<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Er på butikken: - Min bror og jeg er opptatt av langsiktig eierskap, sier Ole Robert Reitan. Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Norges rikeste kronprins

– Mye av gleden med livet er å jobbe med kjøpmenn og andre entusiaster. Men jeg skal ikke si at Reitangruppen for alltid skal ha så operative eiere som nå, sier Ole Robert Reitan.

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 16 i 2019.

Lillebror Magnus Reitan er ikke sen med å lire av seg superlativer når han skal beskrive storebror:

– Entusiastisk, engasjerende, motiverende, gjennomføringskraft, visjonær, strategisk, utålmodig og smart, sier han og tilføyer: – Og snill, selvfølgelig!

Pappa Odd istemmer:

– Ole Robert er en snill mann. Han er entusiastisk, visjonær og veldig utålmodig. Han er også dyktig på scenen når han skal implementere vårt tankesett, sier faren.

Ett er sikkert: Reitan er en travel mann! Kapital måtte vente halvannet år fra vi tok kontakt til vi møttes.

... konge til han dør!

I år er det 40 år siden den første REMA-butikken ble åpnet i Trondheim og Ole Robert stod “dørvakt”. Siden har han stort sett tilbragt livet på butikken.

Som sjef for REMA 1000-kjeden i Reitangruppen har 47-åringen ansvaret for ca. halvparten av familieformuen på 42,4 milliarder kroner. Reitan-familien er den rikeste som bor i Norge (de to mennene som er enda rikere har flyttet ut for mange år siden). Alle verdier står oppført på pappa Odd. Det er slettes ikke sikkert at Ole Robert og lillebroren Magnus (44) får “tid” til å overta sjappa. For faren med det rufsete skjegget, og som ynder å kalle seg colonialmajor, er nemlig bare 68 år, trener hver dag, har yngre kone og ingen planer om å gi seg med det første: “En konge er konge til han dør!” uttalte han til Kapital tidligere i år.

Dette kan være et portrettintervju med Norges “svar” på prinsen av Wales, som trolig aldri får overta tronen.

Falt 5,6 mrd.

Det er pappa Odd som er hjernen bak konseptet billigmat. Men hans foreldre drev også matbutikker. Ole Robert og Magnus er tredjegenerasjon. Familien har blitt søkkrike på å selge brød og smør. Allerede i forrige århundret fikk familien milliardærstatus. Toppen ble nådd i 2017. Det året endte anslaget i Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste på 48 milliarder kroner, kun slått av rederen John Fredriksen.

Siden har det gått tråere for trøndermafiaen. Da tenker vi ikke på at de har falt fra andre til tredjeplass fordi elvecruise-eier Torstein Hagen kom seilende inn fra siden i fjor. Men på formuen som har blitt barbert med 12 prosent fra toppen for to år siden til årets anslag på 42,4 milliarder kroner. Hovedgrunnen er fallende markedsandeler i REMA 1000. Det har ikke hjulpet at sjefer har forlatt butikken og nye kommet inn for å få orden på sakene.

Mediekjøret har vært hardt. Det er ikke bare negative markedstall som har vært skrevet om. Det siste var en artikkel om at butikkjeden selger krabbekjøtt i krabbeskjell laget av skammens materiale nummer én: plast!

Lunsj i siste liten

Først håpet Kapital å få komme hjem til Reitan i den fasjonable 100-millioners villaen på Uranienborg (ja, der han har kranglet om elektrikerregningen og fått medhold helt i Høyesterett). Men det var REMA 1000s hovedkontor på Ensjø Reitan mente når han skrev “hos meg”. Samme formiddag ringte Reitan og foreslo lunsj på nabolagsrestauranten Kolonihagen på Frogner og et besøk til REMA 1000-butikken på Briskeby etterpå.

Reitan står og prater med personalet når Kapital kommer. For tre år siden kjøpte han seg inn i restauranten. Bakgrunnen var et ønske om å lære mer om økologi og satse mer på økologiske produkter i REMA 1000-butikkene. Men til tross for brennende engasjement utgjør ikke Kolonihagen-produktene mer enn skarve tre prosent av omsetningen i matvaregiganten.

