Vinteren kan skape økonomisk kollaps for Taliban og Afghanistan

Tekst: Christoph Reuter, Der Spiegel
Oversatt av: Hans Jørn Næss

Selv under de siste turbulente 20 årene har det vært et par faste holdepunkter for befolkningen i Afghanistan. Et av dem er prisen hos bakeren. Et lite brød på 250 gram har kostet ti afghani – tilsvarende rundt en krone. Selv i årene da borgerkrigen spredte seg, holdt brødprisen seg stabil. Innbyggerne kunne stole på bakeren, til tross for at selvmordsbomberne rystet Kabul og milliarder av dollar forsvant på utenlandske kontoer eller i villaene til ministrene og deres medhjelpere i Dubai og Istanbul. 

Prisen skal fortsatt ikke endre seg. Den meldingen ble formidlet fra Taliban-kommisjonen for noen uker siden. Hvor denne kommisjonen befinner seg, og hvordan man kan nå den er det knapt noen som vet, men på TV gikk det ut en truende melding om at ingen måtte forandre hverken prisen eller størrelsen på brødet.

Gater fulle av vaskemaskiner

Det er lett å forstå den nervøse ordren. Den forteller mye om hvordan landets økonomi er på rask vei mot økonomisk kollaps. Ingen ønsker denne kollapsen, hverken Taliban eller det internasjonale fellesskapet, men ingen gjør noe for å forhindre den.

Det afghanske statsapparatet brøt sammen 15. august, og landet ble umiddelbart nektet adgang til mer enn 90 prosent av valutareservene. Disse ligger lagret i USA og utgjør cirka ni milliarder dollar. Nesten alle de utenlandske medarbeiderne i hjelpeorganisasjoner forlot landet, titusener av ledere i både offentlige og private selskaper flyktet sammen med bankansatte og teknokrater.

Staten, det vil nå si Det islamske emiratet Taliban, betaler knapt noe lenger til ansatte i skoler og sykehus. Bankene har bare lov til å betale ut småbeløp i den nasjonale valutaen afghani. Millioner av mennesker har ikke lenger penger, men samtidig har prisene for næringsmidler, bensin og gass steget kraftig. Fortsatt finnes det strøm, 80 prosent av den kommer fra nabolandene Usbekistan, Turkmenistan, Iran og Tadsjikistan, men etter 15. august har heller ikke disse fått betalt.

Antallet tiggere, i første rekke kvinnelige, har økt kraftig. Gatene i Kabul er også stappfulle av brukte vaskemaskiner, benker og kjeler. De er til salgs, men ingen kjøper. Nå i høst er det også tid for å høste granatepler, men selgerne av denne ferske rødlige frukten venter også i timevis på kunder. 

– Hvis det kommer noen, spør de bare etter skadet frukt, som er billigere, sier en fortvilet selger bak sin håndkjerre full av glitrende granatepler.

Men brødet, denne hellige hverdagskosten til alle afghanere, som bare i Kabul selges fra tusenvis av bittesmå bakerier, må ikke bli dyrere. Det har de nye befalshaverne bestemt. 

– Men hvordan skal det gå? spør Ihsanullah, en rasende bakerieier fra Nord-Kabul. – I juli kostet en sekk med mel knapt 1.300 afghani, nå har prisen økt til 2.300. Prisen for gass til ovnen er doblet, og nå har også huseieren annonsert at han må øke leieprisen fordi han ikke lenger har andre inntekter.

Manglende kunder kan Ihsanullah ikke klage over. Menneskene lever riktignok ikke av brød alene, men uten går det heller ikke. 

– Men hvis jeg ikke får lov til å øke prisene, må jeg stenge bakeriet, sier han.

Foreløpig fyrer han opp i ovnen med ved. Det er egentlig forbudt på grunn av luftforurensningen, men akkurat nå er det billigere enn gass. 

– Så snart jeg må betale ekstra, stenger jeg butikken, det samme vil de andre bakerne også gjøre, sier Ihsanullah.

Apokalyptiske prognoser

Forordningene til Taliban virker som demninger av sand midt i en kraftig flom. Noen dager senere kom Taliban-kommisjonen med begrensninger i husleieprisene på Facebook, men i hovedsak forsøker de nye herskerne å fordele noe de ikke har: penger.

Det er ikke bare Talibans skyld. Washington, Berlin og Brussel har stengt tilgangen til alle aktiva og stanset alle overføringer og utviklingsprosjekter. Det eneste unntaket er humanitær nødhjelp, som egentlig var ment for tørkeområder i den vestlige delen av landet, men som det nå er behov for overalt.

Prognosene til WFP – FNs matvareprogram – høres mer og mer apokalyptiske ut. Der regner man med at det er kort tid før økonomien vil bryte sammen.

Men fra de som befinner seg midt inne i stormen som er på gang, fra den lille gruppen av Taliban-ledere som fortsatt møter bedriftsledere, teknokrater og ledere fra finansinstitusjonene, fra disse kommer stadig meldingen: Bare vent! Vi vil etablere en komité som skal ta seg av spørsmålene. Vi ringer tilbake.

Der Spiegel har møtt noen av topplederne i ulike banker, offentlige holdingselskaper og andre selskaper som fortsatt befinner seg i Afghanistan. Flesteparten av samtalene fant sted i private hus, nesten ingen ønsket å bli sitert. Og alle forteller om temmelig identiske erfaringer. 

– De hevder at de vil lytte til vår ekspertise, forteller en leder for en av de største privatbankene. – Men det gjør de ikke. Overalt i lederposisjonene til Taliban sitter det geistlige som ikke har peiling på internasjonale pengetransaksjoner eller de kompliserte finansieringsmodellene med utenlandske midler.

