Født 400–500 år for sent

Denne artikkelen ble første gang publisert nr. 17/2019

- Hva betyr tid for deg?

– Å skape noe større enn meg selv. Jeg forsto tidlig at jeg måtte male og var et barn som aldri sluttet å tegne. Jeg satt alltid på fanget til bestefar. Han tegnet på et svært høyt teknisk nivå. Da åpnet det seg en verden jeg bare ville bli værende i, forteller Vebjørn Sand.

Da han leste kunstbøker og studerte de gamle mesterne, forsto han at nivået var ufattelig høyt. At det var nærmest umulig å bli så god. Det medførte at han tok noen valg.

– Så allerede som liten gutt bestemte jeg meg for å leve alene, i alle fall inntil jeg følte jeg kunne mestre kunsten på et høyt nivå. Som billedkunstner har man en veldig, veldig lang modningsprosess. Man bruker mange, mange år på å spenne buen. Deretter øve like mange år på å skyte. Først da er du en del av blinken, og pilen selv. De gamle mesterne malte og malte. Trente og trente. Til slutt pustet de strøket. De var strøket. Da blir du en mester. Det, det er tid for meg.

Arbeider 15 timer hver dag

– Så du bruker all tid på kunst?

– Ja. Jeg får skyldfølelse, angst og dårlig samvittighet om jeg ikke jobber, men jeg vil ikke bli kvitt det. Det gir meg kraft. Jeg lever i atelieret, og prøver å få inn 15, ideelt sett 17, timer hver dag. Har jeg gode dager, står jeg opp klokken syv om morgenen, og arbeider til tolv på natta. Jeg har også valgt å organisere livet mitt veldig enkelt. Valgt bort det meste, og eier nesten ingenting. Jeg må være helt fri. Ikke ha noe eller noen som styrer meg. Jeg må leve uten forstyrrelser, slik at tiden kan være ren og fokusert på det jeg skal jobbe med. Da klarer jeg å gå ut av tiden, og det er et vidunderlig sted å være. Da bare ER man – noe som er enormt kraftfullt.

Sand er utdannet ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York. Han har alltid hatt stor lidenskap for filosofi, historie, religion, hvilket kommer tydelig fram i hans verker. I disse dager fokuserer han på Roseslottet, som han gjør sammen med sin yngste bror Eimund, og som er lokalisert på høyden over Frognerseteren. Kunstprosjektet åpner 9. april 2020 og markerer at det er 80 år siden angrepet på Norge, og 75 år siden freden kom.

– Roseslottet har perspektiv både bakover og fremover i tid. Jeg ønsker å vise Norge under okkupasjonen. Hva som skjedde i de fem årene landet ble et diktatur og en ettparti-stat. Verdiene vi mistet – rettsstaten, demokratiet og humanismen og hva som har formet oss som frie, europeiske borgere.

– Hvordan synes du kunsten har endret seg over tid?

– Det som kan være forvirrende for kunstsamlere eller kunstelskere, er at kunstner frem til modernismens gjennombrudd nærmest var en beskyttet tittel. Slik som en lege eller advokat. Modernismen brøt med all kunnskap og den europeiske fagtradisjonen. Du kan i prinsippet ta et krøllet sjokoladepapir, bære det inn på et prestisjetungt museum og kalle det kunst. Det er ikke kunst i seg selv, for det er søppel. Men museet og kunstteorien gir det definisjonsmakt som kunst. Et Rembrandt-maleri, derimot, som står utenfor museet ved siden av en søppelkasse, er fortsatt kunst, selv utenfor museet. Fordi det er kunst i seg selv. Kunst er det eneste feltet innenfor samfunnet, hvor det ikke lenger er noen kvalitets- og verdikriterier. I prinsippet er alt lov. Det er en holdning som sin ytterste konsekvens er kulturfiendtlig.

Større enn seg selv

– Du tar utgangspunkt i noe som har vært, mens dine kollegaer velger å se fremover?

