Gjenfortalt gjennom 3.800 generasjoner

Men ferske geomytologiske studier viser at det fantes høy kultur blant våre urforfedre enda tidligere – trolig allerede for 100.000 år siden.

Geomytologi

Geomytologi er studiet av hvordan dramatiske geologiske begivenheter kan finnes igjen i mytologi og muntlige overleveringer. Begrepet ble skapt av geologen Dorothy B. Vitaliano ved Indiana University i 1968 mens hun arbeidet med boken Legends of the Earth som kom ut i 1973.

Slike geologiske begivenheter kan omfatte ekstraordinære oversvømmelser, vulkanutbrudd og jordskjelv, men man regner gjerne også inn astronomiske fenomener som meteornedslag, kometer og spesielle konstellasjoner på stjernehimmelen. Geomytologien omfatter dermed flere vitenskapelige disipliner.

Det kanskje mest kjente eksemplet på geomytologi er Noahs ark, som man kjenner fra Bibelens beretning om Syndfloden. Noah ble varslet av Gud om at det ville komme en syndflod, og at han skulle bygge en ark og ta med seg sin hustru og ett par av alle dyrearter. Syndfloden kom, men Noahs ark endte trygt på en fjelltopp.'

Syndflodsberetningen i Bibelen stammer fra det babylonske helteeposet Gilgamesj. Det er skrevet for ca. 3.500 år siden, men er basert på enda eldre historier, som mange forskere mener kan ha sitt utspring i en enorm flom i Svartehavet ca. 5.500 år f.Kr.

Iflg. maringeologene William Ryan og Walter Pitman var det isavsmeltningen etter siste istid som hadde høynet vannstanden i Middelhavet jevnt og trutt inntil det for ca. 5.500 år siden begynte å piple vann over den naturlige demningen som den gang fantes over Bosporus-stredet.

Da vannet først begynte å gå over demningen, ble løsmassene der raskt gravet ut, og vannstanden økte med ca. 15 cm i døgnet samtidig som vannlinjen ble forskjøvet hundrevis av meter innover det flate landet.

I løpet av 3–4 måneder (Bibelen sier 40 dager) var 155.000 kvadratkilometer land oversvømmet – tilsvarende omtrent halve Norges areal. Det må ha vært særdeles dramatisk, noe som ga seg uttrykk i de store folkeforflytningene man vet foregikk på den tiden. Og historiene om Syndfloden.

Men det finnes trolig mye eldre historier med utspring i geologiske fenomener enn syndflodsberetningen. De er gjenfortalt av Australias urbefolkning.

40.000 år gammel historie

Aboriginene kom sannsynligvis til Australia for ca. 65.000 år siden. Det er knapt noe folkeslag som har så sterke fortellertradisjoner som dem, og i de senere tiårene har forskerne studert mulige sammenhenger mellom deres overbragte historier ut fra et geomytologisk perspektiv.

Gunditjmara-folket er aboriginer som lever i Victoria i Sydøst-Australia. De har en levende fortelling om en kjempe som kom til dem og ble omskapt til Budj Bim-fjellet. En dag ble fjellkjempen rasende og sprutet ild. Tennene hans ble omskapt til glødende elver.

Budj Bim (tidligere Mount Eccles) er en sovende 178 meter høy vulkan som ligger et par hundre kilometer vest for Melbourne. Professorene Erion Matchan og David Phillips ved University of Melbourne har studert vulkanen, og i februar i fjor ble forskningsresultatene deres offentliggjort i respekterte Geology.

Matchan og Phillips påviste at Budj Bim hadde sitt siste store utbrudd for mellom 35 og 40.000 år siden. Det er altså ikke mulig at Gunditjmara forteller om en senere begivenhet. Det er også gjort arkeologiske funn mellom lavaelvene fra utbruddet som viser at de faktisk levde i området på tiden for utbruddet.

100.000 år gammel

Men australske forskere har også studert en historie som faktisk kan være dobbelt så gammel som den til Gunditjmara. Den har sitt utspring i stjernehimmelen, som jo har vært opphav til utallige historier og sagn opp gjennom menneskehetens historie.

Fortellingen det her er snakk om, gjelder jegeren (stjernebildet Orion) som jaktet de syv søstrene – nærmere bestemt Pleiadene. Det er syv lyssterke stjerner som ligger nær hverandre ca. 440 lysår fra Jorden og former en karakteristisk konstellasjon.

I gresk mytologi var Pleiadene de syv døtrene til gudene Atlas og Pleione. Mens Atlas var opptatt med å holde oppe himmelhvelvingen, kunne han ikke beskytte døtrene. Da forsøkte jegeren Orion (jfr. stjernebildet) å voldta dem. For å redde døtrene til Atlas skapte Zeus dem om til stjerner – Pleiadene.

Tilsvarende sagn om “de syv søstre” finnes mange steder i verden; bl.a. i føreuropeiske kulturer i Nord-Amerika, i Afrika, i Indonesia og i Kina. Og – bemerkelsesverdig nok – hos aboriginene i Australia.

Hos flere grupper av aboriginer pekes det på stjernebildet Orion som en ung mann eller en gruppe unge menn som – gjerne i forbindelse med en manndomsseremoni – vil voldta de syv søstrene representert ved Pleiadene.

De syv søstre er bare seks

At aboriginene i lange tider har hatt intimt kjennskap til stjernehimmelen, er vel kjent. Noen kilder kaller dem “svært dyktige astronomer”, på tross av at de har manglet kikkerter. Så at de har observert Pleiadene og stjernebildet Orion, er lett forståelig. Men likheten mellom aboriginenes sagn og hva man finner i andre kulturer verden over, er påfallende. Spesielt fordi aboriginene trolig ikke har hatt forbindelse med andre representanter for menneskeslekten Homo Sapiens i 40.000 år før europeerne kom til Australia tidlig på 1600-tallet.

Kan sagnene ha felles opprinnelse? Hittil har man ment at slektskapet mellom sagnene skyldes direkte kontakt mellom kulturer, og at likheten med aboriginenes myter er helt tilfeldig. Det er bare én hake ved det: Alle sagnene snakker om de syv søstre. Men det er bare seks søstre – stjerner i Pleiadene – som er lett synlige for det blotte øye, uansett hvor på Jorden du er.

Den australske astronomen Ray Norris m.fl. har studert bevegelsene til enkeltstjernene i Pleiadene, og har funnet ut at man må 100.000 år tilbake for å kunne ha observert syv stjerner med det blotte øye. Etter det har den syvende vært skjult bak en mer lyssterk stjerne.

Altså må sagnet om de syv søstrene ha oppstått senest for 100.000 år siden, mener Norris. Og da faktisk i Afrika, ettersom det “bare” er omtrent 80–90.000 år siden en liten gruppe av Homo Sapiens – våre urforfedre – reiste ut av Afrika og deretter spredte seg over hele verden, inkludert Australia.

Og det er vel kanskje ikke så unaturlig at foreldrene til denne lille gruppen Homo Sapiens fortalte sine barn historier om stjernehimmelen – historier de selv hadde lært hjemme i Afrika – og at barna bragte historiene videre til sine barn igjen – stadig med de samme karakteristiske referansepunkter for historien på himmelen – i mer enn 3.800 generasjoner?