Grillkonge i Kragerø

Reitan er avslappet og pent kledd i blått. Det er over 30 år siden hockey-lokkene falt, og han gav opp drømmen om å bli rockemusiker. Han fører oss galant inn til et chambre séparée.

Han forteller at han har vært i Kragerø hele ferien. I 2008 kjøpte han og eks-kona Monica en hytte på Sauøya ikke langt fra sentrum i den popu­lære sommerbyen hvor mange av landets velbeslåtte ferierer.

– Jeg prøver å tilbringe minst mulig tid med sko på bena om sommeren, sier han.

Litt ullent forteller Reitan at hele familien og mange venner har vært innom i sommer.

– Det føles til tider som et vertshus. Men det er herlig! Jeg har selvfølgelig vært grillkonge. Craig har lært meg mye, sier Reitan med henvisning til kokken Craig Whitson, som REMA 1000 hadde et samarbeid med i mange år.

– Rydder opp

Fall i markedsandeler har vært den store kattepinen for REMA 1000. Hoder har rullet, “vekkelsesmøter” har vært holdt for kjøpmenn, og ikke minst er det man håper skal bli en redningsmann hentet inn fra DNB. Det er Trond Bentestuen som ledet Wealth Management & Insurance i DNB og satt i konsernledelsen i storbanken.

– Det ser ikke ut til å ha hjulpet stort å få en ­DNB-tungvekter med på laget?

– Vi har tro på det vi driver med. Det har vi alltid hatt. En slik type utflatning som dette har REMA 1000 også hatt tidligere. Men vi har alltid funnet veien ut. Det er et bunnsolid selskap, med kjøpmenn som tjener godt, svarer Reitan like rolig og er rask med å presisere at det ikke er noe som skal revolusjoneres.

– Vi rydder opp i det som ikke er bra, og forsterker det som er bra. Året i år tror jeg kommer til å bli kjempebra. Det trenger ikke å være eksplisitt, positiv utvikling hvert år. Vi har investert tungt i virksomheten med ny kyllingfabrikk, nye distribunaler (lager, red.anm.) og digitale satsninger, sier Reitan.

Frigjøre tid

Målet med å ansette Bentestuen er å frigjøre tid for Reitan, tid til ikke å gjøre noen ting, så Reitan kan tenke mer kreativt. Han erkjenner at det må gjøres noe nytt i bransjen, men ikke hva.

– Jeg har sluppet taket i den daglige driften i Norge, det tar litt tid å få folk up to speed, forklarer Reitan om hvorfor Bentestuens inntreden ikke har fått større, synlig effekt.

Noe av det Reitan skal gjøre enda mer av er å besøke butikkene. Til nå har han vært innom over 600, dvs. over halvparten.

– Sier du ifra at du kommer?

– Ja. Det får være opptil andre å troppe opp uanmeldt. Jeg kommer for å drikke kaffe og skravle. Det liker jeg godt. De vasker kanskje litt ekstra. Det er vinn/vinn, mener Reitan, som gjerne også tar en tur innom konkurrentene for å spionere litt på hvordan de har det.

Jeg kommer for å drikke kaffe og skravle. Det liker jeg godt.

– I forkledning?

– Nei, nei, som oftest blir det en hyggelig prat med en butikksjef eller en annen.

“Aldri konkret REMA-bud”

En anslått familieformue på over 40 milliarder kroner er et svimlende stort tall.

– Hvilket forhold har du til alle verdiene?

– Vi forvalter nesten 40.000 arbeidsplasser. Det er et stort ansvar. Det å bygge verdier er spennende. Vi er en av Norges største skatteytere. Jeg har lyst til å overbringe et selskap som er lønnsomt og solid til neste generasjon. Så får de bygge videre på det hvis de har lyst.

– Blant de rike er det nesten ingen igjen i prime business. Hvor lenge skal du pushe melk og fiskesuppe?

– Mye av gleden med livet er å jobbe med kjøpmenn og andre entusiaster. Men jeg skal ikke si at Reitangruppen for alltid skal ha så operative eiere som nå, vedgår Reitan.

