Slik kårer vi Norges mektigste kvinner

Pengemakt: DNBs mektige styrelder Olaug Svarva som tidligere er blitt kåret til Norges mektigste finanskvinne, representerer pengemakten, men dette er ikke nok til å nå helt i tetsjiktet på Kapitals liste over Norges 100 mektigste. Foto: Iván Kverme

Svaret på disse, og lignende spørsmål, finner dere under her.

Men først: Å kåre Norges 100 mektigste blant et utvalg på cirka 2,7 millioner kvinner i landet, kan fremstå som å lete etter den berømte nålen i høystakken. Det finnes et vell av dyktige kvinner der ute med mye makt og ansvar, og langt flere enn de fleste er klar over. For å gjøre listen over Norges mektigste kvinner så “riktig” og objektiv som mulig, og minimere graden av skjønnsutøvelse, har vi derfor utarbeidet et sett med kriterier og prinsipper for rangering av makt som vi skal gå nærmere inn på i denne artikkelen.

Hensikten: Tanken med kåringen er først og fremst å rette søkelyset på alle de dyktige kvinnene som har og tar makt og samfunnsansvar, vise hvor mye – eller hvor lite – makt kvinner har i det norske samfunnet, finne ut hvor “skoen trykker” når det gjelder likestilling, vise bransjemessige forskjeller og fremheve at det faktisk er mulig for kvinner å nå til topps. Om man vil og bare jobber hardt nok. Vi har et genuint ønske om å løfte frem de som antagelig er de aller viktigste rollemodellene i samfunnet vårt.

Maktdefinisjonen: Av dyp respekt for alle de dyktige kvinnene i samfunnet som søker makt og ansvar, legger vi mye prestisje i å gjøre listen så “riktig” som mulig. Vi forsøker derfor å være konsistente og lojale mot reglene vi har satt. For å rangere makt på en konsekvent måte har vi basert oss på en maktdefinisjon som vi hvert år tar utgangspunkt i. Ifølge denne er makt mulighet til å påvirke. Dvs. å kunne være med på å bestemme og oppnå resultater. De kvinnene i Norge som har mest makt i denne forstand, blir vurdert til listen og rangert høyest.

Utvalget: Med cirka 2,7 millioner kandidater å velge mellom må vi gjøre noen avgrensninger for at det første, grove utvalget skal bli så relevant som mulig. Via søk på offentlige hjemmesider plukker vi ut medlemmer av regjeringen, statssekretærer, politiske rådgivere, stortingsrepresentanter, ledende ansatte i departementene, organisasjonslivet, mediebransjen, bank og finans og det juridiske miljøet osv., og limer inn navnene i et stort Google-regneark.

Vi henter så ut lister over styreledere, styremedlemmer og konsernsjefer i Norges største selskaper og rangerer disse etter omsetning, resultat og antall ansatte. Jo større selskaper, og jo flere verv og stillinger, desto mer makt.

Deretter fordeler vi kvinnene på hvilken sektor eller bransje de tilhører, for eksempel politikk, næringsliv eller offentlig forvaltning. Så bruker vi avisenes tekstarkiv Retriever, LinkedIn og Google-søk, for å finne så mye informasjon om kvinnene og deres CVer som mulig. Vi har endog studert bordplasseringen til Norges Banks årsmiddag for å vurdere sentralbankens rangering av de mektige gjestene der og for å se hvem vi har glemt.

Formell makt: Først og fremst ser vi på den formelle makten. Det er også denne makten som er lettest å vurdere, siden den gjerne baserer seg på synlige, objektive kriterier. Vi spør oss: Hva slags stillinger og verv har de mektige kvinnene? Hvor store er organisasjonene og selskapene de leder? I hvor stor grad har de anledning til å gjøre individuelle, skjønnsmessige vurderinger når de tar avgjørelser? De som har de mest innflytelsesrike posisjonene i landet, som kan fatte beslutninger som angår mange og som forvalter store verdier, er de mektigste.

Folkevalgt makt: I et demokrati som Norge er mye av makten gitt til de folkevalgte. Derfor finner vi normalt mange politikere, med statsrådene i spissen, i toppsjiktet av listen. Medlemmer av regjeringen forvalter enorme budsjetter og kan ta avgjørelser som vedrører alle i hele Norge, så det er naturlig at disse troner øverst på en maktliste som vår. Vi mener derfor at vår nyvalgte arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik i år er Norges mektigste. Som arbeidsminister har hun ansvaret for Nav, en etat de fleste nordmenn har et forhold til, med et budsjett på tilsvarende en tredel av statsbudsjettet. Med LO i ryggen har hun dessuten en enorm innflytelse over hvordan arbeidsmarkedet vårt vil se ut de neste årene.

