på en maktliste i et moderne demokrati.

Reell makt: Ifølge Hoffresolusjonen fastsatt av H.M. Kongen av 24. mai 1993 er rangen ved hoffet i Norge som følger: Stortingets president, statsministeren, høyesterettsjustitiarius, Stortingets visepresident og regjeringens medlemmer har ved Det kongelige hoff gang og sete nest etter Kongehuset og fremmede kongelige eller fyrstelige personer. Etter disse følger sjefen for Det kongelige hoff, fremmede lands ambassadører, Lagtingets og Odelstingets presidenter og visepresidenter med ektefeller.

Kapital følger imidlertid ikke noen regler om formell makt, men søker i stedet å finne ut hvem som har mest reell makt. Derfor ser vår liste annerledes ut enn hoffets rangering.

I år mener vi at Norges første kvinnelige sentralbanksjef, Ida Wolden Bache, er landets reelt sett mektigste kvinne. Som sentralbanksjef leder hun Norges Banks hovedstyre og komité for pengepolitikk og finansiell stabilitet. Hun er delaktig i fastsettelsen av sentralbankens styringsrente, en pengepolitisk beslutning som daglig har stor betydning for alle låntagerne i landet, herunder de fleste husholdninger og bedrifter. En av Wolden Baches kjerneoppgaver er å sikre stabil inflasjon og kronens verdi. Også dette er avveininger med stor betydning for landets økonomi og innbyggere.

Som leder av Norges Banks hovedstyre er hun dessuten øverste ansvarlige for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland, bedre kjent som Oljefondet. Fondet har i skrivende stund en markedsverdi på cirka 12.000 milliarder kroner og har som mål å sikre økonomien til fremtidige generasjoner i Norge. Med andre ord, Wolden Bache har en reell makt og et særdeles tungt økonomisk ansvar vi mener ingen andre kvinner i Norge kan matche i dag.

Ingen “Powerwomen”

I en slik setting blir også makten som deltagerne i Viaplay-serien Powerwomen har, som fislete å regne. Ikke et vondt ord om noen av dem. De fremstår alle som fine rollemodeller på hver sin måte, men særlig mektige er de ikke i henhold til Kapitals maktdefinisjon. De har riktignok alle sine trofaste følgerskarer i sosiale medier og har en ikke ubetydelig mediemakt, men når det gjelder muligheten til å påvirke, og til å ta beslutninger som har stor innvirkning på mange andre, kommer de til kort i forhold til kvinnene på Kapitals liste. Ingen av Viaplays Powerwomen har utøvende makt når det gjelder styringen av AS Norge. Ingen av dem har lovgivende makt. Ingen har dømmende makt. Med unntak av Anita Krohn Traaseth, som fortsatt har flere viktige styreverv, har ingen av dem heller særlig stor påvirkning på andres økonomi. De kan ikke bestemme over arbeidsplasser eller foreta strukturelle grep som påvirker bransjer.  De kontrollerer heller ikke noen store virksomheter eller har nevneverdig pengemakt. Derfor er ikke Isabelle Ringnes, Leah Behn, Ingeborg Heldal eller Iman Meskini på vår maktliste.

Dømmende makt

Formelt er høyesterettsjustitiarius rangert som nummer fire på den norske rangstigen etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren, men foran utenriksministeren. Grunnloven beskriver virksomheten til høyesterettsjustitiarius, lederen av landets øverste domstol, og således den øverste ansvarlige for den dømmende makt i Norge. Høyesterettsjustitiarius har også forsete i riksretten.

Som landets høyesterettsjustitiarius kan Toril Marie Øie bidra til å påvirke rettsavklaringen og rettsutviklingen i Norge, men i praksis kan hun ikke ta noen veldig store avgjørelser alene. De må tas i plenum med de andre høyesterettsdommerne. Høyesterettsjustitiarius disponerer heller ikke over noen spesielt store budsjetter, så vi mener Øies reelle makt er langt mindre enn den formelle. Derfor havner hun først på en 54. plass på denne maktkåringen. Det er litt ned fra tidligere, dels fordi det etter regjeringsskiftet har kommet til mange nye, mektige kvinner i toppen av samfunnslivet, og at pandemien og krevende økonomiske tider gir endringer i maktstrukturen, men også fordi juryen har kommet til at vi tidligere kan ha vurdert Høyesterettsdommernes påvirkningsmuligheter litt vel høyt.

Maktutøvelsen: Utøvelsen av politisk myndighet skjer i Norge gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, som er Stortinget og regjeringen.

I praksis er forvaltningen langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn. De øverste lederne av departementene, departementsrådene og dernest ekspedisjonssjefene, troner derfor høyt på Kapitals maktkåring. Det samme gjør sjefene for ulike direktorater, etater og tilsyn, som vi har rangert etter størrelse og myndighetsområde.

