Pantsatte alt som 28-åring – nå er han milliardær

– Muligheter. Har jeg ledig tid, ser jeg alltid en haug av muligheter. Jeg kan trene, gjøre gilde ting på jobben, lufte hundene eller lese mer. Jeg har alltid for lite tid, det er så mange ting jeg gjerne skulle gjort mer av, sier Ståle Kyllingstad fra stolen. 

Konsernsjefen er ikledd mørkeblå dress og blårutete skjorte med kontrastsøm. Stripete sokker. På innerlommen av jakken kan en skimte to kulepenner. 

– Hva bruker du tid på?

– Det blir mye jobb, men for meg er jobb en hobby. Jeg har også engasjert meg i industri og næringspolitikk, ettersom jeg er opptatt av at næringslivet i Norge må ha gode og forutsigbare rammebetingelser. Jo eldre du blir, dess viktigere tror jeg også det er å trene. Å gå på rypejakt innbefatter blant annet det. Tid er dessuten knyttet opp til nyheter, og jeg liker å følge med i tiden.

– Er tid penger?

– Nei. Jeg mener tid er muligheter, og muligheter kan det bli penger av. Personlig har jeg aldri vært “i dette” for pengene. Da hadde jeg solgt. Jeg er ikke opptatt av å ha mer, men jeg er alltid opptatt av å komme videre. Jeg er en utålmodig person, og da er tempo viktig. Målet har vært å bruke mitt og IKMs potensial som industriutbyggere til å se hva vi som lag kan få til.

Entusiasme slår kunnskap

Gründer og milliardær Ståle Kyllingstad startet sin karriere i skrubben på en oljeplattform i Nordsjøen. Deretter gikk det slag i slag for vestlendingen, som etter hvert utdannet seg til petroleumsingeniør. 

Som 28-åring pantsatte han alt han eide for å kjøpe ut avdelingen han ledet i Hydrotech. De var tre ansatte da han startet opp. 30 år senere er virksomheten blitt til industrigiganten IKM med over 3.000 ansatte fordelt over 13 land. 

I dag er IKM en stor leverandør av utstyr og tjenester til blant annet oljebransjen og havvindsektoren. Konsernet IKM – bestående av IKM Gruppen og IKM Invest – oppnådde i fjor en omsetning på 4,5 milliarder kroner og et resultat på 260 millioner kroner.

– Hva er suksessoppskriften man bør bruke tid på?

– Mot og optimisme. Veldig få pessimister gjør det godt. Alle går på en smell før eller siden, for du må ta sjanser. Da er det fordelaktig å være optimistisk for å komme seg videre. Hardt arbeid og å være til stede i nuet er også viktig. Om jeg er i møter, sitter jeg ikke og ser på mobilen. Jeg har ingen tro på multitasking. IKM har utviklet ti læresetninger som er skilt ut i fire ord: Modig, tydelig, ansvarsbevisst og målbevisst. Og at folk er like friske når de kommer hjem fra arbeid som når de kommer på jobb.

– Og at entusiasme slår kunnskap?

– Ja, det er kanskje den viktigste læresetningen. Vi har nå overtatt nærmere 50 ulike forretningsområder som andre har drevet tidligere. Da betyr vår entusiasme mye for at vi kan gjøre det enda bedre enn forløperne.

– “It is better to aim high and occasionally fail, than aim low and always succeed,”  uttalte Tore Myrholt i denne spalten.

– Ja, men jeg forestilte meg aldri at virksomheten skulle bli så stor. Jeg tenkte kanskje vi ville bli 10–15 ansatte. At vi skulle tjene gode penger og kunne alt om alt, innenfor det forretningsområdet. Etter hvert ble det som å blåse i en ballong. Jo større ballongen blir, dess større kontaktflate og jo flere muligheter ser du.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Ikke mye. Jeg liker å drive et konsern som har mange ben å stå på. Diversifisering sørger for at det, som regel, alltid er noen områder som går med positiv cashflow. Mange mente at jeg tok på meg en stor risiko da jeg fikk muligheten til å kjøpe avdelingen jeg ledet, men i mitt hode var risikoen minimal. Jeg var sikker på å lykkes, fordi jeg så at selskapet kunne vært drevet bedre. Ledelsen brukte for mye penger. Fokuset var på fine biler og krystallglass til møterommet.

Blør for drakten

Kyllingstad mener selv at han ble tildelt motet for hele familien.

– Ja, vi er seks søsken. Fem gutter og en jente. 

– Hva var det beste rådet dine foreldre ga deg?

– Far min sa: “Du Ståle, ta deg fagutdannelse og få deg jobb hos Kverneland, da er du sikret resten av livet.” Det – akkurat det – var vel det eneste jeg var sikker på at jeg ikke skulle!

Kyllingstad begynte heller å jobbe på oljeplattform i Nordsjøen.

– Offshorelivet passet en 18-åring veldig bra, og det var godt betalt. Jeg begynte i skrubben med å vaske gryter. Deretter rykket jeg opp, ble lugargutt og ryddet i pornoblader. 

