Likhet og ulikhet i skatteregler på flere plan

Det diskuteres for tiden om de rike betaler en rimelig del av skattene eller om skattesystemet favoriserer dem. Men spørsmål om likhet og ulikhet i skattleggingen har mange sider, og de fleste av dem når sjelden til overskriftene i dagspressen.

Favoriseres av skattereglene: Hvem påtar seg å rettferdiggjøre at inntekt i form av for eksempel tomtegevinster og leie skattlegges med en sats på 22 prosent, mens marginalskattesatsen på (høye) arbeidsinntekter er over dobbelt så høy, vel 46 prosent? Foto: Håkon Mosvold Larsen
Eiendom

Formuesskatten, som har stått sentralt i debatten, har to store svakheter i et likhetsperspektiv. For det første er det viktige verdier som ofte ikke fanges opp. Dette gjelder først og fremst de fleste immaterielle verdiene, derunder verdier som skyldes forventninger om fremtidig inntjening. Grunnen til dette er rent praktisk: Det er umulig å verdsette slike verdier hvert år. Regelen er slik for enkeltpersonforetak og – og det er langt viktigere – også for ikke-børsnoterte selskaper.

Børsnotering

Straks et selskap børsnoteres, får pipen imidlertid en annen lyd, for da blir det børskursen på aksjene som er grunnlaget for formuesverdien, og børskursen vil typisk gjenspeile også de immaterielle verdiene i selskapet. Børsnotering av oppstartselskaper – der det vesentlige av verdiene kan være fremtidsutsikter eller andre immaterielle verdier – kan derfor være et sjokk for aksjonærene. (Men notering på OTC-listen og markedsplassen Merkur Market anses ikke som børsnotering i denne sammenhengen.) Så her innebærer reglene ulikhet i to retninger: mellom immaterielle og andre verdier, og mellom aksje i ikke-børsnoterte og børsnoterte selskaper.

Ulik verdsettelse

Den andre hovedsvakheten ved formuesskatten er ulikheter i verdsettelse. Hensynet til likhet krever at alle eiendeler verdsettes ut fra den samme normen – og det kan vanskelig være noe annet enn omsetningsverdien. Det eneste som i praksis verdsettes til omsetningsverdien, er penger og pengekrav (herunder bankinnskudd) og børsnoterte aksjer (før aksjerabatt). Tidligere ble fast eiendom gjerne verdsatt langt under omsetningsverdien. Dette er i de senere år strammet betydelig opp for forretningseiendommer og sekundærboliger. Men for skatteyterens egen bolig og for fritidseiendommer er verdsettelsesnivået fortsatt lavt. For egen bolig bestemmer loven at verdsettelsen ikke skal overstige 30 prosent av omsetningsverdien, og nivået er ofte lavere. Sammen med gjeldsrentefradraget, at avkastning av kapital investert i egen bolig ikke inntektsbeskattes og at gevinst ved salg av egen bolig ikke er skattepliktig, innebærer dette en stor skattemessig favorisering av boligkapitalen og dens avkastning (skjønt noe tas igjen i form av eiendomsskatt). Men dette er som kjent villet politikk – altså en tilsiktet ulikhet, om man vil.

Ønsket om redusert skattlegging av såkalt arbeidende kapital, først og fremst i form av lavere verdsettelse av aksjer (“aksjerabatten”), skaper nye former for ulikhet. I et likhetsperspektiv er det ikke lett å begrunne hvorfor aksjer i børsnoterte selskaper skal verdsettes til bare litt over halvparten av børskursen (hvis forslaget for 2021 vedtas) når bankinnskudd skattlegges med sitt fulle beløp.

Vanskelighetene med å fange opp alle eiendeler til skattlegging og å verdsette dem likt er hovedgrunner til at de fleste land har opphevet formuesskatten. I Tyskland ble formuesskatten opphevet på 1990-tallet av konstitusjonsdomstolen fordi praktiseringen av den stred mot grunnlovens krav om lik behandling av borgerne.

Vanskelighetene med å fange opp alle eiendeler til skattlegging og å verdsette dem likt er hovedgrunner til at de fleste land har opphevet formuesskatten.

Ulike skattesatser

Vender vi blikket mot inntektsskatten, har vi allerede omtalt at inntekter og utgifter knyttet til egen bolig er favorisert av skattereglene. Det mest iøynefallende ellers er den store ulikheten i skattesatser mellom arbeidsinntekter og kapitalinntekter: Arbeidsinntekter skattlegges med progressive skattesatser og med en toppsats (i 2020) på vel 46 prosent, mens kapitalinntekter skattlegges med en sats på 22 prosent. Høyeste skattesats for arbeidsinntekter er altså mer enn dobbelt så høy som skattesatsen for kapitalinntekter.

Nå gjelder dette med ett vesentlig forbehold: Aksjeutbytte og aksjegevinster skattlegges med en skattesats på innpå 32 prosent. Og om dette ses i sammenheng med at selskapet har betalt 22 prosent selskapsskatt av sin inntekt, innebærer dette at selskapsoverskudd som er delt ut til aksjonæren, samlet skattlegges med en skattesats som ligger på samme nivå som høyeste marginalskattesats for arbeidsinntekter. Denne skattleggingen bidrar altså til likhet i skattlegging mellom utdelt selskapsinntekt (og aksjegevinster) og de høyeste arbeidsinntektene, men leder samtidig til at aksjeutbytte og aksjegevinster skattlegges hardere enn annen kapitalinntekt. Dette innebærer faktisk at avkastning av “arbeidende kapital” (aksjer) inntektsbeskattes hardere enn inntekt av kapital som ikke er “arbeidende”. Også her finner vi altså ulikhet på to nivåer: mellom kapitalinntekt (unntatt aksjeinntekt) og arbeidsinntekt, og mellom aksjeinntekt og annen kapitalinntekt.

Ingen debatt

Man skulle ha trodd at et system med så åpenbare ulikheter har vært gjenstand for inngående diskusjon. Men det er ikke tilfellet. Systemet har i store trekk vært slik siden 1992, og forskjellen er økt i de senere år med reduksjonen i skattesatsen for kapitalinntekter fra 28 til 22 prosent. Noen god begrunnelse ble ikke gitt da reglene ble innført i sin tid, og heller ikke siden. Et formål med lav skatt på kapitalinntekt var åpenbart å redusere betydningen av gjeldsrentefradraget. Ellers kan det anføres at skattesatsen for arbeidsinntekter omfatter også trygdeavgift (8,2 prosent), som jo også har et visst preg av å være en pensjonspremie fordi det gir rettigheter i folketrygden. Det kan også anføres at kapitalen, som danner basis for kapitalinntekten, treffes av formuesskatt og at kapitalens verdi ofte reduseres ved inflasjon (men det gjelder vel nærmest bare for bankinnskudd o.l.). Kanskje er satsforskjellen i inntektsskatten slik sett det beste argumentet for å ha en formuesskatt.

Man skulle ha trodd at et system med så åpenbare ulikheter har vært gjenstand for inngående diskusjon. Men det er ikke tilfellet.

En utfordring

Slikt gir likevel ikke noen tilfredsstillende rettferdiggjørelse av satsforskjellen. Så derfor en utfordring: Hvem påtar seg å rettferdiggjøre at inntekt i form av for eksempel tomtegevinster og leie skattlegges med en sats på 22 prosent, mens marginalskattesatsen på (høye) arbeidsinntekter er over dobbelt så høy, vel 46 prosent?

skatt
Reportasjer
Eiendom