Rhinen – et tysk symbol i klimakrise

Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss

En reise på Rhinen må selvfølgelig starte i Köln. I byen som også har gitt elven et gedigent monument. Fra den høyre bredden, litt ovenfra, ser man katedralen godt. I lyset fra solen på vei ned virker Kölnerdomen enda litt mer truende. 

Turbåtene til rederiet “Köln-Düsseldorfer” kjører langsomt forbi, forsiktig etter hverandre, og det er knapt noen ombord. Noen få fraktbåter har så lite last at de ligger høyt i vannflaten. Elvebredden er brun og grå. Brun der hvor det har vært gress og grå der hvor det var vann. Nå er steinene synlige, de som ellers ligger godt skjult, dekket av vannet. 

I Köln spør man seg om vannstanden snart blir historisk lav på elven, som har sitt utspring i de sveitsiske alpene. Underveis er Rhinen grenseelv mot både Liechtenstein og Østerrike, den utgjør den tyske grensen mot Frankrike før den nordover etter Karlsruhe i Tyskland får følge av en rekke sideelver. 

Den drøyt 1.000 kilometer lange elven ender til slutt i et stort delta som munner ut i Nordsjøen gjennom Nederland. 

En nasjonal identitet

Ute på elven, på vei ut av Köln, kan man få følelsen av å være underveis et sted i Sør-Italia eller i Albania. En metalltrapp går egentlig ned i vannet, men de siste trinnene rekker ikke lenger helt ned. Trappen bare henger der, til ingen nytte, og hvis man ikke visste bedre, kunne man tro at den var enda et av de nye, moderne kunstverkene. Det kunne fått navnet “Klimakrise I”. Bakken er knusktørr og smuldrer bort. Tomme vinflasker og pizzaesker fra kvelden før ligger strødd utover bakken. 

I det romersk-germanske museet i byen finnes det en vitrine, et glasskap, med funn fra det gamle havnebassenget. Østersskjellene og leirkannene er mer enn to tusen år gamle og er eksempler på eldgammelt fastfood-avfall som Rhinen har bevart. 

Klimaendringene kommer stadig nærmere. Først var det bilder fra isbreer som kalvet i Antarktis og triste isbjørner på et smeltende isflak. Så kom det brennende skoger i California, men det var på den andre siden av Atlanterhavet. I år har skogene også begynt å brenne i Europa, og nå begynner elvene å tørke ut. 

Leonardo da Vinci beskrev elvene som jordens livslinjer. Alle vet hva som skjer hvis det ikke lenger flyter noe gjennom årene, og både fra Po i Italia og fra Loire i Frankrike har det i år kommet dystopiske bilder. 

Rhinen har lavere vannstand, men den flyter fortsatt. Likevel kan man bli urolig av synet. Allerede romerne seilte på Rhinen, elven er gammel, den har alltid vært der. Tyskerne har også brukt elven til å definere seg selv. De har brukt den i myter og fortellinger, for å definere sin nasjonale identitet overfor Frankrike og for å beskrive den fantastiske økonomiske veksten i Bonn-republikken i det gamle Vest-Tyskland. 

Hva vil da skje, hvis Rhinen blir usikker? Eller sagt på en annen måte, hvis Rhinen tørker inn, da vil kanskje skatten fra Niebelungen omsider dukke opp, ringen som dvergen Alberich smir av gull fra Rhinen. 

En voldelig historie

Båten er nesten klar. Hans Jürgen Balmes har fått på plass ryggstøttene, plasserer roret helt bak i båten og skrur opp vimpelen i baugen. Selv i brennende hete og strålende sol må man bruke litt tid på å gjøre seg klar. 

“Skipsfarten på Rhinen tørker ut – leveransene til industrien er truet”. Slike overskrifter har ikke vært uvanlige nå i år. Målingen av vannstanden har blitt til en slags nedtelling, og spesielt er man opptatt av vannstanden i Kaub. Her er Rhinen på sitt smaleste, og her ligger også den berømte Lorelei-klippen. 

Båten er en toseter, og den tilhørte opprinnelig Balmes’ far. I nærheten legger vanligvis også passasjerskipene “Bingen-Rüdesheimer” til. 