Men Kyllingstad ønsket ikke å gjøre det for resten av livet. 

– Jeg ville bli ingeniør, og ingeniør innen produksjon av olje. Det ble jeg, men jeg aldri vært foruten erfaringene jeg fikk på plattformen.

– Du virker som en person som ikke er redd for å si sin mening?

– Jeg vokste opp i en generasjonsbolig med både søsteren og broren til min far, pluss bestefar, i samme hus. Alle var svært verbale og litt beleste, så det ble alltid et høyt diskusjonsnivå. Det tror jeg har stimulert også mine sanser i den retning.

– Du har vært igjennom ulike kriser – som i 2015. Hvordan er tiden da?

– I slike perioder føles det som du alltid har for liten tid. Står man overfor problemer, er det viktig å sørge for å ha overskudd og et klart hode, men det blir ofte lange dager og litt for lite søvn. Jeg prøver å kompensere og klarne hjernen med å gå lange turer – gjerne på fjellet. Til vanlig er jeg relativt flink til å passe på meg selv og sørger som regel for nok søvn, men når det er fest vil jeg få med meg alt, noe jeg tror er en familiesvakhet ... Alle har sin suksessformel, og jeg mener faktisk at det er viktig å kunne slappe av i festlig lag. Og ikke minst å treffe nye folk, jeg liker folk.

– Ser du mye på klokken?

– Nei.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Apple-klokke. Min nye fine samboer insisterte på at jeg måtte ha denne for å kunne måle hvor mye jeg trener og beveger meg i løpet av dagen. Jeg tror du kan ha et bedre liv om du har et bevisst forhold til både vekt og fysisk fostring. Men for meg er det først og fremst en klokke.

Selvtillit og temperament

– Dveler du ved tid?

– Av og til, men ikke mye. Det er jo enkelte muligheter som har glippet. Hvor jeg i ettertid har tenkt at her burde jeg ha vært mer “på” – gjort ting annerledes. Men man får ikke med seg alt uansett. Jeg var styreleder i Noreco, hvor jeg tapte en halv milliard kroner. Mye kunne sikkert ha vært gjort annerledes, men det hjelper ikke å dvele ved det.

– Hvordan er det for deg å tape penger?

– Jeg sover godt om natten, men satans så forbannet jeg var på meg sjøl da Noreco-pengene forsvant. En journalist harselerte med meg på en konferanse om nettopp dét tapet, og da ble jeg stein forbanna, snudde meg mot salen og sa: “Poenget er ikke at jeg har tapt 500 millioner kroner, poenget er at jeg har råd til det.” Det er da mitt temperament skinner igjennom. Det er jo også en drivkraft – å ha temperament.

– Eller å ha vært på kanten av “stupet” og sett ned?

– Jeg har sett kanten, ja, men aldri vært der. Jeg har bygget opp to konsern – et industrikonsern og et eiendomskonsern med betydelige verdier. Selvsagt i lag med mange flinke ansatte. Når du kommer fra enkle kår og du vet at du alltid har 400 millioner kroner til gode et sted, får du aldri panikk. Det er viktig å kunne beholde roen.

– Hva er du mest takknemlig for?

– At jeg har en god helse og god psyke.

– Hva gjør deg urolig?

– Lite. Jeg står stødig på norsk grunnfjell.

– Hvordan tar du kritikk?

– Jeg er mottagelig for kritikk fra folk som er uenige med meg, men du skal være ganske flink med argumentene før jeg gir meg.

Og Kyllingstad er lite redd for å føle seg ensom. 

– Nei, jeg trives i eget selskap.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Pass på pengene. Bruk mindre enn du tjener.

– Hva vil du at ditt ettermæle skal være?

– Jeg er ikke ute etter monumenter over meg selv, og det blir heller ingen stiftelse etter meg. Ungene og min samboer får alt. Jeg er mye mer opptatt av at de skal få et godt liv. De kan gjøre akkurat hva de vil. Selge eller drive virksomheten videre, men det kan ikke gå utover de ansatte.

– Har din suksess hatt en pris?

– Usikker, sier Kyllingstad, før han fortsetter:

– Du kan i mange tilfeller sette suksess og ekteskap opp mot hverandre, men nå skiller jo alle seg. Folk må heller ikke lage en skilsmisse til et stort problem. Det kan jo også være en mulighet til et bedre liv for begge. En av mine kolleger sa det på en fin måte: “Ståle, nå er jeg 55 år, har bodd på eget soverom i flere år, og ekteskapet fungerer ikke. Vil jeg ha det sånn resten av livet? Far ble 95. Jeg har muligens 40 år igjen å leve om jeg blir like gammel. Skal jeg da bo med en person jeg ikke får det til med i de neste 40 årene? Svaret er jo gitt. Jeg skal ikke det.”

– Så jeg velger faktisk å se på suksessen – i det store og hele – som en glede. Men den største gleden er mine flotte tre barn. De har beina godt stablet på jorda, og alle har en mastergrad, én av dem har to. Jeg ga dem kanskje for mye leksjon om viktigheten av selvtillit?