Mr. Universe

Tekst: Christoph Seidler, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no

Generalprøven gikk galt. I midten av mars fraktet et gigantisk beltekjøretøy den 100 meter høye SLS-raketten – Space Launch System – til startplass 39B på Kennedy Space Center i Florida. Der skulle alle stegene i nedtellingen testes. 

Men først gjorde en defekt ventil i den øverste delen av raketten at det ikke var mulig å fylle opp denne med oksygen og hydrogen. Etter en pause på flere dager fant man også ut at det ikke var mulig å tanke opp hoveddelen av raketten, fordi en ledning ikke var tett. På påskeaften bestemte testledelsen derfor at SLS-raketten skulle skyves tilbake til sin enorme garasje for å bli reparert. 

Nasa vil ikke overlate noen ting til tilfeldighetene. Amerikanerne har nemlig store planer. – Fra dette historiske stedet vil menneskeheten snart gå inn i ny æra, sier Nasa-sjefen Bill Nelson. Det handler om “tilstedeværelsen til menneskeheten på månen – og enda lenger ut i verdensrommet”. 

Til månen om to år?

Artemis er navnet på det nye måneprogrammet til amerikanerne. Det er oppkalt etter tvillingsøsteren til den greske guden Apollon, han som gav navnet til de første bemannede flyvningene til månen mellom 1968 og 1972. Til sammen har tolv astronauter satt sin fot der. 

Den gangen reiste Nasa-astronautene med den legendariske Saturn V, nå skal de ta av med SLS. Nasa-raketten skal allerede i sommer starte på sin første flyvning ut i verdensrommet. Men det er ikke planlagt noen landing på månen med ekspedisjonen Artemis 1. Det skal heller ikke være med noen mennesker på jomfruturen. I stedet får to dukker med navnet Helga og Zohar være med på flyvningen. På reisen skal disse måle strålebelastningen for et tysk-israelsk eksperiment. 

De første astronautene skal først bli med i SLS om to år. 

Utviklingen av Nasa-månerakettene har kostet om lag 20 milliarder dollar. Hver eneste flyvning på de første ekspedisjonene vil i tillegg sluke mer enn fire milliarder dollar. Pengene renner ut, og det at det dyre fartøyet overhodet får lov til å ta av, skyldes den amerikanske føderalismen. Leverandørene til den enorme raketten befinner seg i alle de 50 statene, og fordi byggingen sikrer arbeidsplasser i mange områder som er rammet av svake konjunkturer, bevilger Kongressen hvert år de nødvendige midlene til prosjektet. 

Men romfart i det 21. århundre er også blitt smartere og billigere. Det finnes nemlig enda en superrakett som det amerikanske måneprogrammet ikke kan klare seg uten. Starship, utviklet av det private romfartsselskapet SpaceX, er enda større enn SLS – og har ikke kostet amerikanske skattebetalere en eneste dollar i direkte støtte. SpaceX-gründer og Tesla-sjef Elon Musk har revolusjonert romfarten med en enkel idé. I motsetning til konkurrentene brenner ikke rakettene hans opp ute i atmosfæren. 

Ved hjelp av fire bein lander for eksempel Musks Falcon 9-raketter vertikalt når de er tilbake på jorden – på land eller på plattformer ute til havs. Etterpå kan fartøyene brukes om igjen. Så langt har om lag 90 prosent av landingene vært vellykket, noen av rakettene har allerede tatt av ut i verdensrommet mer enn ti ganger. 

– Ingen andre er i nærheten av dette nivået for gjenbruk, sier Hans Königsmann. Den tyske ingeniøren ble for 20 år siden kjent med Musk under arbeidet med modellraketter i Mojave-ørkenen. Inntil i fjor var han også nestkommanderende i SpaceX og lever nå som flykonstruktør og tidligpensjonist i California. 

Han beskriver posisjonen til sitt tidligere selskap som “overveldende”. – SpaceX er verdens mest innovative romfartsselskap og den viktigste leverandøren av utstyr til Nasa, bekrefter også den amerikanske romfartsjournalisten Eric Berger. Han har dessuten skrevet boken Liftoff om Musk og hans selskap. 

Med 100 tonn last

Den tiden da romfart utelukkende ble drevet i regi av land er definitivt over – og det er i første rekke takket være Elon Musk. Hans selskap transporterer satellitter for flere kommersielle kunder, og gjør det også langt billigere enn konkurrenter som Arianespace fra Europa eller amerikanske United Launch Alliance. 

