Det er ikke statsepidemiolog Anders Tegnell som er den skyldige

I skrivende stund er det ca. 9.000 svensker som har dødd av Covid-19, mot 450 nordmenn. Etter at svenske medier i mange måneder stilltiende har akseptert de stygge tallene, har nå stadig flere kommet på banen med kritikk av den svenske coronastrategien og pekt på statsepidemiolog Anders Tegnell som den skyldige.

Og at han og Folkhälsomyndigheten/Socialstyrelsen har feilet i sin skylappbruk av matematiske modeller, kan det knapt være tvil om. Et eksempel: I slutten av august 2020 hadde de på oppdrag fra regjeringen utarbeidet prognoser for smittetallsutviklingen frem til sommeren 2021 basert på tre scenarioer for smittespredningen; liten, mest sannsynlig og sterk.

Da rapporten ble avlevert, sa Tegnell om sitt «mest sannsynlige» scenario: «Antagelig blir utviklingen betydelig bedre.»

Men dessverre: Det har gått mye dårligere. Som man ser av grafen, var antall innlagte med Covid-19 i uke 48 hele 3,5 ganger så høyt som Tegnells verste scenario. Og enda verre har det blitt siden.

Er da Tegnell en komplett idiot? Neida. Han er bare prototypen på en stakkars ekspert som tenker og handler som en ekspert. Feilen ligger først og fremst i det svenske styringssystemet som gir politisk makt til en fagekspert så han i praksis kan bruke hele befolkningen som laboratorium for utprøving av sine teorier.

Og tilsynelatende har Tegnell fått ture frem uten tanke på annet enn å konstruere og prøve ut matematiske modellene for smittespredning, og senere moderere og til dels erstatte dem med nye matematiske modeller. Som han uttalte i et intervju for noen måneder siden: «Vi må ha flere smittede for å kunne vite om våre matematiske modeller er riktige.»

En ekspert fikk altså aksept for å prøve ut sine ekspertteorier på hele Sveriges befolkning uten kritiske korrektiver. Som vitenskapen har visst lenge og som vi skal se på nedenfor: da er det stor sannsynlighet for at ting vil gå galt.

Overkonfidens

I motsetning til i Sverige har den norske regjeringen hele tiden selv stått i front og tatt overordnede politiske beslutninger rundt pandemien – beslutninger som ganske ofte har avveket fra de rent faglige råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet.

I skrivende stund er dødstallene i Sverige ti ganger så høye i forhold til folketallet som i Norge.

Tegnell har imidlertid hevdet at dødstallene ikke kan sammenlignes (Sverige er bl.a. tettere befolket enn Norge), og er det ikke tross alt mest fornuftig å gjøre som svenskene og la rasjonelle eksperter styre kampen mot Covid-19? Politikerne har jo ofte minimal faglig innsikt i mange av de temaer de skal beslutte om.

Temaet har vært diskutert på generell basis helt siden oldtiden. Iflg. kilde 6 mente Platon (424-348 f.Kr) at det var best at statsstyringen ble overlatt til de beste ekspertene, mens Platons elev Aristoteles (384-322 f.Kr.) hevdet at verden ikke er «ekspertrasjonell», men uforutsigbar, så politikerne må ta beslutninger på usikkert grunnlag.

Hvem har rett? Moderne vitenskap har faktisk testet ut hvor gode ekspertråd er. I 2005 ble det offentliggjort en amerikansk 20-årsstudie (kilde 1) der forskerne hadde testet over 80.000 spådommer fra 284 eksperter som hadde som levevei å gi faglige råd om utviklingstrender til politikerne.

Resultatene var knusende. Ekspertene gjorde det dårligere enn om de hadde gitt lik sannsynlighet til hvert av de aktuelle alternativene de vurderte. Som nobelprisvinner Daniel Kahneman skrev: «Ekspertene produserte dårligere prediksjoner enn pilkastende aper.» (Kilde 3) Det er en streng dom.

Ekspertene kan nok til en viss grad spå om meget kortsiktige trender, men man kan ikke vente seg stort av en ekspert som spår langt frem i tid på et ukjent felt som Covid-19.

Ekspertene rammes dessuten ofte av overdreven selvsikkerhet, eller overkonfidens. Dette gjelder ikke minst innen medisin. En stor metastudie (kilde 2) konkluderte med at legene vet at diagnosefeil forekommer, men at de sterkt undervurderer den totale mengde feil, og at de mener at det er høyst usannsynlig at de selv skulle gjøre slike feil.

