På ligningslistene i fjor tronet Kjell Inge Røkke alene på topp som landets rikeste med en formue på 18,6 milliarder kroner. Kapitals suverene vinner, John Fredriksen, stod oppført med null i formue. Likeledes er det mange blant topp 20 på ligningslistene som ikke engang er å finne i vår rangering. Blant dem Ole Robert Reitan, som ifølge Skatteetaten er Norges syvende mest bemidlede. Forklaringen på at det er slik, og svaret på mange andre spørsmål, får du her.
Virkelige verdier
Kapitals liste over Norges 400 rikeste går ut på å finne de virkelige formuene til landets mest bemidlede. I så måte mener vi at ligningstallene er både misvisende og meningsløse. Vår taksering baseres på markedsverdier, og jobben handler således i stor grad om å finne den reelle verdien av egenkapitalen i alt disse personene eier, fra aksjer og eiendommer til skip og andre investeringer. Kapitals liste er altså ikke en opplisting av hvilke midler den enkelte disponerer på sin bankkonto, men snarere en oversikt over privat eierskap, kontroll og makt i norsk næringsliv. Kjell Inge Røkke er rik også ifølge oss. Faktisk ni milliarder kroner rikere enn det som fremkommer av ligningslistene for i fjor. Det er fordi vi baserer våre anslag på markedsverdier, og ikke formuesverdier (eller ligningsverdier som det het før), som skattemyndighetene benytter seg av.
Flere årsverk
Vi mener at Kapitals liste over landets 400 reelt sett rikeste er den beste guiden til norsk næringsliv. For å utarbeide listen kommer vi ikke utenom mange tusen timer med tallknusing, detektivarbeid og finansanalyse.
Hvert år tar vi utgangspunkt i en database med godt over 1.000 mulige kandidater. Å anslå formuene til alle disse personene er ikke gjort i en håndvending. Gjennom hele året samler vi opplysninger om formuer og selskapsverdier. Noen personer ryker ut av listen, mens flere nye navn føres opp som interessante kandidater, før vi tidlig i august går i gang med å kartlegge, analysere og beregne formuene på listen, en jobb som krever minst et par årsverk i form av lange arbeidsdager, kvelder og helger.
Corona kompliserer
Før vi kommer frem til formuer vi kan presentere her, har vi pløyd igjennom noen tusen resultatregnskaper, balanser og noter. Vi har vært i kontakt med talløse muntlige kilder, sjekket nyhetsarkiver, informasjon fra Brønnøysundregistrene, aksjonærlister, eiendomsregistre, kursdata, samt finansdatabaser fra leverandører som FactSet. I tillegg benytter vi VesselsValue.com, som er en leverandør av verdianslag på tank-, bulk-, container- og offshorefartøy. Hvert år får vi kartlagt litt mer av innmaten i private selskaper, men det er fortsatt verdier vi må benytte skjønn for å fastslå. Utgangspunktet er nesten alltid et årsregnskap, men ofte har markedene og verdiene endret seg fra regnskapet ble avlagt. Da må vi oppdatere verdiene, for eksempel ved å finne hvordan lignende aktiva verdsettes på børsen.
I år har jobben vært ekstra vanskelig. Det skyldes både at mange sektorer er hardt rammet av coronakrisen, samt at fristen for å levere årsregnskaper ble utsatt med to måneder. Mange av fjorårets regnskaper hadde således ikke blitt sendt inn da vi satte sluttstrek for prosjektet. Derfor er det viktigere enn noen å gang å poengtere at vi aldri setter to streker under noe beløp. Tallene på 400-listen er kun anslag. Likevel tør vi påstå at de med god margin er de beste anslagene som er å oppdrive over rike nordmenns formuer.
Listen er ingen fasit
Å gjøre verdivurderinger er en subjektiv sport, og det utøves således mye forretningsmessig skjønn. Én ting er nemlig teorien. Noe helt annet er de høyst konkrete spørsmålene som må besvares underveis. For hvordan priser man egentlig et selskap med lite informasjon i notene og en lite snakkesalig eier? Hva hvis eiendelene ligger plassert i et holdingselskap i et skatteparadis? Og hvordan priser vi bygg under oppføring eller eiendommer som renoveres og således ikke genererer leieinntekter? Er effekten av coronapandemien kun midlertidig for inntjeningen? Det sier seg selv at dette ikke er eksakt vitenskap, men vårt beste skjønn.
Børsen har alltid rett
Noen regnskapsmessige prinsipper ligger likevel til grunn. Regnestykkene inkluderer alt fra multippelanalyse til diskontering av kontantstrømmer og sum of the parts-analyse. Der det foreligger en markedsverdi, som for børsnoterte selskaper, benytter vi denne uavhengig av hva selskapene selv måtte mene de er verdt. I denne sammenheng har markedet alltid rett, og vi justerer ikke for eventuelle likviditetsrabatter som markedet priser inn. Har vi med unoterte investeringsselskaper å gjøre, er jobben ikke like enkel. Kanskje er det et konsern med datterselskaper i flere ledd? Da må vi sette sammen informasjonen som i et puslespill. Vi finner bokført verdi for hver post, og setter inn reell verdi for eiendom, børsnoterte aksjer eller hva det nå gjelder. Tilleggene kan bli store etter hvert som de reelle verdiene forplanter seg oppover i konsernkjeden.
Regnskap eller balanse?
