Vil bli den grønne supermakten

Hvor denne øya nøyaktig skal ligge, hva den skal bestå av, og hva den skal hete, er fortsatt uklart. Det eneste som er sikkert, er at regjeringen i København vil bygge en kunstig konstruksjon midt i Nordsjøen som verden ikke har sett før. På en plattform, med størrelse tilsvarende 18 fotballbaner, skal det i første omgang settes opp et anlegg som vil samle inn kraften fra 200 vindmøller. 

Armadaen med turbiner skal produsere tre gigawatt. Det er strøm nok for tre millioner husholdninger. Og det er bare begynnelsen. Senere er det planlagt at kapasiteten skal økes til ti gigawatt, hentet fra 650 vindmøller. Øya skal bli minst tre ganger så stor.

Vanligvis er det Kina som setter i gang med slike prosjekter, kanskje også USA.

Bygger Energy Islands

Men nå er det altså Danmark det handler om. Dan Jørgensen er den ansvarlige ministeren, og han minner om at landet allerede for 30 år siden var først ute med å sette opp et vindmølle-anlegg ute i havet. – Nå skal vi igjen bli pioneren, sier han.

Jørgensen, 46, er klima-, energi- og forsyningsminister, en sosialdemokrat i Mette Frederiksens regjering som også har kledd seg i både forkle og kokkehatt for å lokke danskene til å bruke mindre kjøtt i måltidene. Han vil nå forvandle landet sitt til en grønn supermakt.

Komplekset i Nordsjøen, om lag 80 kilometer utenfor kysten av Jylland, skal heller ikke stå alene. I Østersjøen er det også planer om å utvikle Bornholm til en hub for strøm fra fornybare kilder. – Med disse to “Energy Islands” begynner en ny tidsalder for vindkraft, lover ministeren. – Ingen har gjort noe lignende.

Energiøyene er det største infrastrukturprosjektet noensinne i Danmarks historie, og kostnadene blir estimert til om lag 28 milliarder euro – 280 milliarder kroner. Dette er fire ganger mer enn hva Fehmarnbelt-tunnelen koster, tunnelen som skal erstatte fergeforbindelsen mellom Rødbyhavn i Danmark og Puttgarden i Tyskland. Målet er at strømmen skal slås på i 2033, slik at megainvesteringen kan betale seg.

Danskene har inngått et dristig veddemål med sine vindmøller. Halvparten av landets energibehov er allerede dekket av vindkraft, og øyprosjektene åpner for en fremtid med en overflod av fossilfri energi. Det kan også skapes en ny forretningsmodell. Danskene vil i tillegg til den innenlandske etterspørselen også kunne levere til utenlandske kunder. Grønn strøm fra Nordsjøen og Østersjøen kan bli Danmarks nye eksportsuksess – i tillegg til legoklosser og halve griseskrotter.

Behovet er enormt i mange europeiske land. Stål, kjemi og bilproduksjon er nøkkelbransjer som konkurrerer om å nå klimamålene, om å få tilgang til regenererende energikilder, og konsern som Thyssenkrupp, Basf og Volkswagen har tegnet de første avtalene. Så langt er det først og fremst Nederland som har stått for produksjon av vindkraft, men i dette markedet akter danskene også å spille en sentral rolle.

Staten tar 51 prosent

Fortsatt befinner prosjektet i Nordsjøen seg helt i starten. Så langt finnes det bare tegninger som gir et inntrykk av hvordan anleggene en gang vil se ut, med havn og transformatorer. Ved hjelp av vindkraft skal det produseres CO₂-fritt hydrogen eller ammoniakk for skip, flytrafikk og tungindustri.

Forberedelsene til anbudsrundene er i full gang. Den danske staten vil ha en andel på 51 prosent, i tillegg konkurrerer to danskdominerte konsortier om hvem som skal bli med på finansieringen, byggingen og driften av øyene.

I en av gruppene har Ørsted slått seg sammen med pensjonsfondet ATP. Ørsted het tidligere Dong Energy og er globalt en av de største leverandørene innen offshore-vindkraft. Disse to støttes blant annet også av et selskap som allerede har vært med på planleggingen av den kunstige Palm-Jumeirah-øya utenfor Dubai.

I den andre gruppen finner vi en ledergruppe som forlot Dong Energy i 2012 for å etablere sitt eget selskap. CIP, eller Copenhagen Infrastructure Partners, jobber allerede med flere globale offshore-prosjekter med milliardbudsjetter.

Hvordan den nye øya i Nordsjøen skal bygges er noe begge konsortiene så langt har holdt strengt hemmelig. Blant ingeniører er det også stor uenighet om hvilke fremgangsmåter som egner seg best.

