Tolkningen av virksomhetsbegrepet på avveie

Kostnader i næringsvirksomhet kan fradras, mens kostnader til hobby og andre fritidsaktiviteter ikke kan fradras. Men grensen kan være vanskelig, og praksis er ute på tvilsomme veier.

Tvilsom grensedragning: Dommen hvor Petter Olsen ikke fikk fradrag for kostnadene knyttet til Ramme gård, ut fra det syn at det ikke er utsikter til at aktiviteten der vil kunne gå med overskudd, er ikke enestående. Også i andre saker har Skatteetaten lagt seg på en urimelig streng og sannsynligvis uholdbar linje. Foto: Lise Åserud/NTB
Reportasjer

For noen uker siden skrev vi om dommen hvor Petter Olsen ikke fikk fradrag for kostnadene knyttet til Ramme gård, ut fra det syn at det ikke er utsikter til at aktiviteten der vil kunne gå med overskudd. Saken er heldigvis sluppet inn for Høyesterett. Men dommen er ikke enestående. Også i andre saker har Skatteetaten lagt seg på en urimelig streng og sannsynligvis uholdbar linje. Et ferskt eksempel er Skatteklagenemndas vedtak av 20. april i år.

“Egnet til å gi overskudd”

Helt sentral for dette spørsmålet er en høyesterettsdom fra 1985. Den gjaldt et småbruk der driften lå helt nede, og spørsmålet var om det var gått over til å bli et feriested. Og kostnader til feriesteder gir som kjent ikke fradragsrett. I denne dommen formulerte Høyesterett retningslinjen for vurderingen slik: For å være virksomhet må aktiviteten “objektivt sett … være egnet til å gi overskudd om ikke i det år ligningen gjelder, så iallfall på noe lengre sikt”. Dette er en rimelig retningslinje (som i det konkrete tilfellet ledet til at det ikke forelå virksomhet lenger), men nyere tids praksis kan synes å ha sporet av, slik Petter Olsens sak illustrerer.

Nyere tids praksis kan synes å ha sporet av, slik Petter Olsens sak illustrerer.

Den ferske avgjørelsen fra Skatteklagenemnda gjaldt en tanntekniker som utvilsomt hadde drevet virksomhet som sådan fra 2002. Frem til og med 2013 ga den gode overskudd. I 2014 ble hun imidlertid skadet og kunne ikke arbeide som tanntekniker. Det ga underskudd dette året, og de følgende årene hadde hun ingen bruttoinntekter overhodet. I 2020/2021 var det planer om å starte opp igjen sammen med et par andre, men pandemien satte en stopper for det.

Husleie

Sakens sentrale punkt er at skatteyteren gjennom alle årene hadde beholdt de lokalene der hun tidligere hadde drevet og der hun fortsatt hadde utstyret stående. I 2019 hadde hun 148.000 kroner i kostnader til husleie, og det var disse hun krevde fradrag for.

Man skulle trodd at dette var grei skuring. Skatteyter drev utvilsomt virksomhet frem til 2015. Deretter var hun avskåret for å jobbe pga. skaden, og så kom pandemien. At hun hele tiden hadde beholdt lokalene og betalt dyrt for dem, vitner om en klar ambisjon om å starte opp igjen. Saken skiller seg avgjørende fra høyesterettsdommen i 1985. Der var jo det nærliggende alternativet til at skatteyteren fortsatt drev virksomhet, at eiendommen ble brukt som fritidseiendom. Noen slik bruk av lokalene er det åpenbart ikke tale om her, de kunne bare brukes til virksomhet. Dette festet Skatteetaten – og Skatteklagenemndas sekretariat – seg imidlertid ikke ved. De konsentrerte seg i stedet ensidig ved at aktiviteten ikke hadde generert inntekt i flere år. Og skatteyters anførsel om at aktiviteten ville kunne gi gode overskudd når den kom i gang igjen, avvises uten nærmere begrunnelse som usannsynlig. Skattemyndigheten har åpenbart ikke lagt noen vekt på at skatteyteren ved sin virksomhet før skaden inntraff, hadde vist at hun utmerket godt kunne drive med gode overskudd.

Merkelig hobby

Utrolig nok konkluderer skattemyndighetene med at hennes aktivitet “må derfor anses som en hobbyvirksomhet”, som ikke gir fradragsrett.

Det må være tidenes merkeligste hobby: å leie et forretningslokale som man ikke kan bruke, men bare har gleden av å betale husleie for.

Det må være tidenes merkeligste hobby: å leie et forretningslokale som man ikke kan bruke, men bare har gleden av å betale husleie for.

Det kan virke som om Skatteklagenemndas sekretariat ved ettertanke har innsett det urimelige i dette synspunktet, for i en tilleggsuttalelse vinkles saken litt annerledes, iallfall tilsynelatende. Nå gjøres det klart at sekretariatet ikke mener at hun drev med hobby frem til skaden i 2014, men det hevdes at mangelen på bruttoinntekter i årene etter viser at virksomheten er opphørt. Men dette er bare å stille det samme spørsmålet på en litt annen måte. Også i høyesterettsdommen fra 1985 var det spørsmål om jordbruksvirksomhet var opphørt og eiendommen gått over til å bli fritidseiendom.

Opphør av virksomhet

Sekretariatet søkte tilflukt i noen formuleringer i Skatte-ABC. Der heter det riktignok at hvis en aktivitet ligger nede pga. sykdom, skal dette ikke anses som opphør av virksomhet hvis man kan regne med at virksomheten kommer i gang igjen innen rimelig tid. Hvis det ikke har vært driftsinntekter på fire–fem år og det ikke har vært aktivitet, “vil en som utgangspunkt kunne gå ut fra at virksomheten er opphørt”, sier Skatte-ABC videre. Sekretariatet konstaterte at det ikke har vært driftsinntekter i årene 2015 til 2020; det er mer enn fem år, og derfor er avbruddet ikke bare midlertidig, og virksomheten er altså opphørt.

Dette er for enkelt. For det første: Saken gjaldt inntektsåret 2019, og da kan man ikke regne med hva som måtte ha skjedd i 2020. Saken ligger uansett nær den tidsfristen på fire–fem år som Skatte-ABC opererer med. For det andre: Skatte-ABC sier bare at under de skisserte omstendigheter skal man som utgangspunkt” kunne gå ut fra at virksomheten er opphørt. Dette krever en ytterligere vurdering av om det er grunn til å fravike utgangspunktet her – og det er det jo: Skatteyteren har betalt husleie for forretningslokalene hele tiden, og det er neppe en omstendighet som var tatt i betraktning da Skatte-ABCens anvisning ble skrevet. Og for det tredje: Skatte-ABCen er et nyttig verktøy, men den er på ingen måte skatterettens hellige skrift. Den fire–femårsperioden som Skatte-ABC oppstiller, synes f.eks. å være tatt ut av ganske tynn luft. Det er skuffende at skattemyndighetene sitter med nesen langt nede i ABCens tekst og ikke makter å heve blikket.

Det er skuffende at skattemyndighetene sitter med nesen langt nede i ABCens tekst og ikke makter å heve blikket.

Skatteklagenemnda med på notene

Det var overraskende og skuffende at Skatteklagenemnda i stor avdeling – med både leder og nestleder som deltagere – sluttet seg til sekretariatets synspunkter. Skatteklagenemnda, og også dens sekretariat, har i mange saker vist en forfriskende evne til å innta selvstendige standpunkter (det skulle i og for seg bare mangle). Men her har nemnda i stedet bidratt til å lede tolkningen av virksomhetsbegrepet på avveie, dessverre.