Helt på egen risiko bygger Musk i tillegg opp en gigantisk flåte med satellitter som skal sørge for internettdekning på svært avsidesliggende steder. På oppdrag for de amerikanske romfartsmyndighetene flyr han dessuten frakt og personale til den internasjonale romstasjonen ISS. Men teknikken blir også utnyttet til privat transport av astronauter. I begynnelsen av april brukte det amerikanske selskapet Axiom en SpaceX-romkapsel for å frakte tre rike investorer fra USA, Canada og Israel til ISS for et toukers opphold. For Artemis-programmet til Nasa utvikler SpaceX i tillegg landingsfartøyet som astronautene skal bruke til å komme ut av omløpsbanen, ned på overflaten og tilbake igjen. 

Men Starship er Elon Musks mest dristige veddemål for fremtiden. Milliardæren bruker sine egne penger for å utvikle rakettene på et lite sted i Texas ved Mexicogulfen. De omlag 120 meter høye monstrene i glinsende stål bygges i SpaceX-hovedkvarteret i Boca Cica – et sted selskapet også gjerne kaller for “Starbase”. Med sine 30 motorer skaper raketten nok kraft til å sende både landingsfartøy og astronauter ut i rommet, men den kan også ta med nyttelast som romfartsplanleggerne hittil bare har kunnet drømme om. Med en eneste start kan man frakte mer enn 100 tonn i bane rundt jorden. Eller ned på månen og tilbake. 

Leid startplass i tolv år

SLS-raketten er utviklet i statlig regi, og med denne vil astronautene først komme inn i bane rundt månen. Der skal de i henhold til planen gå ombord i Musks landingsfartøy. Måne-taxien har på forhånd tatt av fra jorden uten mannskap og er flere ganger blitt fylt opp med drivstoff. 

Men vi er også vitne til en litt absurd manøver i verdensrommet. Egentlig kunne nemlig det private Starship foreta transporten til månen direkte – helt uten SLS, som i første rekke eksisterer av politiske årsaker. Musks løsning ville dessuten være dramatisk billigere. SpaceX snakker om startkostnader for Starship på to millioner dollar. Det ville ha vært en totusendel av prisen for en SLS-flyvning.

Starship vil dessuten ta av fra startrampen rett ved siden av SLS. På Kennedy Space Center har Musk leid startplassen 39A frem til året 2034 – og kanskje enda lenger. Her har Saturn V-månerakettene tidligere tatt av, senere også flere romferger. 

SLS-raketten til Nasa konkurrerer som vi skjønner med Musks rakett – og har allerede tapt. Med sin beslutning om å la SpaceX bygge landingsfartøyet har Nasa dessuten lagt sin skjebne i Musks hender. Organisasjonen har kjøpt inn minst to Starships for månelandingene, først ved senere ekspedisjoner vil også fartøy fra andre selskaper kunne bli aktuelle. 

Allerede i fjor sommer var planen å foreta den første reisen ut i rommet med Starship, men på grunn av en miljøverntest gjennomført av de amerikanske luftfartsmyndighetene FAA ble starten forsinket. Men nå regner Musk med at superraketten allerede i år vil kunne ta av for første gang.

Etter månelandingen skal Starship til og med gjøre flyvninger til Mars mulig, noe Musk har drømt om i flere år. Det “overordnede målet” til vedens rikeste mann skal være “å skape et multiplanetarisk liv og gjøre menneskeheten i stand til å bli en romfarende sivilisasjon”. 

– Musk vil gå inn i historiebøkene, sier Ulrich Walter. Han var tidligere astronaut på romferger og  foreleser nå romfartsteknikk på det tekniske universitetet i München. – Han er på mange måter etterfølgeren til Werner von Braun.

Den tyske rakettpioneren, som først var i tjeneste hos nazistene og senere jobbet for amerikanerne, ville egentlig ikke til månen, men til Mars. – Men von Braun hadde ingen egne penger og arbeidet dessuten for militæret, først i Tyskland og senere i USA. Musk bruker egne penger til å finansiere sin visjon, sier Walter. 

Anlegg med gripearmer

Men i de første årene til SpaceX, for omlag 20 år siden, var det ingen ting som tydet på at det ville bli en suksess. De tre første startforsøkene til den egenutviklede Falcon 1-raketten fra den lille øya Omelek i Stillehavet gikk alle galt. – Da begynte man å tvile, husker ingeniør Königsmann, som var med helt fra begynnelsen. Til slutt sørget en endring i programkoden for at det likevel ble en suksess. 

