– Norge har gått glipp av milliardinntekter

Filmkommisjonen er en uavhengig stiftelse med politisk mål om få flere filminnspillinger til Norge. De jobber målrettet for å gjøre Norge attraktivt som innspillingsland, og ønsker å legge til rette for en bedre incentivordning.

Dagens ordning har kun én frist i året, i november, og en begrenset pott som Stortinget bestemmer hvert år. Det er ifølge filmkommisjonen rake motsetningen til andre land vi kan sammenligne oss med (se tabell), som har både løpende frister året igjennom og en regelstyrt ordning for refusjon av en del av beløpet som blir lagt igjen i landet.

– I planleggingen av en stor filminnspilling er det mye som skal klaffe. Pålegger vi dem i tillegg å forholde seg til vår årlige frist, og såpass begrensede midler til refusjon, kan vi ikke konkurrere mot naboene våre som ikke har slike begrensninger, sier Beaton.

Det er NFI som vurderer og godkjenner søknadene som kommer inn. I fjor søkte 14 prosjekter om refusjon fra ordningen, hvorav tre fikk gjennomslag og elleve fikk avslag fordi det ikke var nok penger i potten.

Beaton får tilbakemeldinger fra bransjen på at Norge egentlig er veldig attraktivt som innspillingsland, på grunn av vakker og tilgjengelig natur og god infrastruktur. Likevel velger de fleste produksjoner bort Norge før de engang har lagt inn søknad, fordi den norske ordningen ikke er konkurransedyktig nok.

– Norge har tapt flere filmprosjekter som kunne lagt igjen flere hundre millioner kroner hver i Norge kun i innspillingskostnader, sier Beaton.

Tall kommisjonen har delt med Kapital, viser at AS Norge potensielt kan ha gått glipp av 1,3 milliarder kroner i 2021 (se graf), som kunne blitt realisert dersom ordningen hadde vært regelstyrt. Og for 2022 så langt er det tapte potensialet på 756 millioner kroner, ifølge kommisjonen.

Mission Impossible-produksjonen, som filmet i Norge i 2020, skal ha lagt igjen 200 millioner kroner lokalt på kun et par uker. Produksjonen var blant de få som fikk innvilget sin søknad det året, og fikk refundert 25 prosent av pengene de la igjen. Men ikke alle får sine søknader innvilget.

– På den måten går Norge glipp av enorme inntekter. Vi trenger en rettighetsbasert refusjonsordning med klare, objektive og forutsigbare kriterier og løpende behandling av søknader, tilsvarende eksempelvis refusjon av MVA, sier Beaton.

En voksende bransje

Kommisjonen har sett en “eksplosiv vekst” i innholdsproduksjon i tiden etter pandemien.

– Den internasjonale filmnæringen er like stor som den internasjonale sjømatnæringen, med like gode utsikter for vekstpotensial i årene fremover, sier Beaton.

Hun påpeker at næringen tiltrekker seg internasjonal kapital som ikke ellers hadde kommet til Norge, og erfarer at filmproduksjoner også legger igjen penger i andre næringer enn film, da de trenger tjenester som transport, sikkerhet, overnatting og catering. På den måten mener hun incentivordningen svarer på mange av målene lagt frem i Hurdalsplattformen, som at vi skal skape aktivitet i hele landet, øke eksporten og styrke handelsbalansen i andre næringer enn olje og gass.

– De siste årene har Norge gått glipp av milliardinntekter, selv inkludert det Norge ville ha refundert med ny regelstyrt ordning. Det ser vi fra søknadsmassen år for år; hvor mye det blir søkt om, og hva som er tapt. Norge har gått glipp av store skatteinntekter, sier Beaton.

Nabolandet på den andre siden av dammen viser potensialet, hvor London nå skal ha tatt over for Los Angeles som verdens største hub for filmproduksjon.

Tall fra det britiske filminstituttet (BFI) viser at bransjen brukte 7,6 milliarder dollar på produksjon i Storbritannia i 2021. Kreative næringer utgjør nå hele seks prosent  av den britiske økonomien, og kreativ sektor er en av verdens raskest voksende sektorer, med en økning i sysselsetting på 66 prosent, ifølge Unesco.