Ekspertene gir altså i gjennomsnitt ganske dårlige råd om fremtiden, og de har en tendens til å undervurdere både forekomsten av ekspertfeil generelt, og særlig antall feil de selv gjør.

Om beslutninger i demokratier

Eksperteorier er dessuten flyktige i sin natur. Mange store tenkere, f.eks. Karl Popper, mener at det er umulig å bevise at en vitenskapelig teori er absolutt sann. Man kan bare bevise at den er feil (falsifikasjon). Desto lenger en teori motstår falsifikasjon, jo bedre er den. Den «vestlige» teorien om at alle svaner er hvite sto seg godt i hundrevis av år, inntil den ble falsifisert i 1697 da svarte svaner ble oppdaget i Australia.

I demokratier må virkelig viktige beslutninger i et demokrati til syvende og sist forankres i folket støtte. Som Paul Slovic påpeker (kilde 4): For folk flest er ikke risiko bare et matematisk begrep. For dem finnes ikke objektiv risiko.

Mens eksperter er rasjonelle og gjerne måler risiko etter hvor mange liv eller gode leveår som går tapt ved en bestemt beslutning, vil lekfolk (= velgerne) trekke finere og mindre rasjonelle skiller, f.eks. mellom «gode» og «dårlige» måter å dø på, gjerne forbundet med dramatiske historier i mediene.

Dessuten må det tas høyde for at det kan gå mye verre enn ekspertene predikerer. Tåler vi et slikt scenario? Det må politikerne ta inn over seg.

Som Kristin Clemet skrev i Aftenposten 18. november (kilde 7): «Det er viktig å bruke den beste kunnskapen vi har. Men det er viktig å være klar over at det kan komme ny og sikrere kunnskap. All kunnskap må suppleres med verdier, holdninger, meninger og moral. Det er politikkens rolle. Politikerne skal fatte beslutninger på usikkert grunnlag og supplere forskning med demokrati.»

Svenskenes styringssystem

Og svenskene ser ut til å ha feilet fundamentalt med sin Covid-19-politikk. Hvordan har det kunnet skje?

Mye av problemet ligger i at det svenske styringssystemet i stor grad gir fageksperter fullmakt til å ta politiske beslutninger.

De enkelte departementer i Sverige er mindre enn i Norge og fungerer snarere som politikkutformende sekretariater for regjeringen, enn som forvaltningsorganer. Den egentlige forvaltningen ligger hos det «centrala ämbetsverket» som bare kan instrueres av regjeringen samlet, og ikke av den enkelte minister.

I Sverige er det Folkhälsomyndigheten som har det overgripende nasjonale ansvaret for at befolkningen er beskyttet mot smittsomme sykdommer, og som kommer med forskrifter og anbefalinger. Dette adskiller seg fra praksis og lovgivning i andre europeiske land. Som EU-rettsekspert Anna Wetter Ryde sa i september: «Att en folkhälsomyndighet styr så mycket gör att Sverige sticker ut bland många länder där fler beslut bedöms ha fattats med politiska motiv, kanske till och med ibland i strid med expertrekommendationer.»

Og i et 170 sider stort temanummer av Svensk juristtidning (kilde 5) som kom 3. desember, behandler svenske jurister problemene med å bruke den svenske kriselovgivningen i fredstid, med sammenligning med norske, danske og finske forhold. Og det antydes endringer i lovverket for å gjøre det lettere for Sverige å operere like effektivt som nabolandene ved fremtidige kriser. Man aner at den tanken har sittet ganske langt inne.

Uansett: Både vi og svenskene har vært heldige nå. Covid-19 har - tross alt - lav dødelighet. Mye farligere pandemier og sykdommer vil komme i fremtiden, bl.a. som følge av antibiotikaresistens.

Forhåpentligvis vil evalueringsrapportene etter Covid-19 inneholde krav om en helt annen grad av katastrofeberedskap enn det som har vært til nå. Også i Norge, selv om vi så langt har klar oss veldig bra.

Og forhåpentligvis vil evalueringen understreke at pandemier er globale hendelser der verdens land er helt avhengige av hverandre og må samarbeide tett over landegrensene samtidig som de lokale tiltakene må være effektive.