I løpet av årene har den amerikanske regjeringen støttet Musk kraftig. Det skyldes ikke minst at regjeringen var villig til å betale langt mer for bruk av satellitter til militære eller hemmelige tjenester enn SpaceX kunne cashe inn fra internasjonale kunder. På den måten har Washington forvandlet en interssant start-up til en mektig spiller i romfartsbransjen. – SpaceX gjør mange ting billigere og mer effektivt enn alle de andre aktørene i romfartsindustrien, sier eksperten Berger. 

Med tusenvis av dyktige ingeniører har selskapet også kunnet samle viktige erfaringer. For den tidligere SpaceX-lederen er det nøkkelen til suksessen. 

I fjor tok flere SpaceX-raketter av enn noensinne tidligere. 31 Falcon 9-raketter startet fra Florida og California, en håndfull av dem på oppdrag fra Nasa. Bare Kina hadde flere rakettstarter. 

Men Musk har også tiden etter Falcon 9 i tankene. Starship skal bli hans mesterverk. Også dette enorme fartøyet vil, det er i hvert fall planen, kunne vende tilbake til jorden etter en vellykket ferd. For å klare dette bygger man i Boca Chica et gigantisk anlegg med gripearmer som skal kunne ta imot den øvre delen av raketten – i luften, på de siste meterne av tilbaketuren. På den måten kan man droppe bein til landingen, noe som igjen sparer vekt og gir rom for mer last.

Noe slikt har ingen våget å gjøre tidligere. Hvis planen lykkes, vil Musk skrive teknikkhistorie enda en gang.  – I begynnelsen vil man sikkert miste et par hjelperaketter, sier Königsmann. – Det er nesten uunngåelig med en så risikabel manøver. 

Alt skal holdes hemmelig

Til tross for alle suksessene advarte Musk likevel sine ansatte for et par måneder siden om at SpaceX “virkelig er truet av konkurs” hvis selskapet ikke allerede i 2022 klarer å starte en Starship annenhver uke. Bare på den måten vil det være mulig å bygge opp nettverket med Starlink-satelitter for nettkommunikasjon. 

Dette målet vil det være vanskelig å oppfylle, men med sine mer enn 2.000 Starlink-satellitter – en dag skal det være mer enn 30.000 – har SpaceX allerede nå flere slike internettsatellitter på plass enn noe annet selskap eller land. Selskapet leverte nylig også flere tusen terminaler til Ukraina for å sikre nettforbindelsen i utsatte områder. Endel av dette utstyret fikk imidlertid Musk dekket av den amerikanske regjeringen. 

For europeerne er SpaceX en vanskelig partner. Astronautene i det europeiske romfartsagenturet Esa er avhengige av Musks Dragon-kapsel for å komme seg ut i verdensrommet. Noen egen transport ut i rommet har ikke europeerne på kort sikt.

Men i treningen hos SpaceX får Esa-astronautene bare lære det mest nødvendige. For reiser med russiske Sojus-kapsler ble astronautene dels utdannet som piloter, slik at de i krisesituasjoner kan overta styringen. Hos SpaceX blir imidlertid de europeiske romfarerne degradert til “Mission Specialists”.  – Slik beskriver de på en hyggelig måte at jeg bare er med og flyr, sier Esa-astronauten Mathias Maurer. Han har aldri lært å styre kapselen. 

Hemmelighetskremmeriet til Musk er ekstremt. For ferden med Dragon-kapselen trener Esa-astronautene  i SpaceX-hovedkvarteret i Hawthorne, California. Men der får de ikke engang gå på toalettet eller til kaffekjøkkenet uten bevoktning. På den måten sikrer man at de ikke ser noe de ikke skal se. 

Musk dikterer spillereglene. Verdensromsmagnaten arbeider også videre på sin visjon om å kunne befolke Mars. – Jeg vil være overrasket hvis vi ikke innen fem år vil kunne lande på Mars, forkynte han i slutten av fjoråret. 

Kan det virkelig lykkes?

Romfartseksperten Berger mener at det eneste som kan true Musk og hans selskap er “en katastrofal hendelse” på en av de fremtidige ekspedisjonene. Med de usikre forholdene i verdensrommet kan noe slikt alltid hende.