– Storbritannia er den sentrale aktøren for Europas vekst i kreativ sektor, og er også arena og døråpner på det globale marked. Tre av de bestselgende filmene globalt de siste 12 månedene har alle gjort opptak i Norge, henholdsvis No Time To Die, Black Widow og Dune. Alle disse prosjektene hadde europeisk base i Storbritannia, forteller Beaton.

Omstridt bieffekt

En annen bieffekt, dog noe omstridt, av å legge flere TV- og filmproduksjoner til Norge, er markedsføringen for turisme.

Ifølge en studie utført av Travelsat Competitive Index (TCI Research, 2018) bestemte 80 millioner turister seg i 2017 for å reise til et reisemål motivert av filmer og TV-serier. Samme studie konkluderte også med at antallet turister som velger reisemål av denne grunn hadde doblet seg de fem foregående årene.

 – Å vise frem Norge i en film har en effekt over veldig lang tid. Ringvirkningene kan vare i mange år. Ringenes Herre-effekten i New Zealand er nesten absurd. New Zealand opplever at hele 69 prosent av de som reiser dit, gjør det delvis fordi de har sett New Zealand i en film. Fire av ti som drar til Island, gjør det fordi de har sett landet i en film. Og 25 prosent av de som reiser til Salzburg, gjør det fordi de har sett Sound of Music, som kom ut i 1965, sier Beaton.

Men til tross for tilsynelatende positive regnskap for AS Norge har ordningen møtt motstand.

– De som er negative er ofte ikke negative til incentivordningen i seg selv, men opplever at den er i konkurranse med den norske filmstøtten. Det er et krav for incentivordningen, også for norske produksjoner, at det skal være minst 30 prosent internasjonal kapital. Flere norske produksjoner med internasjonal kapital hadde også fått refusjon hvis ordningen var rettighetsbasert, og hadde dermed gjennomført produksjon i Norge, sier Beaton.

Trettebergstuen positiv til ny ordning

Den nye regjeringen har satt i gang nok en utredning av ordningen, fordi tidligere utredninger har hatt begrenset omfang og ikke svart på hvorvidt ordningen faktisk er samfunnsøkonomisk lønnsom. 

Blant annet evaluerte Oslo Economics incentivordningen på vegne av NFI, og undersøkte om ordningen så langt hadde oppfylt målene som var satt for den. Rapporten viste blant annet til at det ikke var klart om ordningen samlet sett gir en økonomisk gevinst for den norske stat.

I en annen rapport som ble laget på vegne av Norsk Industri, ble det gjort en ringvirkningsanalyse basert på faktisk regnskap fra to prosjekter som har mottatt incentiver i Norge. Den viste blant annet at ordningen skaper inntekter til offentlig forvaltning på inntil én krone og 90 øre pr. krone utbetalt i refusjon.

Innstillingen til den nye kultur- og likestillingsministeren, Anette Trettebergstuen, burde likevel gi håp for filmbransjen.

– Trettebergstuen er helt tydelig på hva hennes mål med ordningen er: Den skal bli regelstyrt og overført til Næringsdepartementet. Det målet står fast, men for å få til det trenger vi resultatene fra analysen vi har satt i gang. Og nå er det heller ikke til å stikke under stol at den budsjettsituasjonen vi står overfor nå, gjør at mange mål vil ta lengre tid å nå, skriver statssekretær i Kulturdepartementet, Gry Haugsbakken, i en epost til Kapital.

– Dette er næringspolitikk

Men tross lovende ord fra Kulturdepartementet er det flere som begynner å bli utålmodige med det offentlige byråkratiet.

– Det er utrolig at det skal være så vanskelig politisk å få dette igjennom. Det er så mange positive sider med dette. Vi må ta denne posisjonen nå, før det er for sent. Vi har naboland som skrur til sine ordninger. Vi må ikke sove i timen og ikke by på en bra ordning her, sier Åse Kringstad, leder for Virke Produsentforeningen.

Hun er glad for at kulturministeren endelig er “tydelig” på at hun vil ha en regelstyrt ordning, og påpeker at det ikke er snakk om kulturstøtte til film, men “et næringspolitisk tiltak som vil sørge for aktivitet også i omkringliggende næringer”.

– Dette er næringspolitikk. Har du lagt igjen 100 kroner, skal du få igjen 25 kroner. Da har staten tjent 75 kroner. Det gir forutsigbarhet for de som skal benytte ordningen, og vi oppnår at vi får flere internasjonale prosjekter til Norge, og ikke minst at vi gjør det mulig for flere norske produksjoner å bli spilt inn i Norge, sier Kringstad.

