Kjøper et kunstverk i uken

Siviløkonomen kjøpte sitt første bilde for 20 år siden. Men det var for ti år siden at samlingen tok til for alvor. Da var han selv i midten av 30-årene.

– Det begynte en ny fase da jeg tilfeldigvis kom innom Galleri Brandstrup. Så har det ballet på seg. Jeg vet ikke helt hvorfor. De siste ti årene har jeg kjøpt et verk i uken. Folk kan regne ut hvor mange arbeider jeg har.

– Blir det en dårlig uke hvis du ikke får kjøpt noe kunst?

– Nei. Antall kjøp går litt opp og ned og er avhengig av hva jeg har sett og tilgjengelig kapital. Men snittet er en gang i uken. Jeg har ikke noen målsetting å kjøpe noe så og så ofte, men en samling må utvikle seg, mener Bjørnholt.

Til daglig leder han PwCs Deals’ team innen strategiske oppkjøpsvurderinger. Bjørnholt har tidligere jobbet som konsulent og partner i Accenture, BCG og Cardo Partners. Penger han har tjent på veien har han co-investert i ulike private equity-selskaper – og kjøpt masse kunst, både i inn- og utland. I det heleide investeringsselskapet Bjørnholt Invest er det bokført egenkapital på ca. 25 millioner kroner. Tallet har ligget rundt det nivået de fem siste årene.

Vurderte oppkuttet Porsche

– Jeg bruker alt til det ikke er mer igjen på kunst, sier Bjørnholt og ler litt på spørsmål om han setter av penger til å handle kunst for.

– Kunstpenger er en annen type penger for meg, de er sunk og gone. Jeg tror Knut Brundtland (adm. dir. i meglerhuset ABG Sundal Collier, red. anm.) var inne på det samme i et intervju om kunstkjøp. Det er andre regler som teller. Jeg har ikke investeringsmindsettet på når jeg kjøper kunst. I fjor så jeg for eksempel et av Yngve Holens verk i Kunsthalle Basel. Han hadde kuttet opp en Porsche Panamera i fire deler. Et fantastisk verk! Jeg ville ikke ha kjøpt bilen Porsche Panamera, det synes jeg ikke er fornuftig bruk av penger. Men kunstverket til Holen vurderte jeg å kjøpe, men det var solgt.

– Hva kostet Porsche-kunstverket?

– I hvert fall ikke mindre enn selve bilen. Jeg investerer ikke i kunst, men jeg kjøper ikke for å tape heller, vedgår Bjørnholt.

Samlingen hans teller over 500 verk innen sjangeren samtidskunst. Oslo-mannen har alt fra maleri, foto og installasjoner til skulpturer. Mange av kunstnerne er unge og såkalte emerging artists, noe som innebærer stor risiko, men også større potensiell verdistigning.

– Som enhver diversifisert portefølje går noe opp og noe ned. Jeg vet ikke hvor bra et salg av samlingen ville blitt fordi det er avhengig av mange faktorer, men det ville blitt bra, mener han.

Trist med kunst på lager

I Norge har det vært tradisjon for å være tilbakeholden med egen kunstsamling. Men de siste årene har det skjedd en endring. Bjørnholt er en av flere samlere som åpner opp om egne kunstkjøp. Samme dag denne utgaven av Kapital kommer ut, åpner en utstilling med et utvalg av Bjørnholts samling hos Blomqvist Kunsthandel i Oslo. PwC-toppen har plukket ut rundt 30 arbeider. Kapital møter ham i PwCs lokaler i Bjørvika, mens bildene av ham er tatt hos Blomqvist noen dager senere.

– Hvorfor vil du stille ut kunsten din?

– De fleste samlere ønsker å stille ut kunsten sin, mener Bjørnholt. – Det tristeste er å ha kunsten på lager hvor du ikke kan se den selv, og hvor andre heller ikke kan se den, sier han.

Selv har han også det meste av sin kunst på lager, men også på utlån til museer og utstillinger i USA.

– Det er veldig hyggelig å få lov til å stille ut. Jeg følte jeg hadde endel ting å vise. Så får vi se hvordan reaksjonen blir. Jeg er ikke redd for kritikk, jeg har ikke samlet for andre enn meg selv, sier han.

