“Made in Italy” under press

Det kunne vært et ypperlig skurkested i en nyere Bond-film, der det hypermoderne komplekset i glass, metall og betong ligger mellom bølgende olivenlunder og med majestetiske Gran Sasso på 2.912 meter i bakgrunnen.

Langt mindre dramatisk er dette klesfabrikken til merket oppkalt etter fjellet.

Midt ute på landsbygda i Abruzzo har familien Di Stefano bygget opp Gran Sasso til å bli en internasjonal eksportsuksess. En casual friday-favoritt i norsk næringsliv, og ifølge eierne, nærmest en siste skanse for “Made in Italy”.

Denne landlige delen av Italia, to timers kjøring øst over fjellet fra Roma er kjent for flere ting. De tre store nasjonalparkene kalt “Europas grønne lunge”. Sol, sommer og den italienske østkystens uendelige strender. Og ikke minst, Zaccagnini Cantina Rossa Montepulciano d’Abruzzo, bedre kjent som “pinnevinen”.

Langt mindre kjent er områdets tekstilproduksjon, som bokstavelig talt ligger i skyggen av regionene Lombardia, Veneto, Piemonte, Emilia og Toscana over fjellet i nord og vest.

Kunstig intelligens og VR-briller

Her, langt fra handelsbyene i sør hvor råvarene tradisjonelt kom inn sjøveien, og langt fra de nordlige regionene med kort vei til rike Europa, etablerte familien tekstilbedriften i 1954.

Midten trenger imidlertid ikke alltid være dritten.

– Folk fra Nord-Italia har tradisjonelt ikke tålt trynet på folk fra Sør-Italia, og vice versa, sier Gianluca Di Stefano, kledd i en av selskapets knallrøde crewneck-gensere, jeans og skjorte.

– I lang tid har områder som Abruzzo og de midtre regionene fungert som handelspartner og bindeledd mellom nord og sør, og gitt næringsgrunnlag for en rekke industrier som vår, sier han.

Gianluca er i 40-årene, seneste generasjon Di Stefano, arving og sjef for eksport i familiebedriften som i fjor omsatte for nær 500 millioner kroner.  

I Norge er merket blitt populært for sine sommerlige poloskjorter i lin, og fremfor alt, mock zip-gensere i ull og kashmir.

Akilleshelen

Men for Gianluca og resten av familien er klærne mer enn arvesølvet. I hans øyne, en lokal bastion for en italiensk tekstilindustri under press.

– Konkurransen er beintøff. Ikke bare med pandemien, forsyningskjeder og de geopolitiske utfordringene internasjonalt, men også internt her i Italia.

Brosjyrene fra den største italienske interesseorganisasjonen for tekstil viser en snodig fremstilling av industrien, med bilder av kunstig intelligens og VR-briller.

Eksporten fra tekstil og klær økte økte med 18 prosent til 32,4 milliarder euro i fjor, etter å ha blitt kraftig rammet av pandemien.

Men faktum er at italiensk tekstils største varemerke også er dens største akilleshæl.

En førsteklasses italiensk dress eller sko er ikke gjort av seg selv. “Made in Italy” handler om håndverk, tradisjonelle produksjonsmetoder og god tid.

Industrien sliter med å henge med i en verden som stadig går raskere.

I Veneto, regionen hvor Venezia er største by og et av de aller største områdene innen tekstil-og klesproduksjon, er konkurransen fra kinesiske selskaper knallhard.

Siden “Made in China” ikke har samme schwung i Vest-Europa som “Made in Italy”, har kineserne løst det ved å flytte produksjonen til Italia.

Ifølge estimater fra Confartigianato Veneto, nok en interesseorganisasjon, står kinesiske bedrifter nå for rundt 35 prosent av den totale tekstilproduksjonen i regionen.

Kritiske røster hevder at kinesiske selskaper angivelig tar snarveier og vanner ut kvaliteten, og det har ifølge samme organisasjon forekommet en rekke brudd på arbeidsmiljøloven i sammenheng med bruk av billig arbeidskraft fra lavkostland. Italienerne står i fare for å bli utkonkurrert på eget territorium.

Gran Sasso har møtt utfordringene ved å modernisere. Inne i de store fabrikklokalene summer topp moderne japanske symaskiner som kan håndtere 3D-strikk og nyere automatiserte prosesser. Det er en organisasjonsstruktur bygget for effektivitet basert på Industri 4.0, og utenfra vitner det imponerende bygget tegnet av Guido Canali om omstillingsvilje.

– Vi klarer oss bra fordi vi har investert tungt i moderne fasiliteter, sier produksjonssjefen mens han viser oss rundt.

– I tillegg jobber vi som esler.

Få og gamle ansatte

Familien Di Stefano har investert store summer i det som er en cutting edge-fabrikk på 40.000 kvadratmeter midt ute på landet. Samtidig ligger en av de største utfordringene lokalt.

Av Italias 40.000 tekstilbedrifter har rundt 80 prosent ti eller færre ansatte, ifølge offisielle tall. 16 prosent har 50 ansatte eller flere. Kort fortalt er de store, kjente motemerkene og luksushusene som Fendi, Prada, Valentino, Versace og Prada i et lite fåtall.

Gran Sasso er blant de større, men også her er det tydelig hvor problemet ligger.

Tross moderne maskineri er klær og tekstil en bransje som fortsatt krever hender, og Italias stolte industri er full av besteforeldre. De blir eldre og stadig færre.

– Det er tøft å rekruttere, derfor har vi måttet ta grep og forsøke å incentivere den nye generasjonen ved å vise dem hvilke muligheter som ligger hos oss, sier Gianluca Di Stefano.

I år forventer selskapet en omsetningsvekst på 25 prosent. Gran Sasso er familieeid, hadde et nettoresultat på 32 millioner kroner i fjor og har bra med cash.

Og for å sikre fremtidig drift har selskapet iverksatt tiltak og programmer for at unge lokale skal kunne gjøre karriere. For selv om moderne maskineri og digitalisering er helt avgjørende i dagens marked, understreker Gianluca at selskapets suksess hviler minst like mye på faktorene som gjorde at merket har overlevd i 70 år:

Kvalitet, kompetanse og kyndige hender.

– Dette er “Made in Italy”.