Kunsten du ikke må gå glipp av i sommer

Hvor er det god kunst å se utenfor Oslo? Og kan man stikke innom Hamar når man skal begynne på Vestfossen? Hva er egentlig Blaafarveværket? Og hvem og hva er Kistefos?

Kapital Livsstil har laget en tur med kultur som kan gjennomføres på en dag om du skulle kjede deg i sommer. Den inneholder alt fra Munch til Melgaard, den sprekeste samtidskunsten, nomadetepper fra belutchfolket, fargeinspirasjon til gamle leiligheter, kvinnelige svenske 1800-tallskunstnere og eksempler på noe av den råeste og dyreste kunsten man får kjøpt på auksjon globalt.

USA-vibber

Vi starter på St. Hanshaugen i Oslo. Fotografen stiller med nyvasket Volvo som nærmer seg veteranbilstatus. 

– Tok du med noen CDer? spør han. 

– Ja, jeg hadde en kasse i kjelleren.

Første stopp på turen er Vestfossen, et gammelt industristed ca. en halv time vest for Drammen. Veien fra E134 til sentrum Vestfossen er smal og litt svingete. Når dette leses, slåss markblomstene om plassen i veikanten.

– Her får man vibber til utkant-USA. Og der er skiltet til Vestfossen Kunstlaboratorium. 

New York-preg 

Fra 1886 var Vestfos Cellulosefabrik hjørnestensbedriften i området og produserte blant annet cellulose, samt finere papir. Men i 1970 var det slutt, og forfallet fikk frie tøyler i det 1.800 kvadratmeter store bygget. Etter at noen lokale sjeler gav opp å lage leiligheter, fikk den da 36 år gamle kunstneren Morten Viskum kjøpt den nedslitte bygningsmassen for 785.000 kroner i 2001.

– Moren min sov ikke på tre netter, forteller Viskum. 

– Hun var så nervøs for hva jeg hadde satt i gang. Jeg trengte nytt atelier og hadde også andre planer, fortsetter han idet han hilser.

Bygget stedet han savnet

Viskum fikk først nei av sin lokale bank som hadde gitt ham lån til mye forskjellig før. Men da han troppet opp personlig, sa bankdirektøren: “Du er en av våre få kunder hvor betalingsviljen er større enn betalingsevnen, og det skal lønne seg.” Da ble det lån.  

– Det har vært utrolig mye jobb. Men det har jeg fortrengt. Jeg har bygget et sted jeg hadde lyst til å gå selv, et sted som viste samtidskunst om sommeren. Før var alt stengt. Nå er tilbudet et helt annet. Vi kan ikke konkurrere med Ekeberg eller Kistefos på skulptursiden, men forhåpentlig på samtidskunsten, sier han. 

Vestfossen var først ute med å vise afrikansk samtidskunst i Norge, før Astrup Fearnley Museet, og skyndte seg å lage en utstilling med Anna-Eva Bergman i fjor. Hun skal vises på Nasjonalmuseet neste år. 

Celina og Maud åpnet

Med beskjedne midler, men betydelig arbeidsinnsats og etter hvert hjelp fra andre, åpnet Viskum visningsstedet Vestfossen Kunstlaboratorium i 2003, organisert som stiftelse, og som siden fikk egen post på statsbudsjettet. 

– Det var Celina Midelfart som holdt åpningstalen den gangen. Det hadde hun aldri gjort før. I år var det Maud Angelica Behn som gjorde det samme. Det var første gang hun gjorde det. Jeg bestemte meg for å spørre henne da jeg så henne holde tale i begravelsen til faren Ari Behn, forteller Viskum, som var venn med Behn.

Årets hovedutstilling heter “Nesten voksen” og fordeler seg over tre etasjer med røff finish på gulv og vegger.

– Jeg syntes tittelen passer fint på både Maud og Vestfossen Kunstlaboratorium, sier han. 

Utstillingen starter med et Munch-verk flankert av et lettere ironisk arbeid med påskriften “Modern Art Makes Me Angry”. På en vegg like ved henger verk av både Behn og ekssvigermoren hans og Mauds mormor, dronning Sonja.

– På åpningen syntes mange det var gøy å se igjen bilder fra tidligere utstillinger. Kom, la oss gå ned i kjelleren, sier han.

Det er mørkt, og mye og høy lyd. I ett av rommene står det en installasjon som gir skrekkfilmassosiasjoner. Det er laget av Thomas Kvam og er et slags en dystopisk fremtidssyn. 

Største Melgaard-samler

Viskum har plukket og lånt inn bilder som har blitt vist i de 20 årene stedet har holdt åpent. Det meste er fra stiftelsens samling og innlånte verk. Noen av bildene eier han selv. Han har en samling som både i antall og kvalitet omtrent kan måles på høyde med det rike businessmenn som Christen Sveaas, Nicolai Tangen og avdøde Hans Rasmus Astrup har i sine samlinger. 

Dette har han fått til ved å svi av studielån på kunst, ta opp banklån og be om å få betale kunstverk han begjærer i fremtiden, og sitter blant annet på den største samlingen Bjarne Melgaard-arbeider.