– Ja, det har med å erkjenne seg selv. Hva man har vokst ut av, og hva som er ens identitet. Nå lever vi i en tid hvor evig ung-idealet er veldig tilstedeværende. Man skal tenke, se ut og oppføre seg som en ungdom fra man er det – til man dør. Det er en sykdom i kulturen. Det heter seg at veien blir til mens du går deg vill. Men går du deg vill, er det i forhold til et mål du hadde. Du må ha et mål for reisen. Hvis sjøfolkene ikke hadde en havn de skulle til, ville de blitt blåst bort på havet.

– Går tiden i “feil” retning?

– Det beste ved tidsånden nå er at menneske-verdet og menneskerettigheter har aldri vært verdsatt så høyt. Det har heller aldri vært flere demokratier i Europa. For bare 80 år siden hadde vi et Europa med fascisme, kommunisme og nazismen, som skulle knuse det frie europeiske individet. Men for å vokse inn i fremtiden bør man lære av tradisjonen, ellers blir den uten perspektiver. Hvis vi kun hører på dem som er rundt oss i en horisontal bevissthet, og ikke mennesker som er forankret i tradisjon, myten og historiene, blir det vanskelig å vite veien videre.

– Du har brukt tid på andre verdenskrig?

– Ja. Jeg er opptatt av det som er større enn en selv, ens ideer, krefter og visjoner. Jeg har i over ti år arbeidet med andre verdenskrig, som handler om individets valg. Jeg brukte også mye tid på om jeg hadde rett til å arbeide med den største forbrytelsen mot menneskeheten, Holocaust. Om jeg var god nok. Jeg synes det er mer spennende å skildre historiske skjebner enn at jeg skal fortelle min historie som en gutt fra Hvaler. Denne Hvaler-gutten er ikke så interessant. Mye av kunsten i dag er subjektiv. En kunstners forhold til sin egen kropp, seksualitet. Det er veldig fokusert mot ens eget ego. Jeg er opptatt av å arbeide med store temaer og ideer.

Bodde med munker

– Så du bruker tid på å opplyse menneskene?

– Kunst har alltid vært utfordrende og vekkende.

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Jeg prøver å bruke tiden godt, og være effektiv. Så er jeg opptatt av å trene – jeg er jo syklist – og å spise sunt, ikke drikke for mye alkohol. Jeg vil ikke fylle sjelen med for mye søppel og støy. Det moderne mennesket tar inn mye informasjon og underholdning som vi ikke vokser på. Jeg har bodd flere ganger i kloster sammen med munker. Der lærte jeg å holde fokus. De lever i øyeblikket og i evigheten.

– Lever du i øyeblikket og i evigheten?

– Når jeg maler, hører litteratur eller musikk, føler jeg på en slags tidløs verden som er et vidunderlig sted å være. Du har trent og trent. Arbeidet i så mange år, og plutselig er du i en kraft og lever med og i kunsten.

– Ser du mye på klokken?

– Jeg har ikke klokke, men bruker telefonen når det trengs.

– Dveler du ved tid?

– Jeg gjorde det mer før, men det er lite konstruktivt. Som kunstner sammenligner man seg jo hele tiden med de store mesterne. Hvor gode de var på den og den alderen. Akkurat som idrettsfolk. I barokken ble svennene trenet opp under streng korrektur. Hvis jeg hadde levd i en annen tid, og levd på et slikt atelier da jeg var 14–15 år gammel, hadde jeg kommet opp på et helt annet nivå mye tidligere. Slikt kan jeg dvele litt ved. I en alder av 33 år måtte jeg etterutdanne meg – da jeg var i dette “kristus-året” – fordi jeg ikke var der jeg ville være.

Ikke “gift” med tidsånden

– Hva er et kristus-år?