Når det gjelder handels- og produksjonsbedrifter, er det ingen tvil om at vi må fokusere på resultatregnskapet, etter eventuelt å ha skilt ut balanseverdier som ikke behøves for driften, for eksempel eiendommer man har investert i. Men det finnes dessverre ingen entydig metode. Hovedregelen er grei nok: Vi sjekker hvilken metode som er gjengs i bransjen. Noen bruker P/E, og da gjør også vi det. Noen bruker kanskje P/S, og da gjør vi det samme. Også videre. For eiendomsselskaper, derimot, gir bokført overskudd ingen eller liten mening. Det skyldes dels store avskrivninger, dels verdiutvikling som ikke fremgår av regnskapet. Jobben gjøres i balansen, og vårt mål er å finne markedspriser på alt vi takserer.
Ville villaer
Private eiendeler som bolig, hytte, biler og båter tar vi med i den grad vi vet de er så kostbare at det gir klare utslag i summen, som for eksempel John Fredriksens herskapshus i London, som kan være verdt 1,5 milliarder kroner. I Old Church Street ligger eiendommen The Old Rectory, en eiendom som dekker 12 mål. Knapt noen privateiendom i London er i samme klasse. Fredriksen kjøpte prakteiendommen for noe over en halv milliard kroner av den greske rederen Theodore Angelopoulos i 2001. Bare tre år senere skal russeren Roman Abramovitsj ha stått i porten og tryglet Fredriksen om å selge. Budet skal ha vært friske 1,2 milliarder kroner. Flere på listen har utvilsomt store verdier i kunst – hovedsakelig arvet – som vi ikke har kalkulert eller vet nok om. Av personene på 400-listen har trolig Hans Rasmus Astrup og Stein Erik Hagen den mest verdifulle.
Makt = penger
Hvert år får vi spørsmål om hvorfor “han” eller “hun” ikke er å finne på listen. Det skyldes enkelt og greit at vi lar pengene følge makten. Mange av landets rikeste har formelt sett gitt bort store deler av formuen til barna i form av forskudd på arv. Likevel er det den eldre generasjon som dominerer på listen, ettersom disse ofte fortsatt sitter på makten gjennom stemmerike A-aksjer. Vi følger med andre ord våre egne og helt bevisste regler for tilordning av verdier til familieoverhodet, fremfor faktisk fordeling av aksjer. Så lenge far eller mor sitter på kontrollen, lar vi verdiene tilordnes ham eller henne. Først når makten videreføres til neste generasjon, overfører vi verdiene. Som nevnt innledningsvis står Ole Robert Reitan oppført som Norges syvende mest formuende på ligningslistene. Han er likevel ikke å finne på vår liste over landets rikeste. Grunnen til det er at vi setter alle verdiene på hans far, Odd Reitan, ettersom det er han som styrer butikken.
Nordmenn i våre øyne
Mange på listen er skatteflyktninger og har bosatt seg i utlandet for å skjerme formuen mot store beløp i skatt hvert år. Men mange er likevel omtrent akkurat like aktive i norsk næringsliv som før. Kroneksempelet er John Fredriksen, som har gjort kypriot av seg, men som likevel er den viktigste privatinvestoren på Oslo Børs. Ifølge Skattemyndighetene er han ikke norsk. Vi mener at han er det.
Stadig flere frigjør seg fra båndene og rømmer landet med pengene sine. Blant de ti øverste på 400-listen er nå tre landflyktige nordmenn, eller fire dersom vi inkluderer Stein Erik Hagen, som har flyttet det meste av det formelle eierskapet til datteren i Sveits.
Emigrasjon trenger for øvrig ikke bare ha med skatt å gjøre. Fredriksen investerer også mye blant annet i USA og har tidligere uttalt om Norge at “som forretningsmann blir det vanskelig” å bo i Norge, da “det skjer så lite der”. Det finnes personer på listen som både bor og driver mesteparten av businessen sin i utlandet. Kriteriet er at de må ha en viss kobling til Norge eller norsk næringsliv. Motsatt er det også personer på listen som er født og er statsborgere i andre land, som har flyttet til Norge og driver her. Et utenlandsk pass er således ingen hindring for å bli en av “våre” rikinger.
Andre formueslister
Det har vist seg at formuesutviklingen for listen totalt sett samsvarer godt med svingningene på Oslo Børs. Det mener vi er et uttrykk for at Kapitals liste på et aggregert nivå er godt synkronisert med de relevante utviklinger i hver enkelt bransje. I tillegg kan verdiene endres raskt. Vi prøver å komme med et mest mulig oppdatert verdianslag, men verdipapirkursene endrer seg fort, og dermed kan mange formuer ha endret seg bare få uker senere. Anslagene som presenteres i denne utgaven, skal i størst mulig grad gi et uttrykk for formuesverdiene pr. 1. september 2020 da vi satte deadline for listen.
Sterkt team
Bak produktet “Norges 400 rikeste” står en samlet, dreven redaksjon. I tillegg setter vi hvert år sammen et team av nøye utvalgte, dyktige økonomistudenter som knuser tall dag og natt – flere uker i strekk. Årets utvalgte har vært (i alfabetisk rekkefølge): Balder Düring (Norges Handelshøyskole), Marie Haadem (Copenhagen Business School), Magnus Wormeland Langgård (Norges Handelshøyskole), Håkon Jacobsen Sperre (Norges Handelshøyskole), Erik Bøe Willersrud (Norges Handelshøyskole) og Fredrik Wessel (University of St. Andrews).
Har du tips eller kommentarer til listen? Send dem til:
richard.solem@kapital.no
tonje.tellefsen@kapital.no
