Valgflesk, etikk og politikk

Mange Senterparti-velgere og -lokalpolitikere trodde på partiets løfte om ikke å gå i regjering hvis ikke vedtaket om å legge ned flystasjonen på Andøya ble omgjort. Dette løftet er utvilsomt hovedårsaken til at Sp ved valgene fra 2017 har fått 50–60% av stemmene i kommunen, mot tidligere rundt 10%.

Så da Hurdalsplattformen viste at Ap/Sp-regjeringen allikevel ikke vil gjøre om på vedtaket om nedleggelse, var reaksjonene sterke. F.eks. har Carl Werner Monrad, nestleder i Lørenskog Sp, gjort det klart at han melder seg ut av partiet på grunn av løftebruddet. Andre kaller politikerne for lystløgnere og mener de har lurt befolkningen på Andøya. (kilde 1)

Andøya-saken er bare ett av mange eksempler på at selv svært konkrete løfter gitt i en valgkamp ikke betyr at politikerne vil stå ved dem, selv om de kommer i posisjon med makt til å innfri dem.

Er valgflesk ulovlig?

Er politikeres løftebrudd tegn på løgnaktighet, kynisme og dårlig moral? Og ikke minst: Er de ulovlige?

Vi tar det siste først. I 2008 erstattet politikerne straffeloven §105 med den nye § 151. Jfr. tekstboks. I den nye lovteksten lå det en endring i forhold til den gamle om hva som var straffbart.

I den gamle lovbestemmelsen kunne man straffe: “Den, som ved Trusel, ved Ydelse af eller Løfte om nogen Fordel, ved løgnaktige Forespeilinger eller ved andre utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning ...”

Som man ser av tekstboksen har man omtrent den samme innledningen nå, men man har sløyfet “ved løgnaktige Forespeilinger”.

Det er bakgrunnen for at det i de siste par årene har spredd seg et opprop på nettet med krav om at forbudet mot “løgnaktige Forespeilinger” (= valgflesk) gjeninnføres, slik at politikerne “igjen må stå til ansvar for sine handlinger”.

Iflg. kilde 5) har jusprofessor Jon Petter Rui ved Universitetet i Tromsø studert forarbeidene til loven, og konkluderer med at mye tyder på at forbudet mot “løgnaktige Forespeilinger” aldri var ment å kunne brukes for å straffeforfølge politikere som løy og/eller ikke oppfylte valgløftene sine. Det tok i stedet sikte på å verne borgernes rett til å delta i valg på en fri og uavhengig måte.

Jusprofessor Erling Johannes Husabø ved Universitet i Bergen sier at han uansett har liten tro på at rettsforfølgelse for brutte valgløfter ville kunne føre til dom – spesielt med tanke på ytringsfriheten.

Taper partiet på brutte valgløfter?

Selv om vi forutsetter at politikerne ikke kan dømmes for brutte valgløfter, risikerer de i det minste å pådra seg velgernes raseri og forakt.

Dette vet naturligvis politikerne. Allikevel fortsetter de i hver eneste valgkamp å servere valgflesk; noen mer, noen mindre. Eier de ikke moral? Er de så ivrige etter å skaffe seg taburetter at de gir blaffen i om de ikke kan oppfylle løftene de kommer med? Eller regner de med at velgerne har elendig hukommelse?

Den tyske forskeren Theres Matthiess har forsket på nettopp hvor stor betydning det har for resultatene ved neste valg om valgløfter ikke oppfylles. Jfr. kilde 8. Som man ser av grafen på neste oppslag, mister man ikke mer enn drøyt 5% av stemmene om man bryter 50% av valgløftene. Så velgerne glemmer forbausende fort.

Er forresten 50% brudd på valgløftene mye for partier som kommer i regjeringsposisjon? Det har en stor internasjonal forskergruppe studert (kilde 6). De tok for seg valgløfter og oppfyllelse av dem i 12 land (Norge var ikke med i undersøkelsen). Herunder studerte de også betydningen av om det var snakk om en mindretallsregjering eller en flertallsregjering.

Færrest brutte valgløfter var det i Storbritannia, Sverige og Portugal (20–25%), og flest i Italia og Østerrike (50–60%). Enkeltpartier i regjering hadde færrest løftebrudd. Forbausende nok var det færre løftebrudd i minioritetskoalisjoner enn i majoritetskoalisjoner.

Valgfleskets etiske basis

Det etiske grunnlaget for en politikers handlinger vil ligge mellom to ytterpunkter. På den ene siden har man nytteetikken (utilitarismen): “Handlingen er etisk god bare hvis den maksimerer nytten for alle”. Handlingen er altså etisk negativ eller positiv ut fra hvilke konsekvenser den har.