– Det er et stort skille i et menneskes liv, et vendepunkt. Du ser at årene blir borte, og oppdager at du skulle vært et sted du ikke er. At man er på et spor, og må inn på et annet. Hvis du venter, og ikke tar den sjauen eller oppvasken om det så er å etterutdanne seg, skille seg eller ta grep om ditt liv – blir du et ulykkelig menneske. Og du finner sannsynligvis andre distraherende forhold som er mindre krevende å bruke tid på. Om det er å spise mye eller drikke for mye, for å dekke over livssorgen din. Ingen så at jeg ikke var der jeg ville være. Nå har jeg ikke frykt for å gå løs på et stort hvitt lerret. Nå har jeg kunnskapen. Det er som å spille lynsjakk. Du har trent, og vet akkurat hvordan du skal bygge opp spillet.

– Sitter du på utsiden av tiden i kunstverden?

– Nei. Men hva er tid? Hvis du kaster blikket to, tre hundre år frem i tid og så ser tilbake på 1990-tallet – at da måtte man male slik og slik – så er det helt uinteressant. Det som er interessant er om de malte godt! Ekte og med kraft. Alle har gått sine egne veier. Jeg vil gå mine. Søren Kirkegaard sier at den som gifter seg med tidsånden i én generasjon, blir raskt enkemann i den neste. Det å følge moter og trender kan være noe lureri. Du må følge hjertet ditt. Det du har lyst til å gjøre når du står opp om morgenen, ellers har det ingen kraft. Du visner om du forlater din visjon.

– Bruker du tid på å lese om deg selv i avisene?

– Når man er i en debatt, må man være tilstede i verden for å svare. Jeg har ikke fått så mye juling som Nerdrum har fått, men det er ikke hyggelig å lese negative ting om det man gjør. Vi representerer en annen tradisjon enn det som er rådende smak i kunstlivet. Kunstpolitikken har vært styrt av en gruppe, de venstreradikale. De tok den kunstpolitiske makten på 70-tallet, og fordelte pengene fra staten inn til seg selv. Disse strukturene lever ennå, selv om det politiske bildet har endret seg. Vi som arbeider klassisk figurativt får ikke utsmykningsoppdrag. Ingen tror på meg når jeg sier at Odd Nerdrum aldri har fått et offentlig utsmykningsoppdrag, hvilket er absurd.

To depresjoner

Vebjørn Sand fikk en løsemiddelforgiftning på begynnelse av 90-tallet og visste ikke om kan kunne male mer. Han gikk deretter inn i depresjon.

– Hvordan var tiden da?

– Tiden er svart når du ligger på et rom og det er helt mørkt. Det er bare en destruktiv tilstand, og tiden er veldig lang. Jeg fikk to depresjoner, og jobbet knallhardt for å komme tilbake. Willy Railo og Nils Retterstøl på Gaustad var noen av dem som hjalp meg. Retterstøl sa til meg at en dag har du glemt at du var i denne situasjonen. Han sa det med en slik tyngde og visshet, at jeg trodde på han. Det ble et vendepunkt.

– Er du redd for noe?

– Jeg er redd for å dø. Og bli syk. Jeg har lyst å leve lenge. Ha mange gode år. Tizian ble jo nesten 100 år, og det var mot slutten av livet han gjorde noen av sine beste malerier.

– Tror du på et liv etter døden?

– Jeg tror vi går over i en annen bevissthet – ikke at det er slutt. Dette er jo snakk om tro, så man vet jo aldri. Tenk at du går nedover en vei, og den slutter. Så kan du velge å gå til venstre eller høyre. Venstre er aske, støv og et evig mørke. Til høyre er det skiltet til trivelighet, og optimisme. Hvis det da er 50/50, og jeg kaster inn en mynt på skiltet til høyre, vil jeg jo heller satse på å tro. Det er mye mer spennende. Så ja, da, jeg er 51 prosent troende.

– Hvis du skulle velge en person, levende eller død du ville brukt tid på, hvem ville det være?

– For oss malere er det jo Rembrandt, selvfølgelig. Da ville jeg stått bak ryggen hans og lært alle triksene han kunne. Det er jo det som er mysteriet. Det vi malere lurer på; hvordan fikk han det til?

– Og hvis du hadde fem minutter igjen av livet?

– Elsket med en deilig kvinne!