Tekst: Matthias Fiedler, Thilo Neumann, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss
LeBron James slapper av på en stol i en idrettshall i Indianapolis. Fem dager senere får han en videohilsen fra Joe Biden der presidenten gratulerer James med “rekorden som har inspirert en hel nasjon”.
Den 2,06 meter høye og 133 kilo tunge James har denne torsdagskvelden i begynnelsen av februar nettopp avsluttet kamp nummer 1.408 i sin proffkarriere. Flere enn noen annen spiller før ham.
James endte opp md 26 poeng i kampen, der han ledet sitt lag Los Angeles Lakers foran jublende fans til en knapp seier over hjemmelaget Indiana Pacers.
På pressekonferansen etter kampen besvarer han for n’te gang spørsmålet om hva det betyr for ham at han snart vil slå NBA-rekorden på 38.387 poeng. Den 34 år gamle rekorden til Kareem Abdul-Jabbar.
– Det er en av idrettens aller største rekorder, sier James. – En rekord som man ikke har trodd at det var mulig å kunne slå.
Etter fem minutter forlater han rommet og kjører til hotellet. Dagen etter tar han flyet til New Orleans, til sin NBA-kamp nummer 1.409. Slik har han stort sett holdt på i nesten 20 år.
Kveld etter kveld
James har blitt 38 år, gift, han har to tenåringssønner og en liten datter. “The King”, som han selv gjerne kaller seg, har fire NBA-titler og har vunnet OL-gull med det amerikanske laget to ganger.
Han er en vellykket forretningsmann, medieprodusent, milliardær og aktivist med flere millioner følgere på sosiale medier. James har lagt seg ut med Donald Trump og bygget opp en skole for vanskeligstilte barn.
Nå kan egentlig LeBron James gi seg med basketballen. Men han fortsetter å spille. Kveld etter kveld, sesong etter sesong. Nesten 100 kamper i løpet av et drøyt halvår, fordelt på fire tidssoner.
Hvorfor gjør han det? Hva driver en som skaffet seg tatoveringen “Chosen1” på ryggen da han gikk på high school som 17-åring? Og som for lengst har oppfylt denne profetien? Hva får en proff som James ut av et spill der han nærmest har vunnet alt som er mulig å vinne?
De som best kan gi svarene, er noen av dem som har fulgt James i alle disse årene: trenere, medspillere og venner. Der Spiegel har møtt noen av disse for å få vite hva som driver LeBron James og hvem som har preget ham.
Det er historien om en mann som har hatt mye hell i livet, og ikke minst de riktige menneskene rundt seg. En historie som handler om vinnere og tapere i det amerikanske samfunnet – og om en helt usedvanlig idrettsmann som har forstått hvilken makt basketballen har gitt ham.
James vokste opp i Akron, en trist industriby i staten Ohio. Hans alenemor var 16 år da hun fødte ham og kunne knapt nok ta seg av ham. Faren har han aldri møtt. Mor og sønn levde av sosialhjelp og matkuponger, de sov ofte hos venner, bodde litt her og der.
I fjerde klasse mistet James nesten 100 skoledager fordi moren ikke hadde penger til skolebussen.
James snakker ikke gjerne om denne tiden. Og han ser på det som et under at nettopp han kom ut av denne fattigdommen. En gang sa han at for sorte underklassebarn som ham var ikke en slik karriere noe man kunne forvente.
På lag med “The Fab5”
Tolv timer før James skal møte Indiana sammen med Lakers, låser Dru Joyce II opp døren til idrettshallen St. Vincent-St. Mary High School. Alle kaller ham bare Coach Dru.
Mursteinsbygningen nord i Akron heter nå LeBron James Arena, og det var her karrieren til superstjernen startet.
Hallen er en hyllest til James, ikke minst på grunn av millionene med dollar som James selv har puttet inn i renoveringen av bygget. På veggene ved inngangen og i garderobene er det bilder av ham overalt. Bilder som barn, sammen med moren og med skolelaget “The Fab5” - de fantastiske fem.
Besøkende får også med store bokstaver se løftet om ikke å glemme hvor man kommer fra: “I promise never to forget where I came from.”