Hun håper utredningen kulturministeren har bestilt, kan bevise at dette har samfunnsøkonomisk gevinst ved at analytikerne setter seg skikkelig inn i materien som foreligger.

– Incentivordningen har blitt tolket som filmpolitikk, som i Norge blir sett på som kultur og ikke næring. Rent budsjetteknisk må pengene stå et sted. Det må ikke være så vanskelig å plassere pengebeløpet som skal ut rent forvaltningsmessig. Har du kvalifisert deg, får du refusjon, sier Kringstad.

Det er forventet at utredningen er klar rett over jul, og da krever Virkes Produsentforening fortgang i prosessen.

– Det må stå øverst på prioritetslisten neste år. Men det er ingen grunn til å vente til 2024. De kan fatte beslutningen før det, oppfordrer Kringstad.

God distriktspolitikk?

Noen av dem som har kjent ringvirkningene av incentivordningen og internasjonale filmproduksjoner tett på, er Rauma kommune i Møre og Romsdal. De siste årene har den lille kommunen, som kun har 7.000 innbyggere, vært vertskap for en rekke nasjonale og internasjonale TV- og filmproduksjoner. Noen av de største internasjonale er TV-suksessen Succession, som nylig spilte inn en episode her, og storfilmen Mission Impossible.

– Tom Cruise-filmen hadde et budsjett på 500 millioner kroner, og en god del blir liggende igjen lokalt. Entreprenørene merker det, i tillegg til de som driver med overnatting og bespisning. Det gir endel verdiskapning når produksjonene er her, sier ordfører i Rauma kommune, Yvonne Wold (SV).

Hun mener myndighetene har vært for dårlige til å regne på hva filmproduksjoner legger igjen av penger, og skulle gjerne sett en bedre analyse.

– Enkelte tenker at det er for mange millioner kroner ut, men vi får flere ganger igjen det Norge gir tilbake. Dette er god distriktspolitikk, sier Wold.

Ifølge ordføreren har de på grunn av den nåværende incentivordningen mistet store, internasjonale produksjoner, hvorav den ene skal ha hatt et budsjett på 900 millioner kroner.

– Dette betyr mye for markedsføringen av Norge, men også for stoltheten vår, både lokalt og nasjonalt. Rauma kommune ønsker flere filmproduksjoner velkommen, både store og små, sier Wold.

Hun er heller ikke bekymret for at flere store filmproduksjoner vil legge beslag på den norske naturen.

– Truenorth, som har tilrettelagt for blant annet Black Widow og Succession, er her lange tider før produksjonen kommer. De gjør tilpasninger og hensyn slik at det ikke blir tatt snarveier. De går ikke på kompromiss med naturen. Tvert imot. Mission Impossible-produksjonen la igjen håndsprit til en verdi av 60.000 kroner til kommunen da de var her under pandemien. Vi får inntrykk av at de er rause og opptatt av å ta vare på naturen. De vil ikke etterlate seg et dårlig inntrykk, og det har de heller ikke gjort, sier Rauma-ordføreren.

Kritiserer Kulturdepartementets økonomiske analyser

I rollen som linjeprodusent i Truenorth Norway har også Per Henry Borch vært svært ivrig i debatten som omhandler incentivordningen, og han har gjentatte ganger kritisert at ordningen ikke er omfattende nok.

– Dette er ikke en støtteordning, men en refusjonsordning. Misforståelsen begynte med at NFI brukte feil ord en gang, og sier du noe nok, blir det sannheten, sier Borch, som selv ble et kjent navn for 15 år siden, da han som ekspedisjons- og polfarer dro til både Sydpolen og Nordpolen sammen med blant annet Cecilie Skog. Borch har også vært reality-kjendis, men har i alle disse årene i tillegg jobbet innen filmproduksjon.

– De som er negative til en regelstyrt ordning, tror AS Norge gir fra seg mer penger enn vi får tilbake. Det er feil. Vi taper milliarder hvert år. Det er absurd. Har du hørt om en bank som sier nei til kunder? Det er i prinsippet det vi gjør nå, sier Borch.

Han mener Kulturdepartementets økonomiske analyser har mangler.

