+ mer
Supertorpedoen: “Eksportutgaven” av Shkval vist på International Maritime Defence Show (IMDS) i St. Petersburg i 2007. Nesen på torpedoen bidrar til å skape superkavitasjonen ved å pumpe ut gass. Foto: Wikipedia

Supervåpenet lever i beste velgående

Etter noen år i stillhet er russernes Shkval igjen i søkelyset.

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr.3/20.

Torpedoer er selvgående maritime våpen som i over 150 år har vært brukt til å senke krigsskip og andre fartøyer. De sendes ut fra ubåter, overflateskip eller fly.

Fregattene i den norske marinen – hvorav “Helge Ingstad” som totalhavarerte i 2018 var en – er utstyrt med de britiske Sting-Ray Mod 1-torpedoene som har et 45 kg sprenghode og er beregnet på å bekjempe fiendtlige ubåter.

Sting-Ray har en rekkevidde på 8–11 km og kan gå i en hastighet på 80 km/t, tilsvarende 43 knop. Det er så vidt nok til å kunne angripe “klassiske” ubåter, der de raskeste i dag kan komme opp i hastigheter på over 35 knop (65 km/t).

Mange overflatekrigsskip kan imidlertid gå mye fortere enn ubåter, og vil rett og slett kunne kjøre fra Sting-Ray. Torpedoer som er beregnet på slike skip er derfor raskere enn Sting-Ray. Det snakkes om torpedoer med operativ hastighet på mer enn 65 knop (120 km/t). De har også mye større sprengladninger enn Sting-Ray for å kunne gjøre skade på overflatekrigsskip med sterk pansring.

Russernes supervåpen

Men 65 knop er allikevel småtterier mot russernes Shkval (stormkast) som trolig kan operere i godt over 200 knop (370 km/t). Noen sier opp mot 300 knop (550 km/t) eller enda mye mer.

Høyhastighetstorpedoer er ingen helt ny oppfinnelse. På 1960-tallet lå Sovjetunionen langt etter USA innen torpedoteknologi. De sovjetiske lederne var redde for at dette skulle gjøre atomubåtene deres sårbare for amerikanske angrep, og et bredt sammensatt forskningsteam under ledelse av Mikhail Merkulov ved universitetet i Kiev fikk i oppgave å utvikle en helt ny og overlegen torpedo.

De startet fra den absolutte bunnen, ved å gå til basisfysikk, dvs. til Isaac Newton (1643–1727) – han med lovene du hadde i fysikktimene på videregående, ja. Han hadde allerede i 1687 beskrevet de fysiske prinsippene som ligger til grunn for superkavitasjon i sin avhandling “Principia Mathematica”, og Merkulov forklarte de sovjetiske admiraler om de teoretiske muligheter for å mangedoble torpedohastigheten ved hjelp av dette fysiske fenomenet.

Litt om de fysiske prinsippene: Trykket i en væskestrøm synker med væskehastigheten som følge av Bernoullis lov. Beveges et legeme (f.eks. en propell) gjennom vannet med stadig større hastighet, vil trykket i vannet langs legemet til slutt kunne bli så lavt at vannet går over i gassform (vannets kokepunkt synker når trykket reduseres), og det dannes luftbobler.

Denne dannelsen av luftbobler kalles for kavitasjon, og kan medføre korrosjon på f.eks. propeller og vannkraftturbiner som kjøres med for høy hastighet.

Men en fascinerende tanke er at man kan utnytte kavitasjonsfenomenet ved å øke hastigheten på en undervannsfarkost så mye at den til slutt er helt omgitt av luft, og dermed beveger seg gjennom vannet i en eneste stor luftboble. Klarer man det, møter farkosten bare luftmotstanden, som ikke er mer enn ca. en tusendel av vannmotstanden. Det er dette fenomenet forskerne kaller superkavitasjon.

“Shkval”

Den hastigheten som en ubåt eller en torpedo må ha for å oppnå superkavitasjon, er ca. 180 km pr. time. Merkulov og hans team utviklet en torpedo med rakettmotor. De skjøt torpedoen ut med ca. 200 km i timen, og superkavitasjon med gassbobler oppsto rundt hele torpedoen. Når gassboblen var dannet, ble rakettmotoren startet og kunne øke hastigheten enda mer.

Det var trolig i 1977 at man var kommet så langt at en prototyp på en virkelig krigstorpedo kunne prøves for første gang. Den fikk altså navnet Shkval – stormkast. Men det var mange problemer som gjensto å løse før Shkval var funksjonsdyktig.