67-åringen Coach Dru er en skallet mann med et forsiktig smil, som i sitt liv har tenkt mer på sine spillere enn på seg selv. Han oppdaget den ti år gamle James da han spilte basketball, og tok ham med på laget til sønnen sin fordi han så at gutten traff kurven bedre enn noen av de andre.
Joyce måtte snart fortelle den unge James at de andre spillerne ville like ham bedre hvis han også kunne gi fra seg ballen. Han kjørte gutten hjem fra treningen, kjøpte klær til ham og lot ham overnatte hjemme hos seg. – Vi elsket ham som en far, fortalte James om treneren i en dokumentarfilm.
Han ville bli best på alt.Dru Joyce II
Treneren kommuniserer i dag med James via tekstmeldinger, og han husker godt den unge og ambisiøse LeBron. Han var en god observatør, lærte raskt av feilene til de andre og øvde på kasteteknikker så lenge han kunne.
– Han ville bli best på alt, sier Coach Dru. James beklaget seg aldri over problemene hjemme, over usikkerheten i livet sitt. – Han brukte det i stedet som motivasjon.
Nei til 100 millioner dollar
For unge afroamerikanere er idretten fortsatt den beste veien til berømmelse og rikdom. Mer enn 70 prosent av spillerne i NBA er svarte. Men fortsatt er det bare én afroamerikaner som har klart å bli eier av et lag: basketballikonet Michael Jordan. Han overtok aksjemajoriteten i Charlotte Hornets i 2010.
I sitt siste skoleår, i 2002/03, opplevde James hvor raskt man kan rykke opp gjennom idretten. Et par år tidligere måtte han og lagkameratene selge gaffatape på gatene for å fylle opp kassen. Nå betalte folk tusenvis av dollar på svartebørsmarkedet for å se de samme guttene vinne det nasjonale high school-mesterskapet.
Og den de i første rekke ønsket å få se var den spenstige James, som fløy over sine motspillere. Han hadde følelsen av å være med “Elton John on Tour”. Slik beskriver en tidligere trener hypen rundt vidunderbarnet.
Mer enn 5.000 tilskuere strømmet til de utsolgte hjemmekampene. ESPN overførte kampene live, og fans og reportere nærmest beleiret James og laget så mye at skolen måtte ansette bevæpnede sikkerhetsvakter. Den måtte også invitere til pressekonferanser.
– Det var helt vanvittig, husker Coach Joyce. Han slet med å regissere sirkuset. – De var jo fortsatt bare tenåringer.
Både trenere og medspillere sier at all denne oppmerksomheten aldri har gått til hodet på James. Selv ikke da magasinet Sports Illustrated plasserte ham på forsiden og beskrev ham som “The Chosen One”. Lagkameratene sørget for at han ikke tok av. Coach Joyce nektet både fans og journalister adgang til treningen, fotografene fikk ikke komme inn på skolen.
I sin bok LeBron Inc. skriver journalisten Brian Windhorst at James har en spesiell teft for menneskene rundt seg. Han forstår raskt hvem som vil hjelpe ham, og hvem som bare vil utnytte ham.
Som 18-åring sa James nei til sportsprodusenten Reebok, da de ville tilby ham en avtale til over 100 millioner dollar. I stedet underskrev han like etter for Nike. Her handlet det om mindre penger på kort sikt, men om bedre fremtidsmuligheter.
Det at James senere og som profesjonell ikke brøt sammen under forventningspresset skyldes erfaringene fra barndommen, forteller en av hans venner. For James var det en del av hverdagen at han ikke visste hvor han ville tilbringe natten, eller om det var noe å spise. Basketball derimot var bare gøy. Det var en arena uten savn og bekymringer.
James gikk rett fra high school i 2003 til NBA og Cleveland, bare en 45 minutters biltur fra Akron. Der feiret fansen ankomsten til vidunderbarnet. Han skulle gi den en gang så vellykkede industribyen, som nå var preget av arbeidsløshet og befolkningsnedgang, ny glans – og en mestertittel.
Til gjengjeld lovet innbyggerne ham ubetinget lojalitet.
