Gylne tider for Ole Lynggaard

Charlotte og Søren Lynggaard står i døren inn til Ole Lynggaards hovedkvarter i Hellerup i København. Faren deres, Ole Lynggaard selv, parkerer en mørk Saab i oppkjørselen.

Selv om det er meldt regn bader den gule bygningen, som huser merkets verksted, i solstråler. Det danske smykkemerket holder til i den samme gaten hvor Ole leide sitt første verksted, nord for hovedstaden, tilbake i 1963.

Innenfor husets vegger sitter rundt 80 personer, hvorav 40–45 av dem er gullsmeder og utgjør smykkeproduksjonen i verkstedet. Totalt består bedriften av 150 medarbeidere. Det er de som hjelper familien med å oppnå drømmen om et luksusmerke – dette er intet one man show.

Grunnleggeren har likevel nærmest fått stjernestatus blant mang en smykkeaficionado.

Det ryktes at da 86-åringen for noen år siden gjestet David-Andersen i Oslo, flokket smykkefansen seg om ham i gullsmedforretningen som om det var George Clooney som var på besøk, og mobilkameraer skal ha blitt fisket opp for selfies med den berømte gullsmeden.

Ikke så rart kanskje. Med en forkjærlighet for stiliserte motiver fra naturen og dyreriket lager Ole Lynggaard luksussmykker med organiske og grafiske former i gull med edelstener. Det er milevis unna de noe trauste gullsmykkene man får mange andre steder.

Hvermannsen forbinder nok merket med den nå ikoniske elefantkolleksjonen, hvorav det dyreste smykket er en elefant i pavé, hvor gullet er dekket med svimlende 536 diamanter og en grønn turmalin, til en pris som ikke engang er oppgitt i nettbutikken. Det viser seg å koste 499.000 kroner. Da er det enklere å forstå merkets bruttofortjeneste på rundt 81,9 millioner danske kroner i 2021. Det er circa 11,4 millioner mer enn 2020, og 24,4 millioner mer enn 2019.

Neste år feirer merket 60 år. Ole har gitt stafettpinnen videre til barna sine, Charlotte og Søren, men er støtt og stadig innom verkstedet. Mens datteren nå er kreativ direktør, er sønnen daglig leder i bedriften, og enda en generasjon Lynggaard står kanskje på dørterskelen.

Globetrotter

Først må vi imidlertid spole tilbake til 50-tallet, da Ole Lynggaard som nyutdannet gullsmed bestemte seg for å reise verden rundt. De neste 4,5 årene tok ham til Tyskland, Paris (hvor han møtte sin kone og muse gjennom 50 år, Karin), New York og San Francisco. De første par månedene arbeidet han ombord på et norsk fraktskip som seilte over Stillehavet. Det førte ham som turist til Japan, India, Kina og Thailand via det gamle Persia til Egypt.

Reisene inspirerte ham til fulle skissebøker, og Japans mange vakre kimonoer og tempeldører med traner på ga kreativt påfyll til hans første kolleksjon, “Cranes”.

Inspirasjonen til elefanten fikk han som ung på reise i Thailand og Afrika, hvor han ble fascinert av elefantenes overraskende elegante bevegelser. Først i 2016 lanserte han den berømte elefantkolleksjonen i forbindelse med sin 80-årsdag. Hans nå ikoniske slangesmykke designet han for kona si, inspirert av den egyptiske faraoen Tutankhamons grav i Kairo. Denne lanserte han først 50 år senere.

I 1963 returnerte dansken til København, startet opp et lite verksted i Hellerup og begynte på sin første kolleksjon. I 1966 kom datteren Charlotte til verden, og tre år senere kom Søren.

– Far omtaler det som en flyvende start. Han kjørte rundt i området omkring København i sin lille grønne Fiat 500 og solgte smykker, før han skyndte seg tilbake til verkstedet for å produsere dem, forteller Søren.

Tro ikke at et verksted må være synonymt med en beskjeden liten snekkerbod. Merkets hovedkvarter består i dag av flere bygninger med en hyggelig gårdsplass, midt i et lekkert villastrøk.