Bjørnholt henviser til både Apple-gründer Steve Jobs og den danske filosofen Søren Kierkegaard når han snakker om samlingen sin og om hvordan den egentlig bare kan forstås når man ser den bakover i tid.

– Utvalget er gjort med utgangspunkt å se om samtidskunst kan illustrere aktuelle problemstillinger knyttet til kjønn og kjønnsroller, politikk og makt samt fremmedgjøring, sier han.

Bjørnholt har blant annet valgt ut et verk av “Porsche”-kunstneren Yngve Holen.

– Det er et stort gjerde som er nesten tre meter høyt. Det ble vist i Basel i fjor og er veldig menneskefiendtlig. Det slår meg stadig hvor perseptive kunstnere er. De sanser ofte endel andre frekvenser og oppfatter og problematiserer tidligere enn det samfunnet gjør. Det er interessant å plukke frem bilder fra noen år siden, særlig britiske Rose Wylies. Hun kunne ha malt dem nå som en kommentar til #MeToo.

– Man burde se på kunsten nå for å skjønne verden om fem år?

– Kanskje. Mange kunstnere jobber i dag med det virtuelle. Hva betyr det å være menneske i en virtuell verden, hvor kunstig intelligens er stadig viktigere?

– En personlighetsbrist

Bjørnholt er født og oppvokst på Slemdal i Oslo i en familie med “normal” kunstinteresse. Samlerinteressen har han suget fra eget bryst.

– Hvorfor begynner man å samle? Det er et vanskelig spørsmål. Antagelig er det en eller annen personlighetsbrist. Men for å starte med å samle på kunst må man ha råd til å kjøpe. Det er noe ved kunsten som trigget meg. Jeg er veldig visuell og estetisk anlagt og tenker best hvis jeg får tegne eller konseptualisere. Men jeg har aldri hatt noen ambisjoner om å bli kunstner.

– Hvordan plukker du kunstverk? Er det kjærlighet ved første blikk?

– Det er en slags fysisk reaksjon, jeg kjøper ikke hvis jeg ikke får det. Kunstverket må gi meg noe, snakke til meg på et visst nivå. Det er forskjellige måter å samle på. Noen samlere er veldig spesifikke. Jeg samler veldig bredt. Det gjør det mer interessant, men også vanskeligere.

– Er dette en profil du har bestemt deg for?

– Nei, men det er litt sånn jeg er som person. Jeg er full av beundring for Erling Neby (hifi- og radioimportør, red. anm.) som er så fokusert på konkret kunst. Om min egen samling pleier jeg å sitere New York-galleristen Sean Kelly: “Vi har ikke et spesifikt program. Vi forsøker å vise god kunst, kunstnere som står på egne ben,” sier han.

Låner til Wikborg Rein

Bjørnholt kjøper stort sett fra gallerier i Norge, Storbritannia, USA og på kunstmesser. Han handler også på nett, men da vet han som regel hva han kjøper og har et forhold til verket – og får ofte noen til å se det fysisk.

– Kan du alt selv?

– Nei, absolutt ikke. Jeg er ikke utdannet kunsthistoriker eller kunstner. Jeg rådfører meg med gallerister og private rådgivere, sier han, men vil ikke ut med noen navn.

Noen titalls bilder fra samlingen hans henger i de nye lokalene til advokatkontoret Wikborg Rein. I fjor flyttet de fra Rådhusplassen, hvor de hadde vært en i mannsalder, til Dronning Mauds gate.

– Wikborg Rein ønsket at kunst skulle være en del av den nye identiteten og det nye bygget. Sammen med tre i ledelsen i Wikborg Rein og galleristen Ellen K. Willas plukket vi noen og tredve verk, en blanding av videoverk, skulptur og foto. Wikborg Rein var opptatt av at det var norske og unge kunstnere – og et stort innslag av kvinner. De er veldig godt fornøyde. Det er en utrolig hyggelig måte å dele samlingen sin på. Jeg synes det er særlig kult at de valgte å ta med et fotografi av Marina Abramović av Marina og hennes daværende mann som skriker hverandre i senk.

– Hvis noen vil utsmykke et kontorlokale er det bare å ringe deg?

– Absolutt, da kan vi få til noe flott! Det er en vinn/vinn-situasjon, sier han.