Tilhengerne av Cleveland Cavaliers forelsket seg raskt i James’ måte å inkludere lagkameratene på. Blant ligaens toppscorere er han i dag også den som har hatt flest vellykkede pasninger.
Tusenvis av tilskuere strømmet til hjemmekampene, og hver eneste av disse ga millioninntekter i dollar til det lokale næringslivet.
Sover tolv timer daglig
Karrieren til en NBA-proff varer i snitt om lag fire og et halvt år. I de neste årene blir poengscoren vanligvis dårligere og dårligere. Det var slik for Michael Jordan, for Dirk Nowitzki og for Kobe Bryant.
Men ikke for LeBron James. Bortsett fra den første sesongen har han aldri scoret mindre enn 25 poeng pr. spill, den siste sesongen var det til og med over 30. En spiller i hans alder har aldri tidligere klart noe lignende.
I disse årene har James også lært å spare på kreftene, han løper ikke mer enn han må. – Han spiller basketball som et dataspill, sier Dennis Schröder. Han er tysk landslagsspiller, men også en av James’ lagkamerater.
Schröder er veldig imponert over hvordan den ni år eldre James pleier kroppen sin: – Han kan holde på i fem år til.
Som profesjonell spiller har James aldri hatt noen alvorlige skader. Han behandler sin kropp som en investering, og bruker hvert år 1,5 millioner dollar på fitnesstrener, oksygenterapier og elektrostimulering av musklene. På flyturer tar han på seg kompresjonsstrømpebukser. Han sover inntil tolv timer daglig, og holder en streng diett. Det kan virke som om James prøver å utsette aldringsprosessen og beseire naturlovene.
Det finnes proffer som en eller annen gang blir et offer for stormannsgalskap, spillegalskap eller kvinner. James har vært sammen med sin partner siden skoletiden, og han har aldri vært involvert i noen stor skandale.
Med sin arbeidsmoral og kjærligheten til basketball har han aldri stilt seg åpen for angrep. Først etter at James i løpet av syv sesonger fortsatt ikke hadde klart å hente tittelen til Cleveland, begynte han å få kritikk for sine sportslige ytelser. Han gjemmer seg bort i avgjørende faser av spillet, var et av argumentene.
“Feigt forrederi”
Sommeren 2010 kom så meldingen om at James ville forlate Cleveland og stille seg til disposisjon for Miami Heat. Sammen med landslagsspillerne Dwyane Wade og Chris Bosh skulle han sette sammen et av de mest potente trespann i ligaens historie.
I en 75 minutter lang TV-sending fortalte James at sjansene til å vinne var store i Miami, over flere år. Ekstrasendingen var satt opp spesielt for å annonsere overgangen. Det var en forretningsmessig, ikke en emosjonell beslutning.
I Cleveland ble han sett på som en desertør. Allerede samme kveld som overgangen ble annonsert, offentliggjorde klubbens eier et brev der han beskyldte “den selvoppnevnte tidligere kongen” for et “feigt forræderi”.
Det var tøft for ham å se hvordan folk som tidligere hadde feiret ham, nå brente trøya hans.Dru Joyce III
På gatene brente fansen trikoter og T-skjorter med sin tidligere helt. Da James et par måneder senere kom til Cleveland for første gang med Miami Heat til en kamp, var det like før kampen måtte avbrytes fordi tilskuerne kastet batterier etter ham.
– LeBron forsto ikke hvilken virkning hans beslutning ville ha på mange mennesker, sier Dru Joyce III. – Det var tøft for ham å se hvordan folk som tidligere hadde feiret ham, nå brente trøya hans.
38-åringen Joyce III er sønnen til treneren Joyce II fra Akron og en av de nærmeste vennene til James. De to spilte sammen på skolelaget, er i dag fortsatt nære venner og reiser sammen på ferie.
James har senere innrømmet at han i den første sesongen i Miami ikke ble inspirert av kjærligheten til basketball, men av raseriet mot kritikerne. Men han angret på hvordan han offentliggjorde overgangen på TV. – Denne tankerekken hjalp ham til å finne ut hvem han virkelig er, sier hans venn Joyce.