I det store rommet oppe i andre etasje kan man blant annet se en gipsfigur, den eneste i sitt slag, av Melgaards ikonskulpturer “Lightbulb Man”.

I likhet med Melgaard har Viskum fått ulik medieoppmerksomhet fordi han har innlemmer rotter og mus i kunsten sin og bruker avkappede hender fra døde mennesker som pensler når han maler.

Stjerne Nasjonalmuseet

Magen rumler. Vi går ned og passerer en skulptur som viser fingeren med begge hender. Ved siden av står det: “Made in the Middle of a Brake Up”. Den er signert Maria Pasenau, som på kort tid fikk stjernestatus da Nasjonalmuseet viste henne i en utstilling.

Café Cellulose ligger i foajeen sammen ved billettdisken, og hvor undertegnede hadde håpet å finne et passende kunstkort til konfirmasjonen hun skal ha. Hun feiget ut da hun så amerikanske Paul McCarthys analmotiver.

Interiøret i kafeen gir assosiasjoner til lyst, dansk interiør og shabby chic, men av det smakfulle slaget og hvor naturen er tatt inn med bjerketrær og mye planter. Basert på utvalget kunne de nesten ha kalt seg restaurant. 

Klokken tikker og Marias fristelse, en peanøttkake med seigmenn på, blir søtt til takeaway-kaffen. 

– På Vestfossen var det ikke noe jeg ikke likte, kommenterer fotografen.

Fartsdumper i ingenmannsland

Neste stopp er Blaafarveværket på Modum, hvor de drev koboltgruver fra 1778 til 1898, og det nå er laget museum, som både viser industrihistorie og kunst i ulike varianter. Vi snirkler oss langs riksvei 350 til det amerikanske hiphop-bandet OutKast, musikkeventyret som startet i Atlanta i 1992. En Toyota Rav4 med en eldre herre bak rattet kjører forbi oss. 

– Hvorfor i all verden er det fartsdumper her hvor ingen bor?

Det er igjen spredt bebyggelse – kliss inntil veien i dette grisgrendte strøket. Vi passerer et hus som er malt lilla. Plattingen er fylt til randen med alt mulig rart.

– En skikkelig hoarder. 

– Kaffe og kling

Det tikker inn en sms fra Lars Nygård og med beskjed om å kjøre til Nyfossum. “Dere får kaffe og kling om det passer ...”.

– Altså, hva er kling? 

Ingen vet. 

Etter en halvtime er vi fremme. Det er den gamle direktørboligen til Blaafarveværket, et tun med vakkert okergult hus og stort, et laftet hus og ny café hvor man får kjøpt dette mystiske kling.

Ut i det blå

På tunet hopper en ivrig kongepuddel rundt eieren Tone Sinding Steinsvik og teppehandler Nygaard. Førstnevnte kjøpte stedet med sin ektemann for 40 år siden. Hun er daglig leder for Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum, og har fortsatt med drift etter ektemannens død, og holder koken i en alder av 81 år. 

– Man bruker kobolt fremdeles, sier Steinsvik og peker på mobilen sin.

Nomadekunst i laftet hus

Nygård har drevet forretningen Lars N Nygård Orientalske Tepper i 50 år og samlet på gamle tepper omtrent like lenge. I det som kalles tømmerlåven viser Nygård frem over 200 tepper, noen 100 år gamle.

– Jeg tenkte først å lage en utstilling i forretningen på Bekkestua, men det ble for komplisert. Tone tente på ideen med en gang da jeg sendte henne en e-post.

Det var for to år siden. Etter det har Nygaard plukket det ypperste fra eget eie og sittet ved kjøkkenbordet hjemme hvor han har klippet og limt for å få utstillingen til å gå opp. Han har også lånt inn tepper fra samleren Jan Eskeland, som er ingeniør i Equinor og har fått laget en bok til utstillingen.

Var verdens største

Nygaard forteller ivrig om belutsch-nomadene. De har alltid hatt sine ferdselsveier i grenseområdene øst i Iran, tidligere Persia, og det vestlige Afghanistan, og har tross enkelt utstyr og dunkel belysning fått til å knytte og veve de intrikate teppene, som har ulike bruksformål. 

– Men hva koster de?

– Se så vakkert det er knyttet, fortsetter Nygaard. 

Vi får halt noen priser ut av ham. 20.000 kroner her. 30.000 kroner der. 

Til slutt er vi innom et rom som viser hvordan kobolten ble brukt til å lage den lett bleke blåfargen. For gjennom første del av 1800-tallet var Blaafarveværket verdens største produsent av koboltblått.

Må droppe Skavlan

Fotografen kaster et blikk på uret. Vi må droppe både kling og Fredrik Skavlans tegninger. Men utstillingen “National­museum i Stockholm på Blaafarve­værket” vil vi ha med oss. Steinsvik setter seg i bilen. Vi følger etter. 

På nedsiden av Sigdalsveien og ved Storelva er bygget Værket som rommer kunstutstillingen. I museumsbutikken på veien inn peker Steinsvik på plakatene som viser separatutstillingene fra de 40 årene hun har holdt på.