– Finansavisen har vel skrevet at dere var i London for å selge for noen år siden, men at prisen ble for lav?

– Vi er i London hele tiden. Vi har aldri opplevd noe konkret.

– Noen mener at første generasjon bygger opp, andre forvalter og den tredje bruker opp pengene. Er dette noe du har tenkt over?

– Nei, min bror og jeg er opptatt av langsiktig eierskap. Som den såkalte tredjegenerasjonen har Magnus og jeg sammen bidratt til en sterk verdiutvikling av selskapene. Vi har vært med på å skape solide virksomheter gjennom de årene vi har ledet REMA 1000, Reitan Convenience og Reitan Kapital, sier Reitan og tilføyer: – Jeg vil si at vi jobber hardt for å forvalte verdiene på en klok og god måte som ivaretar arbeidsplasser, lokale bedrifter og verdiskapning for mange mennesker.

– Skala eksisterer ikke

Reitan bor i samme bydel som delikatessebutikken Fjelberg Fisk & Vilt i Bygdøy allé, et yndet sted å plukke opp sin hummer for mange av landets formuende, gjerne med Porsche’n på tomgang utenfor.

– Hvor ofte handler du på Fjelberg?

– Ikke så ofte som jeg skulle ønske. Jeg har en historie fra Trondhjem hos fiskehandleren. 22. desember kom fru Hansen og skulle kjøpe juletorsken sin. Fiskehandleren sa til henne: “Nå møtes vi ikke mer. Etter jul skal vi legge ned.” “Gid, hvor skal jeg handle juletorsken min da?” spurte fru Hansen. “Du får handle den der du handler resten av året,” svarte fiskehandleren. Fjelberg er en viktig institusjon. Man må passe på bruke slike butikker, sier Reitan.

I likhet med pappa Odd tenker også Ole Robert Reitan at de “finere” butikkene som Meny vil forsvinne i større grad, mens click & collect samt spesialbutikker som Fjelberg trolig vil bestå.

– Ære være alle som driver et godt supermarked. Det er kostnadsdrivende og veldig dyrt. Det er ikke mange kunder som synes det har verdi med ferskvarer når man må betale 20 prosent mer for melk og brød, sier han.

Reitan brant seg skikkelig da han som ung prøvde seg med “REMA hjem til deg” på slutten av 1990-tallet. Nå er REMA med på eiersiden i Kolonial, hvor det er samme priser som i butikken.

– Kolonial går ikke rundt. Skala eksisterer ikke. Det må i hvert fall koste det det koster. Det opplevde jeg i 1996. At jo flere kunder jeg hadde, jo mer tapte jeg. Mange på nett sier at de må ha volum. Da tenker jeg at hvis de dobler omsetningen, blir ikke underskuddet borte. Det blir kanskje heller dobbelt så stort.

– Det betyr at mat levert hjem må bli dyrere?

– Jeg vil tro det. Alternativet er å aldri tjene penger på det.

– Jeg tutgrein!

– Før sommeren stod det i mediene at du hadde tatt ut 60 millioner kroner i utbytte. Hva har du brukt de pengene på?

– Var det 60 millioner? Jeg har ikke sett så mye til de pengene. De har vel gått til formuesskatt, foreslår Reitan.

Var det 60 millioner? Jeg har ikke sett så mye til de pengene. De har vel gått til formuesskatt.

I 2017 betalte han knappe 40 millioner kroner i formuesskatt, ifølge Kapitals beregninger.

– Er du en sløser eller sparer?

– Noe midt imellom. Jeg kan godt drikke veldig god vin en dag og spise brødskive med brunost dagen etter, sier han.

Arvingen innrømmer at han skeier ut noen ganger, av og til når han og eks-kona kjøper kunst, men aller mest når han er på ski om vinteren og kan tøye en weekend på alpetur.

– De franske alpene er favoritt, Val-d’Isère og Courchevel.

– Din far hadde en “vill guttedrøm” om å åpne Britannia Hotel. Hva drømmer du om?

