Etter rundt 30 år i utenrikstjenesten har hun omfattende kunnskap om utenrikspolitiske spørsmål. Lite visste hun da hun i 1979 ble tatt opp som aspirant i UD at hun skulle gå hele veien til topps.
Makten i råd
– Jeg vil si at Utenriksdepartementet var veldig modent, jeg vil nesten si overmodent til å få den første kvinnelige utenriksråden, sier Bente Angell- Hansen. I snart to år har hun sittet som øverste administrative sjef i departementet. Kapital har fått avtale med den mektige utenriksråden på hennes hjemmebane i fjerde etasje i Vika terrasse. På veien innover i korridoren mot Angell-Hansens kontor passerer vi kontoret til utenriksminister Espen Barth-Eide. Før vi rekker å se om han praktiserer en “åpen-dør–politikk”, ser vi Angell-Hansen komme oss i møte med et strålende smil og en inkluderende vennlighet. Personlige egenskaper hun trolig har hatt god nytte av på sin vei oppover i diplomatiet.
Utenfor hjørnekontoret henleder utenriksråden oppmerksomheten til anegalleriet av hennes forgjengere, som henger som 19 vitnesbyrd om den mannlige bastionen UD historisk har vært. De ser alvorlige ut, men det er ikke rart med det enorme ansvaret som hviler på utenriksråden. Som øverste administrasjonssjef har utenriksråden ansvar for nesten 2.500 ansatte, 104 utenriksstasjoner samt et budsjett – inkludert bistandsbudsjettet – på hele 36 milliarder kroner. Hele norsk utenriks- og utviklingspolitikk ligger på Angell-Hansens skrivebord. Hennes posisjon gir henne mulighet til å påvirke utenriksministeren, utviklingsministeren og statsministeren. Angell-Hansen har sågar mottatt Kongens fortjenesteorden for sin innsats for norsk utenrikstjeneste.
– Jeg opplever ikke at jeg som person har makt. Jeg opplever at vi i fellesskap får frem vurderinger, synspunkter og ideer. Så er det min oppgave å målbære dette. Jeg hadde ikke målbåret noe i denne krisen i In Amenas eller noe vedrørende Nord-områdene uten å ha lyttet til avdelingene som er involvert. Hvis det er politiske spørsmål, vil det alltid være utenriksministeren som tar den endelige avgjørelsen. Den makten som ligger i å målbære synspunkter er viktig, men jeg opplever det mer som et ansvar og som et samvittighetsspørsmål. Tenk om man har gitt et råd som viser seg å være fullstendig galt. Det følger et stort ansvar med de råd vi gir, og da må vi ha sørget for at dette har blitt sett på av hele organisasjonens blikk, sier hun.
Klatret oppover
Angell-Hansen har viet nesten hele sitt liv til utenrikstjenesten. I 1979 kom hun som nevnt igjennom nåløyet til UDs aspirantkurs der bare tre prosent av søkerne ender opp med jobbtilbud. Siden har karrieren bare gått én vei. I 1998 ble hun ekspedisjonssjef og Norges første kvinnelige protokollsjef. I 2005 flyttet hun til Ungarn som ambassadør. Da hadde hun i fem år vært ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor med ansvar for utenrikspolitiske saker. I 2007 fikk hun jobben som FN-ambassadør i Genève, og fire år senere gikk hun altså helt til topps i Utenriksdepartementet som første kvinne i historien da hennes forgjenger, Bjørn T. Grydeland, ble utnevnt til ambassadør i Roma. Faktisk er Bente Angell-Hansen også første kvinnelige utenriksråd i Norden.
– Da jeg begynte i UD på 1970-tallet, var det flere som mente at utenrikstjenesten ikke var egnet for kvinner. Jeg hadde kolleger som, for å spissformulere det, var imot kvinner i tjenesten. Jeg var i et av de første kvinnekullene på aspirantkurset, og det har vært en lang og spennende reise. I dag er vi et flertall av kvinner i ledergruppen, så det har vært en voldsom utvikling, sier Angell-Hansen.
– Føler du at har blitt løftet frem fordi du er kvinne, eller har du følt deg motarbeidet?
– Det har hverken vært en fordel eller en ulempe å være kvinne. Når vi skal ansette medarbeidere, tenker jeg bare på hvilken kompetanse den personen har og hvilke personlige egenskaper vi trenger til akkurat den stillingen. Det jeg er ute etter som administrativ leder her, er at folk skal utvikle seg i jobben og lykkes. Da har man fornøyde medarbeidere, sier utenriksråden og viser til en arbeidsmiljøundersøkelse som dokumenterer at UDs ansatte nå trives svært godt på arbeidsplassen. – På en skala fra null til hundre scoret vi i snitt 77, sier hun fornøyd.
Angell-Hansen er opptatt av å være en lyttende og forutsigbar sjef.
– Jeg blir glad når jeg hører fra kolleger at de opplever at jeg står for en trygghetskultur hvor folk fritt kan komme med innspill og nytenkning og ikke være redd for å tenke at det skal falle i dårlig jord. Her er det en åpen dørs politikk, sier Angell-Hansen og skynder seg å gi ros til sin forgjenger.
– Grydeland la stor vekt på å fremme en åpenhetskultur, og det står helt sentralt i mitt lederskap. Vår tilnærming til ledelse og den måten vi er organisert på, er viktige rammebetingelser for å kunne rekruttere de beste personene til utenrikstjenesten, påpeker hun.