Ikke seremoniell makt: Statsrettslig er Norge et konstitusjonelt monarki, og Grunnloven av 1814 gav vidtrekkende rettigheter til kongen. Derfor kunne man kanskje forvente at kongen, dronningen og kronprinsparet var blant de mektigste i landet. Men siden parlamentarismens inntog i 1884, hvor regjeringen må ha tillit fra Stortinget, har kongens funksjon for alle praktiske formål vært seremoniell.

Kongehuset skal dessuten være politisk nøytralt, og med én gang noen i kongefamilien skulle forsøke å utøve makt – uansett hvilken politisk retning den trekker i – rokker vedkommende ved dette prinsippet. Derfor hører ingen medlemmer av kongefamilien med på en maktliste i et moderne demokrati.

Reell makt: Ifølge hoffrangreglementet av 1906, senest endret i 1993, er stortingspresidenten formelt sett rikets høyest rangerte person etter medlemmer av kongehuset (som jo har delegert makten til regjeringen med statsministeren i spissen).

Stortingspresidenten er ikke bare Stortingets fremste tillitsvalgte. Hun er også, som leder av presidentskapet, den øverste leder av stortingsarbeidet. Derfor har hun mye formell makt.

Likevel har vi ikke rangert stortingspresident Eva Kristin Hansen høyere enn på en 14. plass. For selv om presidenten har fulle rettigheter som stortingsrepresentant, deltar hun ofte ikke i den daglige politikken. Presidenten er fritatt fra å være medlem av noen av Stortingets faste komiteer. Presidentskapet fungerer i praksis nærmest “bare” som et styre for Stortinget – uten rett til å ta politiske avgjørelser. Det gjør at stortingspresidenten har mer formell enn reell makt, og siden Kapitals maktkåring først og fremst er basert på reell makt, og ikke bare formell, havner hun ikke blant de aller mektigste.

Dømmende makt: Formelt er høyesterettsjustitiarius rangert som nummer fire på den norske rangstigen etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren, men foran utenriksministeren. Grunnloven beskriver virksomheten til høyesterettsjustitiarius, lederen av landets øverste domstol, og således den øverste ansvarlige for den dømmende makt i Norge. Høyesterettsjustitiarius har også forsete i riksretten.

Som landets høyesterettsjustitiarius kan Toril Marie Øie bidra til å påvirke rettsavklaringen og rettsutviklingen i Norge, men i praksis kan hun ikke ta noen veldig store avgjørelser alene. De må tas i plenum med de andre høyesterettsdommerne. Høyesterettsjustitiarius disponerer heller ikke over noen spesielt store budsjetter, så vi mener Øies reelle makt er langt mindre enn den formelle. Derfor havner hun først på en 52. plass på denne maktkåringen. Det er litt ned fra i fjor, dels fordi det etter regjeringsskiftet har kommet til mange nye, mektige kvinner i toppen av samfunnslivet, og at pandemien gir endringer i maktstrukturen, men også fordi juryen har kommet til at vi tidligere kan ha vurdert høyesterettsdommernes påvirkningsmuligheter litt vel høyt.

Maktutøvelsen: Utøvelsen av politisk myndighet skjer i Norge gjennom forvaltningen. Forvaltningen skal være et utredende og iverksettende organ for de egentlig bestemmende organer, som er Stortinget og regjeringen.

I praksis er forvaltningen langt mer enn det. Den øver en selvstendig innflytelse, i mange henseender en større innflytelse enn de politiske organer. Forvaltningen består blant annet av departementer, direktorater, etater og tilsyn. De øverste lederne av departementene, departementsrådene og dernest ekspedisjonssjefene, troner derfor høyt på Kapitals maktkåring. Det samme gjør sjefene for ulike direktorater, etater og tilsyn, som vi har rangert etter størrelse og myndighetsområde.

Disse byråkratene utøver enormt mye makt som de har fått delegert av politikerne, ofte i det skjulte for folk flest, og uten at folk flest vet hvem de er. Regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo på 22. plass, som er øverste administrative leder på Statsministerens kontor, er et godt eksempel på det.