For en utenfra kan hovedkvarteret fort føles som en labyrint, hvor smale trapper med høye trinn leder vei til rom etter rom, hvor det sitter gullsmeder, kvalitetskontrollører, markedsførere, fotografer og grafikere, som sammen jobber for å skape Ole Lynggaards DNA. Kantinen serverer dem en frodig buffet i godt lys fra takvinduene, som ruver høyt der oppe.

Deilig å være dansk i Norge

Gullsmeden konsentrerte seg om det skandinaviske markedet, og smykkene hans dukket opp i norske butikker allerede i 1965. Først hos en gullsmed i Stavanger, før Oslo og Bergen fulgte etter. Og han er litt av en norgesvenn.

– Ofte når far skulle til Norge, tok han med seg skiene i bilen sin.

– To ganger i året kom jeg til Oslo, og jeg elsket å dra dit. Da gikk jeg på ski i lysløypene og bodde alltid på et hotell på Holmenkollen, legger Ole til i forbifarten på kontoret.

Naturlignok har det danske markedet alltid vært merkets største – etterfulgt av Norge og Tyskland.

– Nordmenn har alltid forstått hans nye ideer, og det er mange veldig gode forhandlere som har vært en stor del av å bygge opp vårt brand i Norge, som har satset og trodd på oss, fortsetter Søren.

Noen norsk flaggskipsbutikk ligger imidlertid ikke i planene.

– Vi har så gode partnere i Norge som gjør det så godt, så det gir ingen mening for oss å skulle åpne en butikk der. Det vil bare lage rot.

Fra gressfrø til gullsmykker

Selv om Charlotte startet som lærling i familiebedriften i 1987 og Søren kom noen år senere, har de alltid vært med. Fra barnsben av ble de med på messer, og Søren var ivrig med vaskekosten på verkstedet etter skoletid.

Etter nesten fem år i lære dro Charlotte til Sveits, Paris og San Francisco. Og etter fire år i den franske hovedstaden lagde hun sin første smykkekolleksjon, “Bees & Flowers”, for familiebedriften. Året var 1994, og selskapet besto av kun 20 ansatte. Det samme året fulgte Søren etter.

Man skulle kanskje tro at Søren har en rekke luksusbrands på CVen. Han har derimot alltid vært glad i landbruk, og jobbet tre år hos verdens største gressfrøprodusent, på en sauegård i Australia og på en jordbærgård i Tyskland. Men tanken var alltid å gå inn i familiebedriften.

– En søndagsmiddag fortalte far meg at han søkte en ny produksjonssjef. Slik lærte jeg virksomheten å kjenne fra gulvet og opp.

Blod tykkere enn vann

Om Ole Lynggaard alltid vil være familiedrevet, er ikke godt å si. Selv om Søren har fire barn og Charlotte tre, vet de ikke hva som vil skje med neste generasjon. Men det ser lyst ut.

Charlottes eldste datter Sofia har startet i firmaet som lærling, og debuterer med sin første kolleksjon for merket neste år. En ypperlig, men neppe tilfeldig måte å markere merkets 60-årsjubileum på.

– Det viktige er at lysten skal drive, ikke plikten. Det er ikke vi som skal bestemme om dette skal være familiedrevet for evig. Det er neste generasjon som må si om de ønsker det, eller om de heller vil selge det hele.

For rundt syv–åtte år siden var planen imidlertid at LVMH skulle kjøpe 25 prosent av Ole Lynggaard. Den franske luksusgruppen sitter på store merkevarer som Dior, Fendi, Givenchy, Louis Vuitton, Bulgari og Tiffany & Co.

Danskene har alltid sagt nei til slike tilbud, men møtte LVMH-sjefen Bernard Arnault i Paris. De takket imidlertid pent nei, men understreker at de fremdeles har stor respekt for luksusgruppen.

– Til slutt kom det litt for tett på og de skulle ha litt for mye veto til at vi syntes at det var morsomt. Vi ville bare være oss selv, og det er jeg utrolig glad for nå når jeg ser i bakspeilet, sier Søren.

Ikke bare gull alt som glimrer

Da gullprisen steg under oljekrisen på slutten av 70-tallet, gikk flere merker over til å bruke sølv. Da insisterte Ole på å fortsette med gull. Merket har imidlertid en liten kolleksjon med sølv, men den spiller ikke hovedrollen.