Disse byråkratene utøver enormt mye makt som de har fått delegert av politikerne, ofte i det skjulte for folk flest, og uten at folk flest vet hvem de er. Regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo på 18. plass, som er øverste administrative leder på Statsministerens kontor, er et godt eksempel på det.

Pengemakt: Det er ingen tvil om at også penger er makt, og derfor hører også kvinner fra næringslivet med blant Norges mektigste. Dette er først og fremst kvinner som utøver makt og innflytelse i samfunnet ved å være styreledere, styremedlemmer, konsernsjefer eller administrerende direktører for store virksomheter med høye budsjetter og mange ansatte. Disse kan ha makt til å endre næringsstrukturer, nedlegge arbeidsplasser og påvirke folks hverdag gjennom for eksempel utlånspraksis i banker. Imidlertid er det så mange mektige politikere og byråkrater i Norge at kvinnene fra næringslivet, selv de med mest pengemakt, kommer relativt langt ned på listen over Norges mektigste kvinner. DNBs konsernsjef, Kjerstin Braathen, havner i år imidlertid på en 11. plass etter å ha loset cirka 2,1 millioner personkunder, 232.000 bedriftskunder og over 9.000 ansatte relativt trygt gjennom pandemien. De urolige økonomiske tidene, med bl.a. den raske økningen i Norges Banks styringsrente, gjør at mange av landets personkunder og bedrifter blir stadig mer avhengig av å ha et godt forhold til DNB og Braathen.

Uformell makt: Kapitals jury har også, så langt det har latt seg gjøre, vurdert ulike typer uformell makt. Denne kan igjen deles inn i forskjellige typer, hvorav mediemakt er én. Det er ikke uten grunn at pressen og andre massemedier gjerne omtales som den fjerde statsmakt for sin rolle som kritiker og overvåker i samfunnet.

Norske redaktører og ledende journalister har ikke nødvendigvis mye formell makt, men de har ordet i sin makt og gjerne stor innflytelse som vaktbikkjer over andre instanser og mennesker. De kan sette dagsorden i samfunnet og, under gitte forhold, med noen pennestrøk felle regjeringer og avsette toppledere. Mediemakt har altså betydning for plasseringene på listen.

Men ikke bare de som jobber i mediene, men også de som figurerer der, har medie- og definisjonsmakt i samfunnet. Vi spør oss derfor stadig: Hvordan fremstår disse kvinnene i mediene? Er de aktive i samfunnsdebatten og setter agendaen i samfunnet, slik som for eksempel Gunhild Stordalen, som har relativt lite formell makt, men er en av kvinnene i Norge som bruker stemmen på talerstoler verden over og stadig setter agendaen?

Nettverksmakt: Dette er en viktig type uformell makt som vi ser på. Nettverksmakt gir makt til å påvirke, være med og bestemme og oppnå resultater gjennom andre. Som forbundsleder for over 970.000 medlemmer har selvfølgelig LO-sjef Peggy Hessen Følsvik mye makt i kraft av bare dette, samt i nettverket av forbund og allianser rundt om i landet. Men etter at Arbeiderpartiet ved Jonas Gahr Støre og nå Marte Mjøs Persen inntok sjefsstolen på henholdsvis Statsministerens kontor og i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har LO-sjefen blitt betydelig mektigere enn om hun måtte forholde seg til en borgerlig regjering. Hun sponset dem med cirka 30 millioner kroner i valgkampstøtte, og når de vant, får hun full valuta for pengene i form av gjennomslag for LOs kampsaker i regjeringen. Med denne “usynlige hånden” over det norske arbeidsmarkedet mener vi Hessen Følsvik er hakket mektigere enn selv utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Definisjonsmakt: Vi ser også på strømninger i samfunnet og hvilke temaer som står på den politiske dagsorden. Under pandemien, hvor vi nærmest daglig så sterke kvinner som Camilla Stoltenberg og Line Vold fremføre sine budskap på pressekonferanser for det norske folk, ble det klart at deres stemmer og meninger i større grad blir lyttet til enn om det var en normalsituasjon. Nå når pandemien synes å ebbe noe ut, og regjeringen – ufortjent nok – har strupet bevilgningene til Folkehelseinstituttet, minsker også Stoltenbergs makt og innflytelse i samfunnet. Hun rykker derfor fem plasser nedover på listen over Norges 100 mektigste kvinner. Hennes tidligere kollega, Line Vold, rykker på sin side helt ut av listen. Dette til tross for at hun har avansert fra å være avdelingsdirektør for smittevern og beredskap i Folkehelseinstituttet til å bli ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet. Selv om ekspedisjonssjefstillingen også er en innflytelsesrik posisjon, holder det i år ikke til en topp 100-plassering.