Tidlig på 1990-tallet kom det imidlertid spion-rapporter til Vesten om at Russland hadde krigstorpedoer som kunne gå gjennom vannet med 500 km i timen. Vesten hadde ikke noe lignende, og heller ikke noe effektivt forsvar mot noe slikt.

Den amerikanske forretningsmannen Edmond Pope som tidligere hadde vært kaptein i den amerikanske marien, var trolig blant dem som spionerte på Shkval. I mai 2000 ble han arrestert i Moskva og dømt til 20 års fengsel, men senere benådet av president Putin. Iflg. russerne av humanitære årsaker, men trolig etter en hestehandel med USA.

Offer for Shkval: Russernes største ubåt Kursk gikk ned med 118 mann i Barentshavet i år 2000 etter en eksplosjon som trolig skyldtes et mislykket forsøk med Shkval. Foto: NTB

I august 2000 ble det avholdt en stor russisk flåteøvelse i Barentshavet, og russernes største og mest moderne ubåt Kursk sank etter en eksplosjon som var så voldsom at den ble målt til 3,5 på Richters skala ved norske seismologiske målestasjoner.

Russerne var dårlig utstyrt for å ta seg ned til ubåten og redde besetningen, og de ville ikke motta utenlandsk hjelp. Det gikk så tregt med redningsarbeidet at alle ombord på Kursk var døde da unnsetningen endelig nådde frem til dem.

Det er liten tvil om at de siste utgavene av Shkval-torpedoene skulle testes under flåteøvelsen. Vestlige eksperter, faktisk med støtte av en rekke uavhengige russiske eksperter, antar at Kursk sank på grunn av mislykkede forsøk med Shkval-torpedoer. Kanskje rakettmotorene på en torpedo ble tent før den var kommet helt klar av ubåten så den eksploderte, eller russerne mistet kontrollen over torpedoen så den kom tilbake. Det ble i alle fall hevdet at intet annet enn en Shkval-torpedo hadde så stor sprengladning at eksplosjonen kunne senke Kursk og gi 3,5 på Richters skala.

Det var deretter i flere år stille rundt Shkval. Men fra 2007 er det stadig mer stoff å finne om supertorpedoene. Bl.a. skrev GlobalSecurity.org i august 2018 og Kyle Mizokami i Japan Security Watch i september 2019 at russerne nå har perfeksjonert VA-111, som er siste generasjon av Shkval. Med denne skal man ha løst problemet med å manøvrere torpedoen nøyaktig selv om den beveger seg i en luftboble der klassiske ror og finner ikke har noen virkning.

Og Boris Obosov, som er en av toppene i det russiske forsvaret, har visstnok bekreftet at ytterligere utvikling av Shkval er med i produktprogrammet for marinen for årene 2018–2025.

Shkval-spionen: Den amerikanske forretningsmannen Edmond Pope ble i år 2000 i Moskva dømt til 20 års  fengsel for spionasje på Shkval. Han ble senere benådet. Iflg. russerne av humanitære årsaker (hadde benmargskreft). Foto: NTB

Rogue nations

Amerikanerne har med god grunn vært redde for at Russland ville selge Shkval-torpedoer til “rogue nations” – skurkeland. Og det har trolig skjedd. For vestlige etterretningskilder mener at den supertorpedoen som Iran har demonstrert under navnet “Hout” (“hval”) under en militærøvelse i Den pers-iske gulf i april 2006 og senere, er en videreutvikling av russernes Shkval. Og på forsvarsmaritime utstillinger har russerne utstilt og sikkert solgt en såkalt eksportutgave av Shkval til flere land. Jfr. illustrasjon.

Også tyskerne – og særlig kineserne – har kommet langt med superkavitetsfarkoster. På nettet finnes en lang rekke vitenskapelige publikasjoner fra kines-iske universiteter om superkavitasjon der eksperimentene har vært med farkoster i “torpedostørrelse”, og etterretningskilder tyder på at Kina har prøvet ut fullt ferdige supertorpedoer.

Heldigvis er det alltid en rekke gode sivile “avleggere” når de militære utvikler ny teknologi. Så også med superkavitasjonsteknologien. I dag kan en torpedo gå i 500 km pr. time, men forskere mener at over 5.100 km pr. time er oppnåelig. De ser for seg undervannsbåter med passasjerer og frakt som kan gå fra London havn til New York havn på en time eller to.

Forutsatt selvsagt at den ikke treffer en hval på sin vei. Men et slikt scenario vil nok miljøvernerne klare å forhindre. ↔

Livsstil
Reportasjer