Klokketårn på taket
I Florida hadde likevel James den mest vellykkede perioden av karrieren. I løpet av fire år vant han NBA-ligaen to ganger, og han ble to ganger også kåret til sesongens beste spiller.
Men han følte likevel at han hørte hjemme et annet sted.
– Han er fortsatt gutten fra Akron, sier Joyce. Hver gang James kommer på besøk om sommeren besøker de Ken Stewart’s, et steak house på West Market Street med mørke stoffservietter og dempet lys.
Der kan James spise sin Rib Eye uten å bli beleiret av autografjegere.
I juli 2014 kom James med et brev i Sports Illustrated der han annonserte sin retur til Cleveland og Cavaliers. – Mitt forhold til Northeast Ohio er sterkere enn til basketball, sto det i brevet. – Det forsto jeg ikke for fire år siden, men nå gjør jeg det.
James skrev om sin modning som spiller og menneske, om sine feil og følelser.
Et resultat av denne modningsprosessen står i dag ved siden av en McDonald’s midt i Akron: “I Promise School”. For James er dette prosjektet noe av det viktigste han har fått ut av karrieren. I en mursteinsbygning med et klokketårn på taket har James ved hjelp av en stiftelse bygget en skole for vanskeligstilte barn.
Den ble åpnet i 2018, og nå går det 580 elever fra tredje til åttende klasse på denne offentlige skolen. Det eneste opptakskravet er svake resultater på skolen. Hvert år trekkes det ut 120 av annenklassingene i byen med dårligst karakterer. Hvis de senere kommer seg igjennom high school, er de også garantert en gratis plass på det lokale universitetet.
Ungene kommer dessuten med et løfte som også har gitt skolen sitt navn. De skal gjøre sine hjemmelekser, lytte til lærerne, aldri gi opp. I promise.
– Vi kan ikke hjelpe alle barn, forteller Victoria McGee. – Men vi kan vise hvordan det kan gjøres. McGee har kjent James siden barndommen, hennes yngre bror Willie var en av lagkameratene på high school-laget.
I dag jobber både McGee og broren for LeBron James Family Foundation, og bruker bare superlativer når de snakker om sin arbeidsgiver.
Med caps og pokal
James er overalt. Flere dusin av skoene hans står utstilt, og i gangene henger det massevis av sorthvitt-fotografier: James leser en bok, James sammen med I Promise-elever, og James som liten gutt med sin første basketball. På en vegg henger det en tapet med store bokstaver, der James hyller sin mor.
Det er to måltider hver dag, kveldskurs for foreldrene, og det finnes overnattingsmuligheter for hjemløse. Stiftelsen har også etablert et bygg med ballsal, pizzeria og et LeBron James-museum. Her har man blant annet satt opp en nøyaktig kopi av den sosialboligen som mor og sønn bodde i.
Victoria McGee står foran et veggmaleri i kjelleren som viser James ved siden av flere av de mest betydningsfulle innen den svarte borgerrettsbevegelsen, som Muhammad Ali og Martin Luther King jr. “There is no gain without struggle” står det skrevet på veggen.
– For meg er LeBron den største, sier McGee med en alvorlig mine. – I basketball, i hans filantropi og i sitt arbeid for samfunnet. Han er på nivå med Ali.
Kjører man i dag gjennom gatene i Akron, merker man raskt at hyllesten av LeBron James ikke begrenser seg til skolen. – Han henter ungene fra gaten, sier Ted mens han venter på sin eggerøre på en kafe i King James Way. Han gjentar det mange andre forteller. James har aldri glemt hvor han kommer fra. – Han løfter stemningen i hele byen.
Det var min oppgave å hente et mesterskap til Ohio, til Cleveland, til Akron.LeBron James
Seks år etter at innbyggerne brente trikoten hans offentlig, står James i juni 2016 igjen på en scene i Akron. Han blir møtt av en jublende mengde, han har også med seg NBA-pokalen.
– Det var min oppgave å hente et mesterskap til Ohio, til Cleveland, til Akron, sier James i T-shirt og caps. – Look. Here it is!