Selv sitter Søren med en iøynefallende blank ring på lillefingeren, formet som et dødninghode. Det er en one of a kind-ring designet av søsteren til 50-årsdagen hans. Den står i stil med de avslappede sneakersene, men i kontrast til et ellers businesspreget antrekk med blazer, beige bukser og hvit skjorte. Selv om sistnevnte er oppkneppet.

– Selvfølgelig skal vi tjene penger og ha en sunn forretning, men vi skal ikke cashe inn og tjene masse penger på sølv og ødelegge brandet. Vi vil heller ha litt sølv og leve av gullet.

Så hvem ønsker de skal kjøpe deres dyrebare gullsmykker? Kvalitetsbevisste, unge kvinner i alle aldre. For man kan godt være 80 år og ung. Det er tross alt ikke et tall, men en tankegang. Felles for kundene er ønsket om en glitrende investering – for håndlagde smykker i fine materialer koster fort skjorta.

– Menn kan bruke 100.000 kroner på en klokke, men å bruke 10.000 på et smykke – det synes mange er vanskelig.

Selv om 99 prosent av kundene deres er kvinner, ser merket at det stadig selges mer av herresmykkene deres.

Hver sin lyst

Som så mange andre grunnleggere hadde også Ole litt for mange hatter på de første 25 årene. Ikke bare var han designer og gullsmed, men også selger, produksjonssjef og daglig leder.

– Siden det bare er 24 timer i døgnet, kunne han bare nå et visst nivå. Derfor tror jeg at han så lett har kunnet gi slipp, for det var skjønt at jeg kom inn og tok over produksjonen, sier Søren.

Han er av typen som liker alt som har med HR å gjøre, mens faren derimot syntes det var forferdelig med lønnsforhandlinger. At Ole var god på ansvarsfordeling var en stor motivator for barna. Far luftet sine meninger, men om Charlotte og Søren gjorde det motsatte – som barn så ofte gjør – var det også helt greit.

– Han har aldri vært en bremsekloss for våre ideer. Han har latt oss utvikle firmaet videre, både på design og den forretningsmessige delen.

En gang han var skeptisk var da de ville åpne en flaggskipsbutikk i København, for det hadde faren prøvd på under oljekrisen – og det var like før merket gikk konkurs (“han skulle både være i butikken og i verkstedet. Det var et helt umulig prosjekt”).

I 2008 begynte Ole Lynggaard å bevege seg utenfor Skandinavias landegrenser. På åpningsdagen av deres første flaggskipsbutikk på flyplassen i København kræsjet børsen i New York, og finanskrisen meldte sin ankomst. Far må ha revet seg i håret.

En dronning verdig

Etter å ha levert smykker til det danske hoffet i hele 50 år, søkte Ole Lynggaard i 2008 også om å få bli kongelig hoffleverandør – for det ligger mye anerkjennelse i kronen. Man må ha en relasjon i mer enn 25 år for å kunne gjøre det. Ole leverte smykker for dronning Ingrid, nåværende dronning Margrethes mor, gjennom 60- og 70-tallet.

Da Charlotte skulle lage en tiara til en utstilling på dronningslottet Amalienborg i København, var Søren imidlertid litt skeptisk til noe så tidkrevende. “The Midnight Tiara” ble likevel til –etter over 400 timer i verkstedet. Den vekket oppmerksomheten til både dronning Margrethe og kronprinsesse Mary, som endte opp med å låne den til dronningens bursdagsfeiring.

– Plutselig var det en supergod idé å bruke 400 timer på den. Det beste var at ut av tiaraen kom Leaves-kolleksjonen. Når en designer er fri til å gjøre ville ting, gjør kolleksjonene et hopp. Og den friheten tror jeg er en av de sterkeste sidene ved brandet vårt.

Pick your fights

At Charlotte bestemte seg for å lage den svært så kostbare Boho-kolleksjonen midt under corona, kunne fort fått hvilken som helst daglig leder til å skjelve i buksene. I en annen virksomhet ville nok en daglig leder ha gjemt på en slik kolleksjon i noen år, til krisestemningen var forbi, tror Søren.