– For mange år siden kjørte jeg gummibåt fra Kirkenes til Oslo sammen med noen venner. En dag har jeg lyst til å gjøre noe lignende med en litt større båt. Starte i Oslo og ende i hvert fall på Nordkapp eller kanskje på Svalbard, sier han.

Musikk er den store lidenskapen. Reitan har hjemmestudio og går mye på konserter.

– Den heftigste er konsertopplevelsen min var med Stevie Wonder i Dublin før sommeren. Han spilte hele hitparaden. Da han dro til med Isn’t She Lovely, tutgrein jeg!

– Vårherre som vil

Både latter og “gråt” sitter løst hos far Odd og sønnen.

– Magnus og jeg ligner ham på forskjellige måter, sier Ole Robert. – Noen av egenskapene er ganske like. Vi har mye energi alle tre. Hvis vi brenner for noe, er det vanskelig ikke å få det med seg. Det smittende engasjementet er en viktig felles egenskap, mener han.

Ole Robert er oppvokst i Byåsen og snakket allerede som liten “hull i hodet” på gamle damer på bussen. Da han var 12–13 år gammel, var “Odd” blitt en velstående kjøpmann og ville bo på Singsaker, området som ble udødeliggjort av NRK-rollefiguren Flettfrid Andresen, fra “Øvre Singsaker i Trondhjem”.

Selv har han en leilighet på Bakklandet i hjembyen, et område han beskriver som Grünerløkka i Oslo. Han sier han koser seg veldig i Trondheim og påstår det alltid er sol, knallblå himmel og vindstille når han er i gamlebyen sin.

– Jeg tror det er vårherre som vil jeg skal flytte tilbake.

– Du kan bosette deg på Lade gård?

– Nei. Det er ingen som bor på Lade. Men det er hyggelig å ha stedet som representasjon.

– Bli sint

Når Reitan er i Trondheim, er han også innom Britannia Hotel og ser på den permanente Håkon Bleken-utstillingen, en kunstner som engasjerer seg mye i byens ve og (u)vel.

– Det er viktig å huske på at byen har andre kunstnere enn Håkon og Håkon (Gullvåg, red.anm.). Elmgreen & Dragset, Kjell Erik Killi Olsen og Jens Johannessen.

– Ingen kvinnelige kunstnere?

Reitan blir stille, og gjennom den fløyelsmyke fremtoningen pipler det frem ørsmå dråper irritasjon.

– Et dette en eksamen? Jeg kommer ikke på noen. Jeg har gode svar på det meste, men trønderske kunstnere er kanskje ikke det jeg kan aller mest om.

– Jeg har hørt at du har mye temperament?

– Åh? Jeg kan bli sint når jeg synes folk er direkte urimelig. Journalister kan være urimelige, særlig hvis de later som eller misforstår med vilje, og kobler det med det sure bildet Scanpix har av meg, sier han.

I sommer skrev Aftenposten: “REMA går på kyllingsmell – må fjerne Hubbard-navnet”.

– Vi visste hele tiden at vi ikke kunne bruke navnet hele veien. Det gikk varmt gjennom kroppen da jeg så det avisoppslaget! sier Reitan og tilføyer at han også blir irritert hvis man har blitt enige om noe, og folk ikke følger det.

“Nachspiel-konge av rang”

Begge Reitans bestefedrene var veldig mørke, og morfaren beholdt hårfargen hele livet.

– Det håper jeg at jeg også gjør. Jeg har noen grå hår, men frisøren klipper dem bort.

Jeg har noen grå hår, men frisøren klipper dem bort.

– Har du begynt å planlegge 50-årsdagen din?

– Jeg har en skisse. Jeg kan berolige alle med at de skal slippe å reise jorden rundt, sier han.

Det blir ikke første gang Reitan trommer sammen til fest. En torsdag kveld i desember var undertegnede journalist tilfeldigvis forbi huset hans på Uranienborg. Da ramlet den ene smokingkledde finanskjendisen etter den andre ut av døren med Ola Mæle i spissen.