Noen foreslår å bruke enorme mengder med sand for å etterligne naturen. Men for å få til dette er det nødvendig med en konstruksjon som kan stå imot den kraftige sjøen. Andre har mest tro på en konstruksjon av stål eller en form for container fylt med stein.

Regjeringen vil senest i 2023 avgjøre hvilken gruppe som får tilslaget. Men før det kan antallet aktuelle aktører øke. – Vi vil se flere konsortier fra andre deler av verden, forventer Troels Ranis. Han er direktør i bransjeorganisasjonen Dansk Industri.

Et prosjekt som dette burde spesielt interessere olje- og gasskonsern som forsøker å reposisjonere seg. Disse kan blant annet dra nytte av sin ekspertise i konstruksjonen av store plattformer ute til havs. Investorer fra forsikrings- og finansbransjen kan også være aktuelle. I et overopphetet eiendomsmarked leter de etter alternative investeringer som kan gi en stabil inntektsstrøm.

Bred politisk enighet

Vindmølle-planene blir støttet av en bred koalisjon i det danske Folketinget. Arbeidstager- og miljøorganisasjoner støtter dem også. Danskene har fått opp farten, de vil posisjonere seg overfor aktivitetene til andre som også har valgt Nordsjøen som tumleplass for sine vindmøller. Et konsortium ledet av nederlandske Tennet planlegger en utbygging, men her er det først snakk om å komme i gang i det neste tiåret. EU-kommisjonen ønsker at det innen 2050 skal være etablert vindmøllekapasiteter i Nordsjøen på 300 gigawatt.

Energiminister Jørgensen mener at det danske konseptet vil kunne eksportere strøm til hele verden. I begynnelsen av september var han på besøk i den sørindiske forbundsstaten Tamil Nadu og diskuterte mulighetene for en øy med vindmøller i Mannarbukta helt syd i landet. – Vi vil sette den globale standarden for slike prosjekter, sier industrimannen Ranis.

En serieproduksjon av “Energy Islands” er ikke lenger bare en idé. De største kostnadene går uansett ikke til byggingen av øyene, men til etableringen av vindmøller, kabler og til installasjonen av maskiner.

Til tross for den brede politiske enigheten er det imidlertid også stemmer i Danmark som betrakter milliardprosjektet med skepsis. Frede Hvelplund er professor for energiplanlegging ved universitetet i Ålborg, og han er redd for at man tar for lett på de avgjørende spørsmålene. Hvordan skal man håndtere de enorme, men også svært varierende, energimengdene? Og hvilken infrastruktur er nødvendig for å forvandle energien til fjernvarme eller syntetiske stoffer?

Hvelplund mener at dersom man ikke tar disse aspektene like alvorlig som selve utbyggingen av vindmøller, risikerer man å sitte igjen med et dyrt, mislykket prosjekt og økende motstand mot det grønne skiftet.

Andre danske forskere tviler på lønnsomhetsberegningene. Det koster stadig mindre å forvandle vind til energi, og derfor er beregningene lite nøyaktige og altfor optimistiske. Mange er rett og slett bekymret for det gigantiske formatet på prosjektet i et land som ellers er kjent for å tenke desentralt.

Ubåter sjekker forholdene

Energiminister Jørgensen avviser kritikken. Planene må være så store og omfattende for at det skal lønne seg å bygge ut de nødvendige anleggene og kablene. Og i tillegg hevdet skeptikerne allerede for 30 år siden at det ikke var mulig å tjene penger på offshore-vindkraft – men der tok de feil.

Jørgensen er overbevist om at behovet for grønn strøm vil øke betydelig. Dette gjelder ikke minst i nabolandet Tyskland. Den tyske regjeringen har satt seg et ambisiøst mål om å redusere drivhusutslippene i 2030 med 65 prosent sammenlignet med 1990. – Tyskland vil trenge all den fornybare energien landet får tilgang til, sier Jørgensen. Hans departement og det tyske finansdepartementet har etablert en felles arbeidsgruppe som undersøker mulighetene for samarbeid.

De første arbeidene ute i Nordsjøen er også i gang. Energinet har fått på plass strømkabler til flere av nabolandene, inkludert Norge, og det danske selskapet har sendt ut spesialskip der mannskapet sjekker havbunnen med sonarenheter og mini-ubåter. Målet er å finne et sted som må oppfylle enkelte betingelser. Vinden må blåse kraftig, og den må være stabil. I tillegg må miljøet påvirkes minst mulig.

Og det kan ikke være et sted som er historisk belastet. Jyllandslaget sommeren 1916, mellom den tyske og engelske flåten, var det største under første verdenskrig. Her ble 25 skip senket, og mer enn 8.500 soldater fant sin grav ute i havet.

Tekst: Alexander Jung, Der Spiegel

Oversatt av: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)