Pengemakt: Det er ingen tvil om at også penger er makt, og derfor hører også kvinner fra næringslivet med blant Norges mektigste. Dette er først og fremst kvinner som utøver makt og innflytelse i samfunnet ved å være styreledere, styremedlemmer, konsernsjefer eller administrerende direktører for store virksomheter med høye budsjetter og mange ansatte. Disse kan ha makt til å endre næringsstrukturer, nedlegge arbeidsplasser og påvirke folks hverdag gjennom for eksempel utlånspraksis i banker. Imidlertid er det så mange mektige politikere og byråkrater i Norge at kvinnene fra næringslivet, selv de med mest pengemakt, havner relativt langt ned på listen over Norges mektigste kvinner. DNBs konsernsjef, Kjerstin Braathen, er å finne først på en 19. plass etter å ha loset cirka 2,1 milliarder personkunder, 232.000 bedriftskunder og over 9.000 ansatte relativt trygt gjennom pandemien.

Uformell makt: Kapitals jury har også, så langt det har latt seg gjøre, vurdert ulike typer uformell makt. Denne kan igjen deles inn i forskjellige typer, hvorav mediemakt er én. Det er ikke uten grunn at pressen og andre massemedier gjerne omtales som den fjerde statsmakt for sin rolle som kritiker og overvåker i samfunnet.

Norske redaktører og ledende journalister har ikke nødvendigvis mye formell makt, men de har ordet i sin makt og gjerne stor innflytelse som vaktbikkjer over andre instanser og mennesker. De kan sette dagsorden i samfunnet og, under gitte forhold, med noen pennestrøk felle regjeringer og avsette toppledere. Mediemakt har altså betydning for plasseringene på listen.

Men ikke bare de som jobber i mediene, men også de som figurerer der, har medie- og definisjonsmakt i samfunnet. Vi spør oss derfor stadig: Hvordan fremstår disse kvinnene i mediene? Er de aktive i samfunnsdebatten og setter agendaen i samfunnet, slik som for eksempel Gunhild Stordalen, som har relativt lite formell makt, men er en av kvinnene i Norge som bruker stemmen på talerstoler verden over og stadig setter agendaen. Stordalen har forøvrig også stor nettverksmakt.

Nettverksmakt: Dette er en viktig type uformell makt som vi ser på. Nettverksmakt gir makt til å påvirke, være med og bestemme og oppnå resultater gjennom andre. Som forbundsleder for over 970.000 medlemmer har selvfølgelig LO-sjef Peggy Hessen Følsvik mye makt i kraft av bare dette, samt i nettverket av forbund og allianser rundt om i landet. Men etter at Arbeiderpartiet ved Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik inntok sjefsstolen på henholdsvis Statsministerens kontor og i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, har LO-sjefen blitt betydelig mektigere enn om hun måtte forholde seg til en borgerlig regjering. Hun sponset dem med cirka 30 millioner kroner i valgkampstøtte, og når de vant, får hun full valuta for pengene i form av gjennomslag for LOs kampsaker i regjeringen. Med denne “usynlige hånden” over det norske arbeidsmarkedet mener vi Hessen Følsvik er hakket mektigere enn selv utenriksminister Anniken Huitfeldt.

Definisjonsmakt: Vi ser også på strømninger i samfunnet og hvilke temaer som står på den politiske dagsorden. Under pandemien, hvor vi nærmest daglig har sett sterke kvinner som Camilla Stoltenberg og Line Vold fremføre sine budskap på pressekonferanser for det norske folk, er det klart at deres stemmer og meninger i større grad blir lyttet til enn om det var en normalsituasjon. Det de har vært opptatt av, enten det har vært fordeling av vaksiner, bruk av munnbind, stenging av samfunnet eller hvordan vi bør feire julen, har også opptatt oss. Derfor rangerer vi både Stoltenberg og Vold relativt høyt oppe på listen over de mektigste. Deres faglige råd angår oss alle, og ved sine utspill kan de påvirke vår adferd direkte.

Faglig dyktighet: Så forsøker vi å se på hvordan kvinnene fyller stillingene sine. Vet vi at de er særdeles kunnskaps- og initiativrike, eller tør å ta kontroversielle avgjørelser for å oppnå det de brenner for, trekker dette opp. Har kvinnene de ansatte og andre med seg og oppnår gode resultater, er det selvfølgelig positivt, mens konflikter, dårlige resultater og usynlighet trekker ned. Kapitals liste over Norges mektigste kan derfor til en viss grad også ses på som en oversikt over landets dyktigste kvinner, selv om det også vil være noen i høye stillinger som har kommet lettere til makten enn andre. Camilla Stoltenberg rangeres i år såpass høyt som Norges 5. mektigste kvinne, også fordi hun regnes som faglig dyktig og sterk i stillingen.