På den motsatte siden har man pliktetikken (deontologien): “Handlingen er bare riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper. Slike prinsipper kan i noen tilfelle tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.”

Når politikerne serverer valgflesk, vet de nok at de i praksis ikke vil kunne klare å oppfylle alle valgløftene. Men har de lest sin filosofi, kan de forsvare valgflesket ut fra en utilitaristisk tankegang: “Får jeg gjennomført mitt program, vil det i gjennomsnitt representere den største nytten for alle individene i samfunnet. Da må jeg først skaffe meg så mange stemmer at jeg kommer til makten, og det kan bety at jeg må love noen velgergrupper mer enn jeg kan holde.”

Beslektet med dette er et viktig ankepunkt ved nyttefilosofien, nemlig at hensynet til de mange lett kan gå på bekostning av individets rettigheter. Som vi har vært innom i disse spalter tidligere, kan utilitarismen faktisk i ytterste konsekvens bety at man må drepe noen for å redde de mange.

Men ville det ikke være mye bedre hvis en politiker var en prinsippfast pliktetiker og først og fremst serverte påstander han/hun kunne stå for, eller tok kraftige forbehold der det var tvil?

Absolutt: Men i valgkampen trumfer nytteetikken pliktetikken. Store og bastante valgløfter skaper begeistring i en valgkamp. Det gjør ikke forbehold og prinsipper.

De statsansatte

Det var politikerne. Annerledes er det med de ansatte i statstjenesten. De skal være politisk nøytrale plikt-etikere, slik at vi vanlige borgere kan stole på dem uansett hvilken utilitaristisk politiker som styrer departementet.

Og de statsansatte har (heldigvis) plikter som trumfer prinsippet om lydighet overfor overordnede og politikere.

Som det står i kilde 2): “Statsansatte skal ikke bistå den politiske ledelse i departementene med å gi uriktige eller villedende opplysninger til medier eller allmennheten.” Lydighetsplikten medfører heller ingen plikt til å delta i “utarbeidelse av valgkampmateriell for den politiske ledelse eller på annen måte direkte bidra til partipolitisk virksomhet.” Og: “I noen tilfeller kan det være riktig for statsansatte å gå utenfor virksomheten med sin kunnskap eller mistanke om uriktige eller villedende opplysninger som har blitt gitt.” Nemlig.

Forskjellsprinsippet

Mange filosofer har gjort forsøk på å forene nytteetikken med pliktetikken som basis for politisk etikk. Den fremste i så henseende er vel amerikaneren John Rawls (1921–2002) som regnes som en av de viktigste filosofene i nyere tid. Hans hovedverk A Theory of Justice er helt sentralt innen moderne politisk filosofi.

Rawls avviser den rene utilitarismen, men mener samtidig at alle i samfunnet må ha et sett med grunnleggende rettigheter og friheter som ikke kan ofres mot økte “gjennomsnittlige” sosiale og økonomiske goder.

På den annen siden forfekter Rawls sitt “forskjellsprinsipp”, som tilsier at økt økonomisk ulikhet i et samfunn bare er rettferdig dersom denne forskjellen er til størst relativ fordel for de svakest stilte i samfunnet. F.eks. kan en forskjell anses som rettferdig hvis den er nødvendig for å motivere personer med spesielle talenter til å bruke sine talenter til fordel for alle.

Men dette synes for komplisert for praktisk politikk. Kan vi så unngå valgflesk fra ivrige politikere? Ikke så lenge vi har ytringsfrihet og demokrati og velger de som skal styre oss ved åpne valg.

Men det er faktisk lov å betvile valgløftene og straffe de verste populistene ved å la være å stemme på dem både ved denne og neste korsvei. 

Kilder:

1) NRK/Nordland ang. flystasjonen på Andøya og løftebrudd. 13.–15. okt. 2021.

2) Kommunal- og moderniseringsdepartementet:
Etiske retningslinjer for statstjenesten. Juni 2017.

3) Regjeringen: Etikk. Etikk i kommunene. Mars 2020.

4) Richard Baron/London: Ethics in Government. Philosophy Now. Mars 2006.

5) Øyvind Bye Skille: Endret politikerne loven slik at de kan lyve for velgerne? faktisk.no. 30. sept. 2020

6) Robert Thomson/Monash University/Melbourne, Terry Royed/University of Alabama, Elin Naurin/Göteborgs Universitet, Katrin Praprotik/Hamburg Universität m.fl.: The Fulfillment of Parties’ Election Pledges. American Journal of Political Science. 2017.

7) Johns Rawls/Princeton University: A Theory of Justice (1971)

8) Dr. Theres Matthiess/MZES/Berlin: Retrospective Pledge Voting. European Journal of Political Research. 2020.