– Det var ikke nå man skulle lansere den dyreste kolleksjonen vi noensinne har hatt. Men det viste seg å være en kjempegod idé å lansere den midt oppi corona.

Så har søsknene også denne pick your fights-mentaliteten. Hvis noe er spesielt viktig for den andre, heises det hvite flagget til topps.

– Jeg sitter ikke og bestemmer over Charlotte eller motsatt, heldigvis. Vi har alltid vært tette som søsken og har stor respekt for hverandre og hverandres kompetanse.

Charlottes kolleksjoner har bragt merket en ny skare av kunder, med sine design som beskrives som enda mer kompromissløse enn hennes fars. Forkjærligheten hun har for fargerike edelstener har resultert i kolleksjoner som “Lotus” og “Boho”.

Inspirasjonen til sistnevnte fikk hun under et skulptørkurs i Pietrasanta sammen med ektemannen Michel. Skulptører flokker til den italienske byen, verdensberømt for den kritthvite Carrara-marmoren og bronsestøpingen sin. Relieffer som ble til mellom hendene til Charlotte resulterte i “Boho”, med art déco-vibber og fargerike edelstener.

– Da jeg begynte å jobbe videre med “Boho”-kolleksjonen her hjemme, kom coronapandemien. Da kunne jeg virkelig fordype meg i det uten å bli forstyrret, sier Charlotte bakom skrivebordet sitt.

På fingeren lyser en ring opp med turkise og hvite edelstener fra den bestselgende kolleksjonen. Den setter prikken over i’en på det helhvite, sporty antrekket hennes, som alltid med et snev av bohem.

Et akvarellskrin har fått æresplassen på bordet hennes, på det luftige og lekre loftskontoret i HQ-bygningen, hvor døren gjerne står åpen. Kun en glassvegg skiller hennes kontor fra brorens. Maling på den ene siden, regnskap på den andre. Med maleskrinet tester hun ut nye farger og sammensetninger.

– Vi ville ikke gå på kompromiss og gjøre kvaliteten dårligere under pandemien. Vi har brukt nesten 60 år på å bygge brandet opp, og det kan man ødelegge slik, sier hun og knipser demonstrativt i luften.

– Mange av edelstenene i “Boho” har vi samlet på gjennom flere år, som jeg så begynte å sette sammen på nye måter. Hva har vi, hva kan vi bruke?

“Olé, olé”

Fra 2020 til 2021 vokste merket 25 prosent. Det var ti prosent mer enn de hadde satt som maksgrense for vekst, for “å kunne følge den kvaliteten og det håndverket” de gjerne vil. I år ligger de 30 prosent foran fjoråret. Det tror Søren de kan takke den såkalte ketchup-effekten for.

– Jo dyrere produktene i et brand er, dess lengre tid tar det å slå igjennom. All den tid, energi, penger og historiefortelling vi har investert i har begynt å virke.

De siste årene har en såkalt brand awareness begynt å bre seg i Europa, og merket finnes hos 275 forhandlere. Men prøv å få en amerikaner, tysker eller kanskje sør-europeer til å uttale Ole Lynggaard.

– Det er helt umulig, sier Søren med et smil og rister på hodet.

Gucci og Chanel klinger noe enklere på tungen. Mange steder blir danskene bare kalt Olé eller Lynggaard. Merket har slått seg til ro med det lange navnet sitt.

Fra før har brandet flaggskipsbutikker i København, Copenhagen Airport, Stockholm, Paris og Sydney. Nylig åpnet de sin sjette flaggskipsbutikk, denne gangen i München.

– Det er vanskelig å komme inn som et eksklusivt brand som ingen kjenner til eller kan uttale og med en stor kolleksjon. I Tyskland har vi ønsket å kun ligge i de beste smykkebutikkene, så de første årene hadde vi ingen tyske kunder.

Plutselig fikk de innpass et sted, og da begynte toget å rulle. De siste 14 årene har de hatt sine fulle kolleksjoner i flere europeiske butikker.

– Vi ville inn i butikkene på nivå med de store klokke- og smykkebrandsene, og kom dit til slutt.