Norske selskaper på topp

I rapporten gis bærekraftinformasjonen på en rekke delområder fra ett til fire poeng, før selskapene tildeles en totalkarakter på en skala som strekker seg fra A til F. På mer enn halvparten av delområdene er det flest norske selskaper som får karakterene A eller B, og sett med norske øyne er det kanskje mest gledelige at 30 av de 62 selskapene som ender opp med aller beste totalkarakter befinner seg her til lands.
Hele listen finner du her!

Danmark på bunnen

Norske selskaper gjør det også bedre enn det skandinaviske snittet på 13 av 14 delområder. Mye av grunnen til dette er at det er ganske knepent om førsteplassene dersom man setter Sverige og Norge opp mot hverandre, mens danskene ligger et stykke bak.

– Jevnt over peker danske selskaper seg ut i negativ retning – rapporteringen er generelt mindre formalisert og følger i mindre grad de etablerte rammeverkene. Det er mer freestyling, sier Position Green-partner Maria Gjølberg, en av forfatterne bak rapporten.

Samtidig er det kanskje noe overraskende at de norske selskapene på mange områder også ligger et hakk foran “söta bror”. Innen både finans og bærekraft er Sverige gjerne ansett å være lenger fremme enn Norge, men det gjenspeiles altså ikke i selskapsrapporteringen.

– Generelt er det svenske markedet større enn i Norge, så man kunne forventet at Sverige hadde en enda klarere ledelse, særlig sett i lys av at de er EU-medlem og dermed har hatt mer eksponering mot blant annet taksonomien, sier medforfatter og -partner Kristian Andersen.

Betydelige hull

Rapporten viser dog at det jevnt over ikke er noen grunn til å si seg helt fornøyd med bærekraftrapporteringen i noen av de tre landene.

“Mange av de 100 største børsnoterte selskapene i Sverige, Norge og Danmark har betydelige hull som må tettes i sin ESG-rapportering. De må handle raskt for å løfte sin ESG-modenhet, ettersom disse hullene vil utvides når forbedrede rapporteringskrav trer i kraft (...)”, heter det i rapporten.

– Hele feltet er på vei inn i en sunn, men kaotisk fase. Vi ser at det etterspørres mer konkrete og sammenlignbare data fra investor- og forbrukersiden, men når vi begynner å grave og vurderer datakvaliteten og påliteligheten opp mot taksonomien, er det fortsatt mye som er vanskelig å tolke. Selskapene gjør mange egne antagelser, og det er fortsatt mye ustandardisert praksis. Noen runder med fomling må nok til før vi er i mål. Disiplinen innen bærekraftrapportering er fortsatt vesentlig svakere enn innen finansiell rapportering, og enn så lenge er det mange som kommer unna med udokumenterte påstander, sier Maria Gjølberg.

Generelt har rapporteringsnivået på mange områder blitt høyere. Men samtidig er listen hevet, hvilket gjenspeiler økte forventninger fra både myndigheter og investorer. Det er strengere krav til hva slags info som blir ansett som nyttig, forteller Kristian Andersen.

– Generelle ytringer om at bærekraft er viktig holder ikke. Selskapene må vise til konkrete tall og mål på bærekraftfeltet, sier han.

Best på utslipp

Da ESG – miljø, sosiale forhold og selskapsstyring – for alvor ble allemannseie, fikk lenge det førstnevnte mest oppmerksomhet. Sett i lys av dette er det kanskje ikke overraskende at utslipp er det området selskapene er best til å rapportere på.

Her scorer 78 prosent av selskapene solid, med svenskene i front og Norge hakk i hæl. Henholdsvis 87 og 85 prosent av svenske og norske selskaper tilbyr god og meningsfull informasjon om sine klimagassutslipp, hvilket for Norges del utgjør en økning på 18 prosent fra 2020. For danske selskapers del er andelen imidlertid betydelig lavere, 63 prosent.

Av mindre positive funn understrekes det at omtrent en femtedel av selskapene vil stå overfor store utfordringer med å møte nye rapporteringskrav i henhold til taksonomien, EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet. Selskapene er også relativt svake på å oppgi indirekte utslipp utenom energiforbruk, såkalt scope 3-utslipp. Her har mer enn halvparten av selskapene ingen eller kun et minimum av rapportering. Mer enn halvparten har heller ingen plan for å oppnå netto nullutslipp i tråd med Paris-avtalen og EUs klimamål.

Etterlyser bonusordninger

Når det gjelder de sosiale forholdene, har selskapene blitt relativt gode på faktorer som likestilling, mangfold og inkludering. Analytikerne er imidlertid ikke overbevist av informasjonen som utgis om menneskerettigheter.