Vi må levere
Da Angell-Hansen startet sin nye jobb i 2011, var UD i gang med en omfattende strategiprosess. Større åpenhet og utvikling av UD som en attraktiv arbeidsplass har vært to av målsetningene i prosessen som skal ferdigstilles i år. I tillegg har ett av målene vært at UD skal samarbeide og bedre koordinere sitt arbeid med de andre departementene.
– Det var jo sånn fra gammelt av at UD ble oppfattet å være annerledes og noe for seg selv. UD er et helt alminnelig departement i et departementsfellesskap. Jeg har vært opptatt av å få frem hvor vår merverdi ligger i forhold til de andre departementene. Vi ønsker ikke noe konkurranseforhold. Vi ser en helhet der ute, der vi kan bistå de andre departementene, og der de kan tilføre oss viktig kunnskap. For første gang har UD lagt ut ambassaders virksomhetsplaner for kommentarer og innspill fra andre departementer, forteller Angell-Hansen.
– Da kan andre departementer komme med innspill og synspunkter på hva de synes våre utestasjoner skal arbeide med. På samme måte har vi gjennomført en prosess der vi klarere skal knytte vår virksomhet opp mot norske interesser. Vi gjennomførte i fjor interesseanalyser der utestasjonene skulle oppgi hva de skulle levere på når det gjaldt norske interesser, forteller hun.
Selv leverer Angell-Hansen på mange områder. Ikke bare er hun tydelig, inkluderende, åpen, kunnskapsrik, men ordet handlekraftig kommer også fort opp når hun skal beskrives av nære medarbeidere. Utrulling av gradert nett til alle utestasjonene og innføring av IP-telefoni er noen andre omlegginger som også nylig er gjennomført.
– Jeg har en sterk omstillingsdagsorden. Det er ingenting som er lettere enn å beholde alt som det er. Der er ikke jeg overhodet. Jeg tenker at i min tid må jeg være med på å gjøre de omstillingsgrepene som ny teknologi og en verden i endring krever. Så er jeg opptatt av at prosessene frem mot det skal være gode og inkluderende, sier hun og letter litt på sløret rundt hvordan det er å være en embedskvinne.
– Jeg er en klassisk embedsperson. Jeg har som embedsmann jobbet for alle partier på Stortinget bortsett fra Fremskrittspartiet, som ikke har sittet i regjering. Vi følger hele tiden med på hva som er de politiske signalene og hva det betyr for hvordan vi drifter dette departementet. Dette dreier seg om å nå de målene regjeringen har satt seg og om å kunne levere på det. Dette er demokratiet i praksis. Politikerne gir retningen, og vi organiserer oss på best mulig måte. Vi sitter ikke som et embedsverk og et byråkrati og kjører vårt eget løp, sier hun.
– Nå er det jo valg og trolig et regjeringsskifte. Hva betyr det for dere?
– Uavhengig av utfallet kommer det en ny regjering. Vi setter oss med én gang inn i de politiske signalene og kartlegger hva det betyr for vår virksomhet. Slik var det også ved forrige valg, sier hun.
Kvinneansvar
Få personer i Norge har møtt flere prominente gjester enn Bente Angell-Hansen. Alle nye ambassadører som skal i audiens på Slottet og hos utenriksministeren, må innom Angell-Hansens hjørnekontor for en prat rundt det tidløse skinnmøblementet, der også Kapital nå har fått anvist plass. Men også stillingene som protokollsjef og FN-ambassadør, da hun også var visepresident i FNs menneskerettighetsråd, har medført møter med mange celebriteter.
– De som egentlig har imponert meg mest blant dem jeg har møtt, er menneskerettighetsforsvarerne. Jeg tok imot mange av dem i Genève. Jeg hadde dem hjemme hos meg. Det er modige mennesker som under tortur og svært krevende forhold, med stort mot, står på for menneskerettigheter, sier Angell-Hansen, som forteller om møter med mange fortvilte mennesker.
– Jeg har hatt nobelprisvinneren Shirin Ebadi gråtende på kjøkkenet mitt fordi hennes venner led i fengsler og hennes hjem var tatt fra henne. Vi er heldig i dette landet. Vi aner ofte ikke hva det dreier seg om der ute, sier hun. Nå er hun inne på et område hun brenner for. Noe av det hun er spesielt stolt over at hun bidro til å få på plass i FN-jobben, var et eget mandat under FNs Menneskerettighetsråd som skulle adressere diskriminering både i lovgivning og i praksis.
– Likestilling og muligheten til å realisere sine evner har ikke bare med lovgivning å gjøre, det går på holdninger helt ned i familien. Deler man på oppgavene? Det er jo det som i praksis også muliggjør at begge kan ha en karriere. Det er noe vi aldri må ta for gitt. Det er noe vi må jobbe med hele tiden, som i grunnlaget for meg handler om menneskerettigheter og som handler om at vi har muligheter for å realisere vårt potensial og realisere de evnene man har som menneske, sier Angell-Hansen.
Selv har hun opplevd å ha full støtte på hjemmebane. Ungarn har fått en spesiell plass i Angell-Hansens hjerte. Når hun skal koble ut, reiser hun ofte tilbake til landet hun har vært ambassadør for, ettersom hun har kjøpt seg et hus der.
– Jeg har hatt god støtte hjemmefra for å kunne jobbe, uten den støtten hadde jeg nok ikke blir utenriksråd. Det er hardt arbeid. Du blir ikke utenriksråd gratis, sier hun.
– Hva holder deg våken om natten?
– Sikkerheten. Når mine gode kolleger i Kabul sitter i lockdown. Når det er store gateopptøyer og folkebevegelser som plutselig tar en ny vending og eskalerer raskt. Men jeg sover jo stort sett godt om natten, for jeg har veldig gode medarbeidere, sier Angell-Hansen.