Noen dager tidligere hadde han og Cavaliers vunnet den syvende og avgjørende kampen mot Golden State Warriors fra California. Etter kampen sørget han for å få tatt tre bilder: et sammen med sin mor Gloria, et med sine nærmeste venner og et med barna og hans kone – det var farsdag.
Eierandel i Liverpool
New York Times løftet James opp på et nivå med de store innenfor litteraturen: Goethes Wilhelm Meister eller Mark Twains Huckleberry Finn. Disse dro også ut for å finne sin plass i samfunnet.
Med sin overgang til Miami hadde James gitt seg ut på en lignende odyssé, og reisen fikk en lykkelig slutt da han kom tilbake med triumfen og pokalen. – Han vil aldri mer oppleve et slikt øyeblikk, uansett hva som kommer til å skje, skrev New York Times.
To år senere valgte James en overgang til Los Angeles Lakers. Lokalavisen tok denne gang en rask avskjed med to ord: “Promise kept”.
I dag håper James at folk i første rekke vil huske hans arbeid utenfor idrettshallen. Han måtte lære å bruke sin popularitet til saker som er viktige for ham.
Nå hever han stemmen ved mange anledninger. James kritiserte politivold mot afroamerikanere og etablerte en organisasjon som jobber med rettighetene til svarte velgere. Han kalte den daværende presidenten Donald Trump “U Bum” på Twitter – Din dust – og beskyldte ham for at han “cares about nobody besides himself”.
Etter at en programleder på TV hadde bedt ham om å “Shut up and dribble!”, produserte han en TV-dokumentar om det sosiale engasjementet til profesjonelle idrettsutøvere med tittelen “Shut up and dribble”.
James har med stor dyktighet klart å kombinere idrett, aktivisme og business. Sammen med en venn fra ungdommen driver han et selskap som produserer filmer, SpringHill, oppkalt etter de sosialboligene der han vokste opp. Han har også eierandeler i den engelske fotballklubben Liverpool.
Avtalen med Nike er verdt et åttesifret beløp i dollar hvert eneste år, og blant hans venner finner vi blant annet rapperen Jay-Z og investorguruen Warren Buffett. I fjor skrev Forbes at Jones i løpet av sin karriere har tjent mer enn en milliard dollar.
Men hverken rikdom eller berømmelse har beskyttet James mot rasisme. – Uansett hvor mye du har lykkes som afroamerikaner, vil de alltid vise deg at du befinner deg under dem, sa James i et intervju. Dette skjedde etter at huset hans var blitt sprøytet ned med rasistiske beskyldninger.
Vil spille med sønnen
Fem dager senere, den 7. februar, sitter Joyce med sin kone hjemme foran TVen. Han følger spillet mellom Lakers og Oklahoma City Thunder. Like før avslutningen av den tredje omgangen får James ballen om lag fem meter fra kurven.
Han dribler tre ganger før han finner det rette kastøyeblikket – og treffer. Det er hans poeng nummer 38.387 og 38.388 i karrieren, og det er ny NBA-rekord. Kampen blir avbrutt, publikum og fotografene strømmer til, og nederst på tribunen løfter Kareem Abdul-Jabaar seg. Den tidligere rekordinnehaveren omfavner James.
Sønnen til James, LeBron James Jr., eller Bronny, gratulerer også sin far. 18-åringen er en lovende basketballspiller, og i 2024 kan han lykkes med å få plass på et NBA-lag. Faren vil også fortsette så lenge, han har som mål å spille en sesong som sønnens lagkamerat. Det har heller ingen NBA-proff noensinne opplevd.
Men først vil James komme med noen ord til publikum i hallen, til alle millionene som følger kampen på TV eller på streaming, til Dru Joyce II i Akron, til Dru Joyce III i Pittsburgh, til ungene på “I Promise School” og til alle i Ohio som ser ham denne kvelden.
James gråter før han holder sin korte tale: – Til min vidunderlige kone, min datter, mine sønner, mine venner, min familie, min mor, sier James. – Til alle dere som har fulgt meg på denne 20 år lange reisen. Jeg takker dere, uten dere ville jeg aldri ha blitt den jeg er i dag.