– Det var sikkert julelunsjen min, sier Reitan. – Den blir alltid veldig lang. Problemet med lunsj på torsdager er at de fleste har en middag i tillegg. Man sjangler av gårde for å komme seg til neste fest, sier Reitan.

Problemet med lunsj på torsdager er at de fleste har en middag i tillegg. Man sjangler av gårde for å komme seg til neste fest.

Mæle er på rypejakt når Kapital tar kontakt. Han ringer oss en søndag.

– Ole Robert er særdeles sosial og arrangerer selv ofte sosiale sammenkomster. Han er blid, positiv og er midtpunkt i enhver sammenheng, mener Mæle.

Investoren forteller at Reitan har ekstrem lakenskrekk og beskriver ham som “en nachspiel-konge av rang.”

– Både far Odd, Ole Robert og bror Magnus er artister og entertainere. Når de setter i gang og synger “Trondhjemsnatt” sammen, er det ikke et øye som er tørt i salen, mener Mæle og blir mer alvorlig: – Ole Robert er raus og inkluderende, fokusert og arbeidsom. Han er en unik kombinasjon av kreativ artist og ambisiøs forretningsmann, mener Mæle.

Skiftet synspunkt: - Miljøpartiet De Grønne har vunnet over meg. Jeg har kjøpt meg elsykkel, Sier Reitan, som tidligere mente partiet ville ødelegge byen. Foto: Berit Roald/NTB scanpix

– MDG har vunnet over meg

– Hva har du endret synspunkt på de siste fem årene?

– Med fare for å bli sett på som raddis: Miljøpartiet De Grønne, sier Reitan. – Før skjønte jeg ikke noe annet enn at de ville ødelegge byen. Nå har de vunnet over meg. Jeg har kjøpt meg elsykkel. Men jeg skjønner ikke hvorfor MDG må være i allianse med venstresiden.

– Har du gitt penger til MDG?

– Nei, vi støtter ikke politiske partier, men vi gir midler til mange andre klimatiltak, som Regnskogfondet. Vi jobber hele tiden for å redusere vårt klimaavtrykk. Siden 2013 har vi redusert våre CO2-utslipp med 47 prosent og fjernet palmeolje i alle butikkene. Innen 2020 skal vi redusere plastbruken vår med 1.500 tonn, ramser han opp.

– Hvorfor i all verden begynte dere da å selge krabbekjøtt i “skjell” laget av plast?

– Her bommet vi skikkelig, vedgår han. – Nå faser vi ut dette produktet og selger det til halv pris for å slippe unødig matsvinn. Fremover skal vi selge krabbeprodukter i naturlige skjell.

– Har du suget engasjementet for bærekraft fra eget bryst, eller er det kvinnene i ditt liv som har satt deg på dette sporet?

– Hæhæ. Mine døtre skal ha mye av æren for at jeg tenker annerledes om fremtiden og føler på ansvaret for å jobbe i en bransje som setter altfor store klimaavtrykk. Men jeg har selv alltid vært opptatt av at jeg skal etterlate meg en skikkelig virksomhet, og det er min rettesnor når vi jobber med samfunnsansvar.

– Dere flyr med privatfly. Det er ikke særlig musikalsk?

– Noen ganger er det nødvendig å være effektiv. Særlig når vi skal nå over mange butikkbesøk og deler av virksomheten på kort tid også har blitt internasjonal med tilstedeværelse i Norden og i Baltikum. Men vi ser på alle muligheter for å redusere flybruken. Alle flyreiser kompenseres ved kjøp av klimakvoter.

Bitt av basillen på slott

Det var på Gram slott i Danmark, som er store på økologisk landbruk, og som familien har kjøpt seg inn i, at Reitan selv for alvor ble bitt av “bærekraftbasillen”.

– Det er mye man kan overføre til konvensjonell matproduksjon uten å kalle seg økologisk. Et eksempel er å sette ut digitale kameraer på åkeren som identifiserer uønskede planter. Istedenfor å sprøyte hele åkeren kan man vaske ut de plantene med såpevann. Jeg blir helt beruset av å følge teknologiutviklingen!

– Hvor digitalisert er du selv?