Faglig dyktighet: Så forsøker vi å se på hvordan kvinnene fyller stillingene sine. Vet vi at de er særdeles kunnskaps- og initiativrike, eller tør å ta kontroversielle avgjørelser for å oppnå det de brenner for, trekker dette opp. Har kvinnene de ansatte og andre med seg og oppnår gode resultater, er det selvfølgelig positivt, mens konflikter, dårlige resultater og usynlighet trekker ned. Kapitals liste over Norges mektigste kan derfor til en viss grad også ses på som en oversikt over landets dyktigste kvinner, selv om det også vil være noen i høye stillinger som har kommet lettere til makten enn andre. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache rangeres i år som Norges mektigste kvinne, også fordi hun regnes som faglig dyktig og sterk i stillingen, bl.a. med en doktorgrad i samfunnsøkonomi.

Dynamisk liste: Stillingsforfremmelser er selvfølgelig positivt og trekker opp når maktlisten settes sammen, men det kan også hende at kvinner på listen som har avansert i jobbsammenheng eller har samme jobb, faktisk rykker ned noen plasser fra ett år til et annet. Dette er i så fall fordi flere andre har fått høyere stillinger eller mer makt på annen måte.

Et eksempel på det er Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad. Hun har falt tre plasser ned – fra en andre- til en femteplass på maktlisten – til tross for at hun har samme tittel, arbeidsoppgaver og myndighetsområde som i fjor.

Én årsak til det er at Senterpartiet har falt på meningsmålingene og mistet støtte i befolkningen. En annen årsak er at vår nye sentralbanksjef Ida Wolden Bache har avansert til en førsteplass på listen. En tredje årsak er at utenriksminister Anniken Huitfeldt har fått en mer betydningsfull rolle som følge av Putins krigføring i Ukraia og den økte sabotasjetrusselen mot Norge, samt at LO-sjefen har styrket sin maktposisjon.

Flere lister: Siden det finnes så enormt mange dyktige kvinner i Norge, og veldig mange av plassene på hovedlisten over de 100 mektigste okkuperes av politikere og toppbyråkrater, har vi i år, som tidligere, valgt å lage åtte ulike dellister med de 20 mektigste i åtte bransjer/sektorer. Dette for å vise noe av bredden og mangfoldet vi har av kvinnelige ledere.

Hovedvirke: Vi har ellers, så langt det har latt seg gjøre, plassert kvinnene på bransjelistene ut fra hvor de har sitt hovedvirke. Vi ser dog at flere kvinner kunne ha stått på ulike lister. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, for eksempel, kunne ha stått på listen over de mektigste innen både politikk og helse. Vi har likevel valgt å plassere henne på dellisten over de mektigste politikerne fordi det er innen politikken at hun har sitt hovedvirke. Det samme gjelder for eksempel DNBs Kjerstin Braathen, som kunne ha stått både på listen over finansbransjens mektigste og den øvrige listen over næringslivets mektigste. Men det er først og fremst innen bank og finans hun har sitt hovedvirke, og derfor har vi plassert henne der. Hovedregelen er at kandidatene bare plasseres på én liste.

Ingen fasit: Til slutt vil vi understreke at det aldri vil være mulig å lage en slik liste helt objektiv, til det kreves for mange skjønnsmessige vurderinger. Det er derfor viktig at listen ikke leses som en fasit. Dette er skjønnsakrobatikk. En annen jury ville antagelig kommet opp med en noe annerledes liste. Det vil derfor nesten aldri være mulig å sette to streker under noen navn på en slik maktkåring. Listen må derfor leses i denne konteksten. Vi håper imidlertid den vil bidra til mange gode diskusjoner om makt, plasseringer og kvinner som fortjener å bli trukket frem i samfunnet.

Juryen: I år, som tidligere, har juryen bestått av journalister i Kapital-redaksjonen som har jobbet samvittighetsfullt for å skape en så representativ og “riktig” liste som mulig. Journalistene har vært ansvarlige for “sine” bransjer og sektorer, men har innhentet både interne og eksterne ekspertvurderinger av både navnene og plasseringene på listen. Alle dellistene fra de ulike bransjene/sektorene har til slutt blitt sammenstilt og vurdert på nytt opp mot hverandre på redaksjonelt grunnlag. Noen navn har da blitt justert opp, mens andre har blitt satt ned. Kapitals redaktør Vibeke Holth har ledet arbeidet i nært samarbeid med, og til uvurderlig hjelp fra, journalist Tonje Tellefsen, mens ansvarlig redaktør Trygve Hegnar har hatt det siste ordet med i vurderingene.

Mange nevnt. Noen glemt: Med så mange dyktige kvinner som vi har her i landet, er det stor sannsynlighet for at vi kan ha oversett noen som burde vært med i oversikten, eller som kanskje hadde fortjent en plass høyere opp på listen fordi det er noe vi ikke har sett der. Overfor disse vil vi gjerne unnskylde. Send oss gjerne en epost til kvinner@kapital.no og fortell oss hva vi kan gjøre bedre til neste år, eller tips oss om navn vi bør se nærmere på! Vi vil som sagt aldri få noen fasit, men målet er at listene skal bli så riktige som mulig. Det er da de er til mest inspirasjon for kommende generasjoner, som trenger forbilder à la de dere kan lese om på de neste sidene.