Trekker frem kvinner

– I år har vi fått låne 70 verk fra Stockholm. 11 av 39 kunstnerne er kvinner, forteller hun om det tidsriktige utvalget.

Blant de kvinnelige kunstnernavnene er Elisabeth Keyser, Hanna Pauli, Sofie Werenskiold, Anna Boberg og Emma Löwstedt-Chadwick.  

Utstillingen er nydelig montert på vegger, som stort sett er malt okergule. Tidsmessig starter den med et verk av Hans Fredrik Gude malt i 1879 og avslutter med et Helmer Osslund-bilde fra i 1910. Kunstnerne er fra Skandinavia. 

Ett av bildene er malt av Anders Zorn, som ofte bruker nakne kvinner som motiv, og som derav spøkefullt av noen kalles Zorn-porn. Fotografen himler litt med øynene.

Undertegnede skulle gjerne tilbragt mer tid på Værket. Barndommens erindringer om evig lange besøk på Blaafarveværket med besøk fra utlandet ble lett bleket.

– Vi må lade

Klokken tikker og tidsskjemaet ryker. Igjen. Vi sender sms til den nye direktøren på Kistefos på Jevnaker, Kari Roll-Matthiesen. Hun svarer: “Det passer perfekt, for vi må lade.”

Roll-Matthiesen og kollega Kristin Gamme Helgaker, leder for utvikling og partnerskap, var tilfeldigvis på Vestfossen sammen oss tidligere på dagen. De kjører en Jaguar I-PACE, kongeblå. Det er samme farge som Bentleyen Sveaas kjørte i 2019 da Kapital var til stede da delene til Yayoi Kusamas “Shine of Life” kom på fire digre trailere. Årets utstilling i The Twist på Kistefos er sponset av det førstnevnte bilmerket. 

På høyde med Smestadkrysset

Rushet inn til Hønefoss er på høyde med Smestadkrysset en vanlig ettermiddag.

– Hva skjer her? 

Vi kjører motsatt vei og slipper unna.  

– Nei, nå kommer vi til Kistefos fra nordsiden. De vil ha oss inn på sørsiden der publikumsparkeringen er. Jaja.

Det er den andre parkeringsplassen som teller. Da må man plotte inn Kistefos parkeringsplass, Kistefossveien 24, Google Maps.

Sveaas’ paraplyer

Det begynner å regne.

– Yr sa opphold hele dagen.

Fotografen har en britisk paraply liggende i bilen. Den hadde vi ikke trengt, for Christen Sveaas har sørget for store paraplyer til utlåns i anlegget, som han har brukt mange, mange millioner kroner på å utvikle.

Direktør Roll-Matthiesen møter oss på kaféplassen. Hun forteller at de måtte lete etter ladestasjoner på veien fra Vestfossen til Kistefos. Hun tar oss med ned til The Twist, bygget Sveaas fikk ferdigstilt i 2019, og som har blitt en megahit.

Must see-utstilling

I år er det briten sir Tony Cragg som er hovedutstiller, og som Kapital har skrevet om i en egen sak nylig og kåret til en av must see-utstillingene i sommer.

Selv om vi nå lider av impression overload og både apati og fnising har meldt sin ankomst, bergtas fotografen av de mange formene. Og særlig de mer søyleaktige skulpturene i den mest lukkede delen av bygget.

– De minner om han du skrev om, han som lager ting i tre?

– Sigve Knutson? 

– Yes, og Peter Opsviks garderobeskap. Har dere sett dem? 

Nei, det er like fremmed som kling. 

Spise i Lokstallen

Litt som fanten må vi gi oss her. Men til andre: Få med de andre kunstutstillingene på Kistefos. De viser mye av det Sveaas har kjøpt gjennom årene, og der er det mange navn i verdensklasse. 

Planen om å spise middag på Lokstallen, restauranten som prinsessedatter Benedikte Ferner driver ved Randsfjorden, må utgå. Men velger man kun reise til Kistefos, vil det være en fin kombinasjon. 

De har både servering inne og ute, og selv lettere nervøse firbente vil klare å finne roen under bordet i hagen mot Randsfjorden.

Velg ett til to

I bilen hjem er den eneste lyden Thomas Dybdahl. Beroligende toner strømmer ut fra CD-spilleren.

– Kan vi anbefale leserne å gjøre alt dette på en dag? 

– Tja, hvis man er vant til intervallturer, går det. Jeg tror man får gå for ett sted. Eller to, hvis man effektiv, svarer fotografen.

– Men til spørsmålet ditt om vi kunne rukket innom Hamar i dag også, hvor du skulle ta bilder til noe annet, er svaret definitivt nei.

...

I etterkant av turen får vi en e-post fra Viskum: “Neste gang du kommer, kan jeg ta bort noen av postkortene. De fleste kan nemlig brukes til konfirmanter. Haha.”

Teppehandler og -samler Nygård har også mer på hjertet: “Du ville gjerne snakke om pengeverdi, og da er det et paradoks at ett av bildene i årets kunstutstilling på Blaafarveværket er mer verdt enn de 207 teppene til sammen,” skriver han i en sms.