Faktum eller fantasi? Velgerne gir blaffen

I de to årene som har gått siden Donald Trump ble tilsatt som president, har amerikanske medier ført statistikk over usannheter som han har kommet med offentlig. Ved årsskiftet lå antallet på mellom 7.900 (Washington Post) og 3.900 (Toronto Star). Utrolig. (“Usannheter” er her brukt synonymt med amerikanernes “falsehoods”, og omfatter klare faktafeil, grove og villedende unøyaktigheter og regelrette løgner.)

Nyhetsmediene har gjennomgående vært særdeles ivrige til å påpeke usannhetene, så man skulle forventet at antallet ville vise en nedadgående tendens etter hvert som presidenten konstaterte at han ble avslørt. Men det motsatte er tilfelle. Washington Post har registrert omtrent dobbelt så mange usannheter fra Trumps side i 2018 som i 2017.

Til manges store forbauselse har imidlertid ikke dette gjort Trump mindre populær blant kjernevelgerne hans, på tross av at mange av usannhetene er helt åpenbare og blir avslørt umiddelbart, og selv når de straks blir fulgt av en ny og lett avslørbar løgn fra Trumps side av typen: “Det har jeg aldri sagt”.

Hvordan kan dette ha seg?

Løgnen viser styrke

I en artikkel i Der Spiegel nr. 50/2018 resonneres over hvordan Trumps løgnaktighet adskiller seg fra “den vanlige.” De fleste løgnere lyver ut fra svakhet, dvs. de mener de ikke kan oppnå det de ønsker uten å lyve. Løgneren er rett og slett for svak til å tåle sannheten. Annerledes med Trump. Hans løgner kan være et tilsiktet signal om styrke.

Mye tyder faktisk på at magasinet The New Yorker har rett når de nylig skrev: “Trump lyver stadig mer, og han gjør det med vilje.”

At “alle” synes å forstå at Trump lyver, er nettopp poenget! Trump forsøker ikke å skjule sannheten. Han vet at han blir avslørt. Denne måten å lyve på demonstrerer styrke, og ikke svakhet. Og Trump-tilhengerne bare elsker at Trump – og de selv – kan gi blaffen i om løgnene blir avslørt og om hva kritikerne sier og mener.

Trump-motstanderene kommer så allikevel ingen vei, selv når de tar ham i åpenbare løgner. Tilhengerne identifiserer seg med dette. Sammen med Trump er de kjempesterke. De føler at de kan få til hva som helst. Selv når de angriper virkeligheten. Og de kan trygt gi blaffen i The Establishment.

Men er en slik virkelighetsflukt fornuftig i det lange løp? I alle fall ikke evolusjonsmessig, sier mange forskere. De personer eller grupper som ikke har et realistisk syn på virkeligheten, vil ikke kunne klare seg i det lange løp. Endel forskere ser det imidlertid noe annerledes. Richard Sosi, professor i antropologi ved University of Connecticut med spesialisering innen utvikling av gruppesamarbeid og religioner, påpeker at en felles “historie” gir styrket samhold i en gruppe, og gjerne er grunnlaget for det sterke samholdet man finner i religioner.

Ikke minst skaper en felles historie som omfatter det usannsynlige, et sterkt samhold. Det skyldes iflg. Sosi at enkeltindividet i gruppen gjør et offer: “Som bevis på min lojalitet legger jeg min fornuft til side.” For de som forsøker å påpeke feil eller ulogiskheter i budskapet, blir fallhøyden stor. De blir overhørt, risikerer å bli utstøtt, eller regelrett straffet.

Iflg. flere kommentatorer er det nettopp dette som skjer i USA. Trumps medarbeidere har valget mellom å lukke øynene for Trumps løgner og bli oppsagt. Også for kjernevelgerne blir fallhøyden større for hver løgn de godtar. Dette øker styrken i samholdet i takt med mengden av løgner. Forskerne trekker paralleller til totalitære regimer i vår nære fortid, som f.eks. nazismen.