– Det er overraskende at rapporteringen knyttet til menneskerettigheter ikke har høyere kvalitet, gitt at åpenhetsloven har fått mye oppmerksomhet. Virksomhetene sliter åpenbart med både form og innhold når de skal redegjøre for håndtering av dette, sier Maria Gjølberg.

Position Green-partnerne nevner ellers at det er få selskaper som rapporterer om en direkte kobling mellom lederavlønning og bærekraftmål – kun fire av de 300 virksomhetene gir informasjon om konkrete nøkkelansatte som vurderes mot konkrete måltall. Tre av fire oppgir ingen informasjon om noen link overhodet.

– Dette er et nytt kriterium som har vært høyt oppe på blant andre Blackrock-sjef Larry Finks agenda. Det er mulig selskapene har slike ordninger uten å publisere informasjon om det, men rapporteringen er svært mangelfull, til tross for at dette er en av de viktigste måtene et styre kan påvirke retningen på selskapet på, sier Gjølberg, og får støtte fra kollegaen.

– Sett i lys av Paris-avtalens strenge krav til klimagassutslipp er det alvorlig at selv ikke de største selskapene i Skandinavia har tydelige og uttalte bonusordninger som holder toppledelsen ansvarlig for at selskapene når sine reduksjonsmål. Det er mulig de ikke ønsker å være for transparente på området, men vi mener dette er potensielt grove mangler i incentivsystemene, sier han.

Store sprik

Ser man på hvilke enkeltselskaper som gjør det best og dårligst, er det fire aktører som skiller seg ut helt i toppen. Norske Borregaard, Equinor, Yara International og svenske Telia kan alle skilte med karakteren A+, og dermed kalle seg best i klassen på bærekraftrapportering. I motsatt ende av skalaen finner man åtte selskaper som får karakteren F. Disse er alle danske, bortsett fra teknologiselskapet Meltwater, som er børsnotert i Oslo. 

Sektor for sektor er det bransjer som har blitt gått etter i sømmene over tid – råvarer, energi og industri – som ser ut til å ha kommet lengst med bærekraftrapporteringen. Endel av dem man kanskje skulle tro hadde potensial til å score bra – helse, teknologi og finans – utgjør bunnsjiktet. Årsaken til det kan være at eksempelvis banker og meglerhus ikke har så stor direkte ESG-påvirkning, ettersom de kun drifter kontor og som regel har avklarte arbeidsforhold, og dermed lavere bærekraftfokus i egen virksomhet.

– Finansaktører har imidlertid stor påvirkning på E-en, S-en og G-en gjennom selskapene de har investert i eller finansierer, og ESG-informasjonen om porteføljen er ofte for mangelfull, sier Kristian Andersen.

Maria Gjølberg forteller at det i finans og helse er betydelig sprik mellom selskapene – det finnes store foretak som rapporterer solid, mens mange av de mindre aktørene gir mangelfull informasjon.

– I helsesektoren har det vært lite oppmerksomhet om ESG, og det er tilfellet også nå. Om det skyldes sektoren – at de anser seg som bærekraftige på grunn av det de tilbyr markedet, eller andre forhold – skal vi ikke være for bastante på, sier hun.

Myk oppfølging

I forbindelse med analysen av selskapenes bærekraftrapportering har Position Green også gjennomgått hvordan myndighetene i Norge, Sverige og Danmark har fulgt opp rapporteringen, og her finnes det avvik som kan forklare noen av forskjellene. I Sverige og Norge har tilsynsmyndighetene utarbeidet rapporter der det pekes på konkrete mangler. 

– I Danmark virker det som om deres næringsdepartement har stått for oppfølgingen, og i stedet for å være åpne om resultatene og eventuelle svakheter hos selskapene, har de trukket frem “beste praksis”. Det er rimelig soft. Det kan hende det finnes rapporter vi ikke har snappet opp, men for oss virker det som om tilnærmingen til bærekraft har vært av mer anekdotisk art i Danmark, sier Kristian Andersen.

Nye reguleringer er imidlertid på vei, og vil treffe så vel danske som norske og svenske selskaper.

– Det er fortsatt litt for mange ulike typer reguleringer og krav som ikke er spesifikke nok. Men man må begynne et sted, og man har begynt mange steder. Om tre–fire år vil det være mye lettere å navigere dette feltet, både for selskaper som rapporterer, forbrukere og investorer som ønsker informasjon om hvor bærekraftig et selskap er og myndigheter som fører tilsyn med virksomhetene.