Det er fortsatt et år igjen før Balmes blir pensjonist. Han har på seg en rutete skjorte, og heldigvis har han også tatt med to solhatter som egentlig passer best på en ekspedisjon til ørkenen. Balmes forteller at allerede i 1928 seilte noen i en lignende båt over Atlanterhavet. Denne turen skal bare over Rhinen. Men fordi vannstanden er så lav, kan også denne overfarten bli farlig. Sandbankene lurer overalt. 

Balmes jobber i forlaget Fischer, der han hele livet arbeidet med bøkene til andre forfattere. Han har alltid ønsket å skrive om det som flyter, om vann og farvann, men visste ikke helt hvordan han skulle starte. Balmer ble født i Koblenz, byen der sideelven Mosel starter, han har også bodd noen år i Sveits. Og det var selvfølgelig ingen tvil om hva slags bok det måtte bli. Selvfølgelig om Rhinen. 

– Rhinen inneholder alt, sier han. 

– Geografisk, geologisk, historisk. Og det er en voldelig historie med vulkanutbrudd, oversvømmelser og kriger. 

Han har gjort seg kjent med elven fra øverst til nederst, fra kilden til munningen. Vel, han startet ikke med de første kildene i nabolandet Sveits, Balmer startet i midten. 

– Her har Rhinen egentlig blitt til, sier han. 

– Herfra har elven bit for bit vokst seg større og fått nye sideelver. Dette har ikke skjedd i løpet av århundrer eller årtusener, det har skjedd i løpet av millioner i år. Rhinen er riktignok en av de eldste flodene i Europa, men først for 8.000 år siden fikk elven den formen som vi kjenner i dag. 

47 millioner år gammel

Midten av den seilbare delen av Rhinen ligger ved Bingen, i en av de skarpe kurvene som elven foretar seg nordover, og på høyde med Frankfurt am Main. I Bingen står også det berømte Musetårnet – Hattos Mäuseturm. Ifølge sagnet ble den grusomme erkebiskop Hatto spist opp av mus i dette tårnet, men den praktiske bruken fra tidlig på 1200-tallet var innkreving av toll. 

Det finnes også berømte bilder av den engelske maleren William Turner med utsikt mot det såkalte Binger Loch. Denne strømvirvelen var i hundrevis av år en stor utfordring for skipene som forsøkte å komme seg forbi. 

Med langt større aktualitet ble Bingen og tårnet også kjent fordi bunnen av elven nå er blitt så tørr at en reporter fra den tyske TV-stasjonen ZDF gjennomførte en sending derfra. 

Øst for Bingen ligger gruven Messel, og der lå det tidligere en innsjø hvor man blant annet har funnet krokodillefossiler. Men det langt mer berømte funnet er av den verdensberømte “Ida”. Først trodde man at det 47 millioner år gamle fossilet, eller apeskjelettet, var en del av menneskehetens stamtre, men forskerne konkluderte med at hun nok heller tilhører en betydningsløs sidelinje. 

Den norske paleontologen Jørn H. Hurum ledet forskergruppen som beskrev Ida, og fossilet er også oppkalt etter Hurums datter. Fra 2009 har Ida blitt utstilt på Naturhistorisk museum i Oslo. 

Fossilet har flyttet ut av landet, og å se på Rhinen som menneskehetens opprinnelse ville uansett ha vært en stor overdrivelse. Det ville vært enda et eksempel på glorifiseringen av Rhinen. Likevel er det ingen av Tysklands mange elver som har den samme betydningen, ingen har blitt utnyttet så ofte for å gi en overdreven beskrivelse av historien. Det gjelder ikke minst strekningen fra Kaub via Oberwesel, forbi Lorelei-klippen og frem til St. Goar. 

St. Goar er en av de mange byene langs Rhinen og sideelvene som fortjener mer enn bare å bli seilt forbi. Den ligger på vestbredden av elven og er omgitt av et område som står på Unescos verdensarvliste. I den lille bykjernen finnes det mange historiske landemerker, kirker og museer som man kan bruke tid på før man følger stien opp til ruinene av Burg Rheinfels. 

Sultesteinene blir synlige

– Myter og ideologier skapes gjerne parallelt, sier Balmes. 

Det gjelder ikke minst Rhinen. 

– Rhinen er en nasjonalistisk evergreen. 

