Forbrukere behøver stort sett ikke bry seg om hvorvidt selgere som de har kjøpt varer eller tjenester fra, oppfyller sine plikter til å betale skatt og merverdiavgift. Men etter omstendighetene kan det bli annerledes, og dette illustreres av en dom av Romerike og Glåmdal tingrett av 16. september i fjor.
Nøkkelklart byggesett
En person hadde inngått avtale med et selskap hjemmehørende i Serbia om levering av det som omtales som et “nøkkelklart byggesett” for et tilbygg på personens bolig. Kontraktssummen var omtrent tre millioner kroner.
I perioden april 2014 til oktober 2015 mottok kjøperen flere fakturaer fra selgeren som han betalte, til sammen nesten 2,3 millioner kroner. Fakturaene inneholdt ingenting om merverdiavgift, og det var ikke oppgitt noe registreringsnummer i Merverdiavgiftsregisteret for selgeren. Pengene ble overført (via DNB) til en bankkonto i Serbia. Det serbiske selskapet hadde ikke beregnet merverdiavgift og heller ikke innbetalt noen avgift til staten, slik det hadde plikt til.
Forgjeves utlegg
Skatteetaten fikk greie på saken – og flere andre lignende saker med samme selskap – etter et tips fra Arbeidstilsynet, som hadde funnet uregelmessigheter på arbeidsplasser. Skatteetaten fulgte opp med bokettersyn og et vedtak om at det serbiske selskapet pliktet å betale vel 400.000 kroner i merverdiavgift i den aktuelle saken (i tillegg til skyldig moms i flere andre lignende saker). Selskapet betalte ikke, og under tvangsinndriving ble det ikke funnet noe å ta utlegg i.
Men hva med kjøperen?
Skatteetaten rettet da blikket mot kjøperen og hevdet at denne var ansvarlig for den ubetalte momsen. Dette kravet var ikke basert på noen bestemmelse i skattelovgivningen, men i alminnelige erstatningsrettslige regler: Etaten anså kjøperen for å ha medvirket til selgerens avgiftsunndragelse på en ansvarsbetingende måte, dvs. ved uaktsomt å ha opptrådt i strid med forsvarlig opptreden.
Etaten anså kjøperen for å ha medvirket til selgerens avgiftsunndragelse på en ansvarsbetingende måte, dvs. ved uaktsomt å ha opptrådt i strid med forsvarlig opptreden.
Kjøperen hadde forklart at han var klar over at det skulle betales moms i det aktuelle tilfellet, men at han trodde at det var gjort. Retten presiserte at uaktsomhet er tilstrekkelig og at spørsmålet var om kjøperen kunne klandres for ikke å ha forstått at selgeren ikke betalte momsen.
Retten svarte ja på dette spørsmålet, og synes ikke å ha vært i særlig tvil. Kjøpekontrakten inneholdt ikke noe nærmere om hvorvidt moms var inkludert eller ikke, men inneholdt en svært kryptisk formulering om at “moms betales bare ved levering av faktura”; denne formulering burde etter rettens mening ha skjerpet kjøperens oppmerksomhet og fått ham til å undersøke nærmere. Kjøperen anførte at han ikke hadde lest avtaledokumentet så nøye, men dette mente retten i seg selv var klanderverdig. Viktig var det ikke minst at fakturaene ikke inneholdt noe om at moms var beregnet, og at selgeren heller ikke hadde oppgitt noe organisasjonsnummer på fakturaene; fakturabeløpene skulle betales til en bankkonto i Serbia. Det var også andre omstendigheter som burde ha skjerpet kjøperens oppmerksomhet, bl.a. krav om kontant betaling til dekning av innkjøp som selgeren skulle gjøre hos Maxbo. At fakturaene ble betalt gjennom norsk bank, kunne etter rettens mening ikke hjelpe selgeren.
Det var også andre omstendigheter som burde ha skjerpet kjøperens oppmerksomhet, bl.a. krav om kontant betaling til dekning av innkjøp som selgeren skulle gjøre hos Maxbo.
Erstatningskravet foreldet?
Kjøperen var altså erstatningsansvarlig. Men kjøperen anførte også at statens erstatningskrav var foreldet. Det var enighet om at foreldelsefristen for kravet var det vanlige for erstatningskrav, nemlig tre år. Men spørsmålet var når treårsfristen skulle regnes fra. Etter foreldelseslovens regel løper fristen fra den dag da skadelidte – her staten – “fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige”.
Her er det viktig å ha for øye at spørsmålet om foreldelse gjaldt erstatningskravet mot kjøperen, ikke selve momskravet mot selgeren. Momskravet hadde vært på den rene lenge, mens erstatningskravet oppsto først når det ble klart at det ikke var mulig å få dekket momskravet hos selgeren. Fristen kunne etter rettens mening iallfall ikke begynne å løpe før bokettersynsrapporten gjorde selgerens betalingsforsømmelse klar. Retten synes å mene at fristen ikke begynte å løpe før det etter utleggsforretningen var klart at det ikke var noe å hente hos selgeren. Uansett var fristen begynt å løpe så sent at foreldelsesfristen ikke var utløpt.
Flere saker
Som antydet verserer det flere saker som gjelder samme selger. Dom i en annen sak er avsagt av samme domstol (men en annen dommer) 6. desember i fjor, og med samme utfall. I denne saken var kjøperen et selskap, som var gått konkurs. Kravet var derfor rettet mot selskapets styreleder og eneaksjonær, og han ble altså ansett som ansvarlig.
Begge dommene er anket. Uansett utfall i høyere instanser er sakene en påminnelse om at også kjøpere etter omstendighetene har et visst ansvar for at selgere oppfyller sine momsforpliktelser.