Løgnen og totalitære regimer

Kan det da virkelig være slik at Trump sammen med sine rådgivere har planlagt de økende mengder med usannheter som basis for en politisk bevegelse i storformat som går til angrep på den etablerte virkeligheten – eller som noen sier: går til angrep på selve demokratiet? Eller er dette å overvurdere Trump?

Selv hevder han å være et “stabilt geni” og dessuten en Messias-lignende leverandør av et glitrende taktisk spill der rådgiverne hans har rollene som budbringere. Spørsmålet om han handler etter en bevisst plan, skal vi overlate til andre å besvare. Men det er grunn til å trekke frem noen viktige historiske paralleller, og da med utgangspunkt i arbeidene til den tyske politiske filosofen og samfunnskritikeren Hannah Arendt (1906-1975).

Arendt var jøde og født i Tyskland, men på grunn av jødeforfølgelsene reiste hun derfra i 1933; først til Frankrike, og så videre til USA. Der ble hun i år 1959 Princeton-universitetets første kvinnelige professor. Arendt regnes som en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofer.

Blant hennes mange bøker og publikasjoner skal i denne forbindelse særlig nevnes det 50-siders essayet Lying in Politics fra 1971 og boken The Origins of Totalitarianism fra 1951.

I Lying in Politics skriver Arendt bl.a. at “virkelig frihet” finnes kun i løgnen, dvs. når løgneren helt uhemmet av fakta lager sin egen versjon av virkeligheten ved hjelp av regelrette usannheter og “alternative fakta”. Normalt vil en slik løgner bli avslørt, men har han makt og kan samle en gruppe rundt sin virkelighet, kan det bli til en farlig bevegelse.

Og som Arendt med utgangspunkt i Nazi-Tyskland og Stalins Sovjet-Unionen skriver i The Origins of Totalitarianism: “Den ideelle borger i et totalitært samfunn er ikke den overbeviste nazist eller den overbeviste kommunist, men folk for hvem forskjellen mellom faktum og fantasi (realismen i opplevelsen) og mellom sannhet og løgn (normer for tenkningen) ikke lenger eksisterer.”

Kanskje ikke så rart at The Origins of Totalitarianism for tiden er utsolgt på Amazon ... Når det gjelder Lying in Politics, finnes den i essaysamlingen Crises of the Republic som kan lastes ned fra nettet (250 sider).

Fake News og alternative fakta

Avslutningsvis må vi en tur innom Fake News – fabrikkerte nyheter. Slike nyheter har ingen rot i virkeligheten, men utgir seg for å være korrekte.

Fake News er ikke en oppfinnelse gjort av Trump-administrasjonen, men har vært et våpen for makthaverne – eller de som ønsker makt – siden oldtiden. Et 3.300 år gammelt eksempel er farao Ramses II som i 1276 f.Kr. fikk fremstilt slaget ved Kadesj (det største hestestridsvognslaget i historien) som en stor egyptisk seier, mens det i beste fall var uavgjort. Ramses II ville styrke sin stilling innenlands, og fikk sin versjon grundig publisert og nedskrevet på steintavler for sam- og ettertid. Først ganske nylig har han blitt avslørt.

Det som gjør Fake News og alternative fakta ekstra effektive i dag, er at de ved hjelp av elektroniske medier kan nå millioner av mennesker på sekunder.

Amerikanske medier er for tiden svært ivrige til å kritisere Trumps lettvinte omgang med sannheten. Men de har selv lange tradisjoner i å bringe Fake News til torgs, noe bl.a. Knut Hamsun påpekte i Fra det moderne Amerikas Aandsliv i 1889. Jfr. også illustrasjonen.

Men nå for tiden virker det i alle fall som om de virkelig forsøker å avsløre Trumps løgner og få bragtløgneren til taushet, for å si det slik. Det er bra.