Som grenseelv mot Frankrike har Rhinen skapt en tysk identitet. Napoleon krysset elven, men ble trengt tilbake. Den unge poeten Clemens Brentano vokste opp langs elven, og han var den første som ble inspirert av Lorelei-klippen med diktet “Lore Lay”, der han gjennom 26 vers skrev om den vakre unge sirenen som lokket menn i døden. 

Brentano la med dette diktet også en av grunnstenene for Rhinen-romantikken, om den vakre kvinnen på klippen som lokker til seg og fanger sjøfarerne. Historien er da også gjenfortalt mange ganger. 

Men klippen er egentlig ikke så spektakulær. Langt mer interessant er elvebredden nedenfor. Her er elven smal og med flere svinger, og her ville også Rhinen kunne bli fullstendig stengt dersom et skip ble stående fast. Dette har da også skjedd et par ganger. 

Steinene i elven nedenfor klippen ligger nå bare noen centimeter under overflaten. På de tørre sandbankene har flere funnet frem liggestolene der de kan sole seg på varme dager. En mann med metalldetektor utnytter muligheten til å finne det som er blitt borte i elven. Dette bildet kan man kanskje kalle “Klimakrise II”. 

I Tyskland og Sentral-Europa har man gjerne brukt betegnelsen “Hungerstein” – sultestein – på markeringer av vannstanden. Steinene ble plassert på nivåer der vannstanden begynte å bli kritisk lav. En advarsel om at det var fare på ferde dersom steinene ble synlige. Og nå i sommer har stadig flere av disse sultesteinene langs Rhinen virkelig blitt synlige. 

– Sultesteinene er på mange måter starten på undergangen, skriver forfatteren Moritz Rinke. 

Han har blant annet skrevet sin egen versjon av Niebelungen-historien, som ble oppført for første gang i 2002. Det året regnet det kanskje i to eller tre forestillinger, husker han. Men i august et år senere var det så varmt at de første sultesteinene ble synlige. Forrige gang var i 1963. 

Fortellingen om Niebelungen og skatten er gode eksempler på hvordan Rhinen har festet seg i tyskernes bevissthet og skapt mange myter. Heltediktet om Siegfried har også fått en norsk eller norrøn versjon, der helten har fått navnet Sigurd Fåvnesbane. 

Men det er komponisten Richard Wagner som med sin “Niebelungen Ring” har løftet og kommersialisert historien, skapt en nasjonal fetisj og gitt den enda sterke tilknytning til elven. Den første delen av hans verk fikk da også navnet “Rheingold”. Det ble til og med laget et sektmerke som fikk navnet “Rheingold”, og den tyske keiseren bestemte i 1875 at alle krigsskip som ble sjøsatt etter dette utelukkende skulle døpes med en av disse flaskene. 

Landingsbåt fra krigen

Nordover kan Rhinen minne om elven Klondike, men uten noe gull i sikte. Til gjengjeld blir vannstanden ved Emmerich målt til null. Byen ligger like ved grensen til Nederland, og vannet står så lavt at en rekke gjenstander som man tidligere har forsøkt å kvitte seg med blir synlige. Gamle dekk og søppel er ikke lenger dekket av vannet. 

Lederen for Rheinmuseum i Emmerich, Herbert Kleipass, kan fortelle at det til og med har dukket opp en båt som ingen har visst noe om. 

– Det var en gammel, engelsk landingsbåt fra avslutningen av krigen, forteller han. 

Museet måtte også varsle befolkningen om at ingen måtte røre det de fant. Det kunne være ammunisjon fra krigen, granater med fosfor eller brannbomber. 

– Aldri tidligere er det blitt rapportert om så lave vannstander, og da snakker vi også om tiden med vikinger, romere og hollendere. 

I dette området startet også på mange måter det gamle BRD – den tyske forbundsrepublikken. Rhinen er også en del av den myten. Delstatene Nordrhein-Westphalen og Rheinland-Pfalz var en viktig økonomisk faktor i det gamle Vest-Tyskland.

Her foretok også Konrad Adenauer sin siste reise. Han var den første forbundskansleren etter krigen og hadde stillingen fra 1949 til 1963. Da han døde ble liket fraktet over elven, en statsbegravelse på Rhinen. Der Spiegel skrev den gangen at Adenauer slapp unna de militære massedemonstrasjonene som preger statlige begravelser. I stedet kunne han foreta den siste biten av sin reise på Rhinen, hans livslinje. 