– Kjøper du en tjeneste for en million kroner, kan du ikke bruke det tallet som grunnlag for verdien av tjenesten. Du kan ha kjøpt rør for 10.000 kroner og arbeid for 990.000 kroner. Du må gå igjennom bilag for bilag, hvis ikke har ikke en slik evaluering noe verdi. 

Borch mener man må ha spesialkompetanse innen feltet for å lage slike evalueringer. 

– Politikerne klarer ikke se at dette er lønnsomt for AS Norge, men jeg som sitter nærmest dette og har gjort det meste av disse jobbene, vet tallene, sier Borch.

Han har også erfart at å legge filmproduksjoner til Norge kan gi reklame av typen som ikke kan kjøpes for penger.

– Da vi skulle filme på Preikestolen med Tom Cruise, men han brakk foten og vi måtte utsette opptaket, ble det skrevet om i alle verdens medier. Hvis det skulle vært kjøpt reklameplass for samme verdi som den presseomtalen vi fikk, måtte vi brukt en milliard dollar, sier Borch, som tidligere har mottatt Selg Norge-prisen under NHO Reiselivs årskonferanse, nettopp for arbeidet med å markedsføre Norge som innspillingsland.

– Den nye oljen

Som filmarbeider med store drømmer for den norske filmbransjen er John Christian Rosenlund også blant dem som merker behovet for en utbedret norsk incentivordning.

Gjennom 25 år har han vært sjeffotograf på over 32 spillefilmer, flere TV-serier og flere hundre internasjonale reklamefilmer. Han har vunnet flere priser, deriblant to Kanonpriser og en Amandapris (og vært nominert syv ganger). Den mest høythengende er kanskje Aamot-prisen for hans fremragende innsats for norsk filmproduksjon. 

Rosenlund har også fotografert Utvandrerne som nå går på norske kinoer, og Paradise Highway med Juliette Binoche og Morgan Freeman som for tiden vises på kinoer i USA.

– Det omsettes for 2.500 milliarder kroner i filmbransjen hvert år, og det kun i dramasjangeren. Summene og utviklingen i denne “nye” næringen er såpass store at det er litt fristende å kalle det den nye oljen. Og her i Norge sitter vi på gjerdet og går glipp av det hele. Nå må vi snart se på dette som en næring på samme måte som vi gjør med fiskeri og olje, sier Rosenlund.

Han har selv erfart at filmproduksjoner har valgt å legge filminnspillinger utenfor Norge på grunn av usikkerheten rundt incentivordningen.

– Vi må definere film som en næring. Det burde ikke være noe tak på refusjonsordningen. Ingen tør å satse på filmnæringen i Norge før en bedre ordning er på plass.

De siste årene har Rosenlund selv arbeidet med å tilrettelegge for en større filmpark i Oslo-området. Den innbefatter flere store moderne filmstudioer for internasjonal filmbransje, men han vil også gjøre det til en “hub” for gründerbedrifter og kreative næringer i området.

– Det kan bli Nordens største og verdens mest bærekraftige filmpark. Trolig også verdens første moderne filmstudio som bygges i tre. Det er et stort prosjekt som vil kunne gi flere tusen arbeidsplasser, men dette er kun drivverdig med en forutsigbar incentivordning på linje med resten av Europa, sier Rosenlund.

Filmfotografen kom nylig hjem fra en 70 dagers innspilling i Sør-Afrika med den danske filmregissøren Per Fly, der de arbeidet i Cape Town filmstudio, som nå skal være fullbooket av utenlandske filmproduksjoner i mange år fremover.

– En stor grunn til dette er at alle studioer i London og Europa allerede er fullbooket. Dette involverer mange tusen arbeidsplasser og store inntekter som vi går glipp av. Vi er tross alt kun to timer fra London. Sør-Afrika er 20 timer unna, sier Rosenlund.

Før Sør-Afrika var han i Finland og filmet en amerikansk film i et såkalt LED volume studio, hvor filmens historie egentlig utspiller seg i Norge.

– LED volume er en avansert blanding av spill- og datateknologi og klassisk filmproduksjon, og er et glimrende eksempel på synergieffekt som gir ny utvikling og nye produkter, og et veldig konkret bilde på hva vi kommer til å gå glipp av om vi ikke innser at film også er innovasjon og storindustri.