– Ganske. Jeg har for eksempel alle appene til elsparkesyklene, sier han.

Så frelst er REMA-sjefen at han byttet ut taxi med elsparkesykkel og sågar pynter på hva det koster når han skal overtale venner til å gjøre det samme.

– Her en ettermiddag hadde jeg vært på et arrangement på The Hub og tok to glass vin. Da sparket jeg meg hjem på syv minutter. Det kostet 14 kroner. Eller det var i hvert fall det det føltes som, sier han og fortsetter:

– Jeg er kjempeirritert på politikerne i Trondheim som har regulert det også. Elsparkesykler må man tillate i disse miljøtider, selv om jeg skjønner at det må være en viss kontroll. Man må slippe innova­tive, unge krefter til, mener Reitan.

Rekke krepselag

Haha, sukkerspinn: - Har du sett! Petit four, eller skal vi si grand four! utbryter Reitan når desserten kommer. Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Desserten serveres.

– Hahaha! Sukkerspinn. Har du sett! Petit four, eller skal vi si grand four! sier Reitan.

Med ett blir han var hva klokken er.

– Nå er vi langt over tiden! Det var jo hyggelig da. Jeg må være hjemme til to for å rekke krepselaget til Christen, sier han og refererer til kunstsamler og investor Christen Sveaas.

Fotografen vil ha bilder av Reitan på elsykkelen.

– La oss sykle om kapp til Briskebyveien, foreslår han.

I Briskebyveien kjøpte REMA 1000 likegodt en bygård for å få på plass en ny butikk og øke antallet forretninger på Oslo vest, som er “altfor lavt”, ifølge Reitan. Den tidligere spesialpolet ble flyttet opp i andre etasje.

Sykler fra oss

Den til nå så galante herremannen setter seg på elsykkelen og suser fornøyd fra Kapitals utsendte, som sliter på en gammel bysykkel. Utenfor REMA 1000-butikken i Briskebyveien blir han tatt imot av kjøpmannen. Noen dager etter skal de på helgetur til “Smiths venners” gigantiske konferansesenter i Vestfold for å feire 40-årsdag for REMA 1000.

– Hva tenker du om at du kanskje aldri vil få tid til å overta Reitangruppen?

– Jeg føler ikke det er noe å overta, jeg er allerede i det. Vi har holdt på med dette sammen i mange år. Jeg har jobbet døgnet rundt siden 1996 og vært med og skape den moderne historien i Reitangruppen. Jeg har ikke behov for å overta noe som helst. 

Profil

 

Navn: Ole Robert Reitan (47, fyller 48 den 5. oktober). Singel. Tre halvvoksne døtre.

Aktuell fordi: Sjef for 40-årsjubilanten REMA 1000.

Viktigste milepæl: I 1991 da jeg bestemte meg for ikke å bli rockemusiker, men kjøpmann. I 1997 da vi la ned “REMA hjem til deg”. I 1999 da jeg ble markedsdirektør i REMA Norge og gikk fra å være interessert til å bli fanatisk. I 2001 da jeg ble sjef i Reitan for handel med REMA og oppkjøpet av Narvesen.

Beste investering: Lidl-kjøpet i 2008. Det var den store selvrealiseringsopplevelsen.

Dårligste investering: Mange. REMA hjem til deg. La mest av sjelen min i den. Var 25–26 år og jobbet døgnet rundt.

Best på: Snakke med folk. Sjarmen er mitt hemmelige våpen.

Dårligst til: Få gjort alt jeg synes er kjedelig, som formelle fusjonsdokumenter. Jeg er ganske god til å skrive navnet mitt. Akkurat på hva, lar jeg andre ha ansvaret for.

Min hverdag: Prøver å trene en time om morgenen når jeg ikke reiser. Reiser mye og har mye fast.

Hobby: Musikk er den store lidenskapen. Samler på kunst med ekskona, hun er mest ivrig, vi fortsetter å samle sammen fordi vi er gode venner. Liker å gå tur i fjellet og være på sjøen. Er med på alt venner foreslår.

Reportasjer
Næringsliv
Portrett