Men det har også vært sabotasjeforsøk. Det har dukket opp kunstnere som våget å skrive en annerledes historie om Rhinen. Hannsjörg Voth plasserte for eksempel en mumie på en treflåte i 1978, og seilte denne hele veien ut i den åpne Nordsjøen. Aksjonen ble beskrevet som et overdimensjonert forsøk på å ødelegge myten om Rhinen. 

Fotografen Andreas Gursky brukte stikk motsatte virkemidler for å få den samme virkningen. Hans bilde “Rhein II” beskriver hvor ubetydelig, hvor irrelevant, en elv som Rhinen kan være. Fotografiet inneholdt bare vann, gress og en grå himmel. Det var ingen symboler i bildet som beskrev elvens betydning, det forsøkte ikke å fortelle noe. Elven ble redusert til det opprinnelige, vannet. 

Men forsøket mislyktes. Det er ikke mulig å fjerne Rhinen fra den mytologiske veven som binder sammen nasjonen og makten.

Til gjengjeld ble fotografiet i 2011 det dyreste som noensinne er solgt på en auksjon. “Rhein II” måler 350 x 200 cm og oppnådde på Christie's auksjon i New York rekordprisen 4,3 millioner dollar. Den tidligere ministerpresidenten i Nordrhein-Westfalen, Armin Lachet, fikk hengt opp et utsnitt av fotografiet i delstatsforsamlingen.

I 2018, i den forrige sommeren med tørke og da Rhinen nådde sitt foreløpig laveste nivå, tok Gursky et nytt bilde. Det fikk navnet “Rhein III”. Det er det samme utsnittet, det samme motivet, den samme elven. Men gresset er ikke lenger grønt, det er brunt. 

Losene er blitt borte

På veien mellom Lorelei og St. Goar møter man ikke mange båter. Sannsynligvis har noen vært i land og lastet opp kull. 

Ja nettopp, kull. Kullskip som ikke lenger blir lastet fullt opp er enda et symbol på virkningene av klimaendringene. Det kan hete “Klimakrise III”. 

St. Goar var en gang en levende by, da skipene fortsatt hadde full besetning, men ikke fikk lov til å seile om natten. Da måtte mannskapet tilbringe natten et eller annet sted. Men i dag skjer det ikke stort i byen, bortsett fra fotturisme. Tettheten av funksjonsjakker og Ergobio-sandaler er svært høy. Sett fra elven gir byen inntrykk av å ligge i et Märklin-landskap, der togene suser forbi. En rekke med hus ligger i forkant av fjellet. 

Ved inngangen til byen står det et gammelt hus der losene tidligere satt og ledet båtene forbi den trange og beryktede passasjen i elven. I dag er det ingen igjen av dem, huset er blitt et museum. Nå har det imidlertid vært stengt en god stund.

– Vi har ikke lenger funnet noen som vil drive det, sier Friedjo Goedert. 

Han kommer fra en familie med 200 år lang los-tradisjon, og han begynte selv som 14-åring. Men i 1975 kom teknikken, og han måtte gi seg. Flagg og store ratt ble erstattet av radio og små spaker. Slepebåtene kjørte tidligere med en hastighet på fem kilometer i timen.

– I dag kommer de unge rasende i åtte, og til og med ni, kilometer i timen. Galskap, sier Goedert.

Han har tatt med seg en mappe og viser frem tabeller som viser flaskehalser i elven, skipslengder og hvor høyt eller lavt vannet har stått. Et liv i ringperm. Åtte sylindere, 1.000 hestekrefter, 3.000 tonn.

Rhinen var hans liv, så patetisk må man kunne beskrive det. Og hvis vannet en gang virkelig blir borte? 

– Vi har sett utviklingen, sier Goedert. 

– Det blir i hvert fall ikke noe bedre, men kanskje ikke fullt så ille. 

Hvis Rhinen en gang virkelig tørker helt ut og blir en støvete elvebunn, risikerer tyskerne å bli skuffet. Da er det ingenting igjen av myten. Heller ingen skatt, ingen ring. Det vil man i hvert fall få vite.