Bjørnholt forteller at han har et ganske aktivt forhold til verkene og bearbeider dem mentalt, selv om de ikke er fysisk til stede i livet hans. Han ser veldig mye kunst.

– Jeg går på museer, leser bøker, kunstmagasiner, ser på nettet og besøker fast flere messer i året: Art Basel, Art Basel Miami Beach, Armory Show og Independent i New York.

Oppspilt av gode dealer

– Er det noen sammenheng mellom hva du som samler betaler og hvor oppspilt du blir over kjøpet?

– Jeg blir oppspilt av å få et godt verk i samlingen, eller at jeg har fått til en god deal. Jeg kjøpte et verk av Frederik Værslev via online-stedet Paddle8 for noen år siden. Jeg fikk det billig, og verket var i tillegg veldig bra.

– Hvilke kunstnere eller kunstverk har utviklet seg best økonomisk?

– Rose Wylie, kanskje. Hun er over 83 år og har kommet veldig prismessig de siste årene. Jeg kjøpte mye av henne før prisene begynte å stige, sier samleren, som ikke vil si hva han betalte for verkene da han ervervet dem.

– Wylie er en sånn kunstner som ikke slutter å male, men bare blir bedre og bedre. Litt som Håkon Bleken, som nettopp fylte 89 år. Han kaller det å male dødsfordriv. Jeg har ham i samlingen også.

– Hvor langt er du villig til å strekke deg for å få tak i et verk? Setter du et tak i forkant, eller lar du deg rive med?

– De få gangene jeg kjøper på auksjon, setter jeg et tak, men jeg er ikke helt strict. Jeg handler mest via gallerister i førstehåndsmarkedet og er avhengig av å ha en god magefølelse av prisnivået. Det er ikke andre priser å sammenligne med som det er i annenhåndsmarkedet. Gallerister er flinke til å lage illusjoner om knapphet. Men man slipper ikke opp for kunst. Det som ergrer meg mest, er når jeg har vært i en prosess, men så glipper den av en eller annen grunn.

– Heming Art Centre?

– Hvor mye kapital trenger man for å bygge opp en god samling?

– Det er som å spørre hvor lang en strikk er. I det store og det hele må man ut med minst flere titalls tusen kroner for å få tak i et greit arbeid fra et anerkjent galleri. Selv nye og uetablerte kunstnere på et ansett galleri får man sjelden bra ting av under det nivået. Den rumenske samtidskunstneren Adrian Ghenie, som er født i 1979, solgte for eksempel ut alle sine verk da han åpnet sin utstilling i Berlin i november 2017. Bildene kostet cirka en million euro stykket, forteller han.

Det er håp for mer slunke lommebøker. En samler er den norske kunstneren Anders Sletvold Moe, som Kapital skrev om i fjor.

– Anders har klart å bygge opp en flott samling konkret, geometrisk, nordisk kunst. Han stoler på egen smak og nærmer seg 100 bilder. Anders bruker sjelden mer enn 10.000 kroner pr. verk. Det er veldig godt gjort å skaffe gode arbeider til den prisen. Jeg tenker at man fort må ha minst 100.000 kroner som start. Hvis man skulle bygget opp en samling av den tyske abstrakte ekspresjonisten Gerhard Richter, hadde man ikke kommet i mål med en milliard kroner. The sky is the limit.

– Hva skjer den dagen du takker for deg? Har du en plan for kunsten din?

– Ja, men det vil jeg ikke si så mye om.

– Du skal ikke bygge kunstmuseum i Hemingland på Slemdal, hvor du bor?

– Heming Art Centre? Det hadde vært noe, ler han. – Nei, de som bor der skal få lov til å fortsette å gå på ski og sparke ball uforstyrret. I utlandet forventes det ofte at man kan noe om kunst, men i Norge bør man kunne noe om langrenn, sier han og utdyper:

– I Sverige er kulturinteressen og -kunnskapen på et helt annet nivå. Det finnes mange gode samlere i Norge, som Hans Rasmus Astrup, Christen Sveaas og Stein Erik Hagen. Men for å få en større bredde og dybde i kunstmarkedet trenger man flere kunstsamlere, på alle nivåer. Jeg skulle også ønske at flere orienterte seg internasjonalt. Også norske kunstnere er tjent med at kunsten deres settes i en større kontekst.