Dynamisk liste: Stillingsforfremmelser er selvfølgelig positivt og trekker opp når maktlisten settes sammen, men det kan også hende at kvinner på listen som har avansert i jobbsammenheng eller har samme jobb, faktisk rykker ned noen plasser fra ett år til et annet. Dette er i så fall fordi flere andre har fått høyere stillinger eller mer makt på annen måte.

Et eksempel på det er regjeringsråd Anne Nafstad Lyftingsmo på 22. plass. Hun har falt endel plasser på listen siden fjor, til tross for at hun har samme tittel, arbeidsoppgaver og myndighetsområde. Grunnen til at hun faller er utelukkende at regjeringsskiftet har medført enorme endringer i maktapparatet, at en rekke nye kvinnelige ministere har rykket inn i regjeringen i høye posisjoner, at LO-sjefen har fått mer makt, og ikke minst at Jonas Gahr Støres mindretallsregjering har medført at mye av makten har flyttet seg til Stortinget. Partilederne Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må få med seg andre stortingspolitikere for å få flertall for statsbudsjettet og andre viktige saker. Derfor figurerer de parlamentariske lederne Rigmor Aasrud (Ap) og Marit Arnstad (Sp), som skal sørge for å forankre partiets politikk på Stortinget så de får flertall der, høyt på listen, på henholdsvis 6. og 2. plass.

Flere lister: Siden det finnes så enormt mange dyktige kvinner i Norge, og veldig mange av plassene på hovedlisten over de 100 mektigste okkuperes av politikere og toppbyråkrater, har vi i år, som tidligere, valgt å lage åtte ulike dellister med de 20 mektigste i åtte bransjer/sektorer. Dette for å vise noe av bredden og mangfoldet vi har av kvinnelige ledere.

Hovedvirke: Vi har ellers, så langt det har latt seg gjøre, plassert kvinnene på bransjelistene ut fra hvor de har sitt hovedvirke. Vi ser dog at flere kvinner kunne ha stått på ulike lister. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, for eksempel, kunne ha stått på listen over de mektigste innen både politikk og helse. Vi har likevel valgt å plassere henne på dellisten over de mektigste politikerne fordi det er innen politikken at hun har sitt hovedvirke. Det samme gjelder for eksempel DNBs Kjerstin Braathen, som kunne ha stått både på listen over finansbransjens mektigste og den øvrige listen over næringslivets mektigste. Men det er først og fremst innen bank og finans hun har sitt hovedvirke, og derfor har vi plassert henne der. Hovedregelen er at kandidatene bare plasseres på én liste.

Ingen fasit: Til slutt vil vi understreke at det aldri vil være mulig å lage en slik liste helt objektiv, til det kreves for mange skjønnsmessige vurderinger. Det er derfor viktig at listen ikke leses som en fasit. Dette er skjønnsakrobatikk. En annen jury ville antagelig kommet opp med en noe annerledes liste. Det vil derfor nesten aldri være mulig å sette to streker under noen navn på en slik maktkåring, kanskje med unntak av årets ener, Hadia Tajik.

Juryen: I år, som tidligere, har juryen bestått av journalister i Kapital-redaksjonen som har jobbet samvittighetsfullt for å skape en så representativ og “riktig” liste som mulig. Journalistene har vært ansvarlige for “sine” bransjer og sektorer, men har innhentet både interne og eksterne vurderinger av både navnene og plasseringene på listen. Alle dellistene fra de ulike bransjene/sektorene har til slutt blitt sammenstilt og vurdert på nytt opp mot hverandre på redaksjonelt grunnlag. Noen navn har da blitt justert opp, mens andre har blitt satt ned. Kapitals redaktør Vibeke Holth har ledet arbeidet, mens ansvarlig redaktør Trygve Hegnar så har hatt det siste ordet med i vurderingene.

Mange nevnt. Noen glemt: Med så mange dyktige kvinner som vi har her i landet, er det sannsynlig at vi kan ha oversett noen som burde vært med i oversikten, eller som kanskje hadde fortjent en plass høyere opp på listen fordi det er noe vi ikke har sett der. Overfor disse vil vi gjerne unnskylde. Send oss gjerne en epost til kvinner@kapital.no og fortell oss hva vi kan gjøre bedre til neste år, eller tips oss om navn vi bør se nærmere på! Vi vil som sagt aldri få noen fasit, men målet er at listene skal bli så riktige som mulig. Det er da de er til mest inspirasjon for kommende generasjoner, som trenger forbilder à la de dere kan lese om på de neste sidene.

God lesning!

Kapital-redaksjonen