– De holder oss utenfor, stoler ikke på noen og tar ingen beslutninger.

En annen bedriftsleder ble i en samtale med en Taliban-minister minnet om de tomme frasene fra tidligere: 

– Vi har enorme naturressurser, og Kina vil investere i utvinningen av litium, jern og kobber, fortalte ministeren. – Afghanistan står foran en blomstrende fremtid.

Men nøyaktig det samme sa også Hamid Karzai for ti år siden, da han fortsatt var president. Selv kobberminen Aynak, der kineserne gikk tungt inn, har ligget død i flere år. Beijing måtte betale stengningen, men også for veier og jernbanelinjer.

– Kina investerer ikke milliarder uten å ha sikkerhet, sier en tidligere ansatt i gruvedepartementet.

Ren og polert marmor

– Taliban er oppriktige i sine anstrengelser for å ta knekken på korrupsjonen til den tidligere regjeringen, konstaterer en tredje bedriftsleder. – Men det alene er ikke nok.

Og de befinner seg i et dilemma. 

– Hvis bedriftene fortsatt ikke kan ta ut mer enn 25.000 dollar fra bankene hver måned, vil selskapene og forretningene dø. Men hvis Taliban åpner opp kontoene helt, vil innskyterne ta ut alt. Da går bankene konkurs og afghanien vil bli helt verdiløs fordi alle vil veksle inn i dollar, sier bedriftslederen.

Afghanistans lovlige eksport de siste årene, i form av kull, frukt og tepper, resulterte i inntekter på mindre enn en milliard dollar pr. år. Narkotikaeksporten bidro med ytterligere 600 millioner, mens det ble importert varer for mer enn syv milliarder dollar.

– Vekslingskursen på om lag 75 afghani for en dollar holdt seg i første rekke stabil fordi amerikanerne hver uke fløy inn mellom 20 og 30 millioner dollar i kontanter, sier bedriftslederen. – Dette er det nå slutt på, men Taliban ser ikke ut til å ha forstått hvor alvorlig situasjonen er.

Domstolene har ikke begynt å arbeide igjen, og byråkratiet er enda mindre oversiktlig enn tidligere fordi ingen vet hvem som er ansvarlig for hva.

Taliban priser fortsatt hvordan de drev utlendingene ut av landet, men de er helt avhengige av at de kommer tilbake. Ikke med våpen, men med penger som tidligere. Eller i hvert fall med endel av pengene.

Et av de nye islamske medlemmene i ledelsen av sentralbanken besøkte nylig en av de største privatbankene i Kabul. Banken holder til i et høyhus, og interiøret kunne like gjerne vært hentet fra Dubai eller Qatar. Kvinnene bar hodeplagget løst, de mannlige ansatte var dresskledde, konferanseløsningene hypermoderne og marmoren ren og polert.

Men det nye medlemmet i sentralbankledelsen interesserte seg ikke for regnskapene. Han klaget over hvor usømmelig kvinnene var kledd, selv når han ikke lenger så noen av dem. Men det fikk ingen konsekvenser. Taliban-ledelsen ønsker å skape et liberalt image. Hvordan det afghanske bankvesenet skal unngå en fullstendig kollaps ble imidlertid ikke diskutert.

Arbeidere uten betaling

En av de få topplederne som har forblitt i stillingen, og som lar seg sitere, er en produksjonsleder i det nasjonale utviklingsselskapet NDC. Selskapet hadde i august over tre dusin til dels svært store byggeprosjekter med totalt mer enn 10.000 arbeidere. Fire av disse er nye prosjekter i Kabul med fra 500 til 1.200 leiligheter, tre av dem er kanalprosjekter for vanning og produksjon av elektrisitet.

Men etter 15. august er Riasuddin Sharifi utelukkende leder for øde byggeplasser. Etter å ha holdt til i presidentpalasset måtte NDC-ledelsen dessuten flytte til utkanten av byen. Ved siden av de tomme skrivebordene henger det bilder med luftopptak fra byggeplassene.

– Bare kanalen i Masar-i-Sharif i nord har sørget for vanning av tusenvis med hektar, forteller Sharifi stolt. – Men bare 14 av kanalens 300 kilometer er blitt ferdig.

På bildene av den hundre meter brede kanalen kan man se gravemaskiner og kraner. 800 kjøretøy har vært i aktivitet, og mange av dem er der fortsatt. 

– Men noen av maskinene er blitt hentet. Ingen vet hva som skal skje, og 2.000 arbeidere sitter hjemme alene og uten betaling. Hva skal jeg si til dem? Bli værende? Kom dere til et sted hvor det fortsatt finnes jobber?

Jo lenger byggeplassene ligger brakk, jo flere maskiner og arbeidere vil forsvinne, og jo vanskeligere vil det bli å komme i gang igjen. 

– Vi forstår den prekære situasjonen til den nye regjeringen, men vi er avhengige av beslutninger. Skal vi fortsette? Eller skal vi stenge alt? spør Sharifi.

På spørsmålet om hvilket system som fungerer best, det gamle vestlig-dominerte eller det nye Taliban-styret, rister han på hodet. 

– Det spørsmålet er det umulig å besvare, sier han lakonisk. – Nå finnes det dessuten ikke noe system som man kan sammenligne med det forrige.

Kampgruppe overtok lokalene

Tiden løper fra landet. Teknokratene fortsetter å rømme, riktignok ikke i så stort omfang som i de siste dagene av august, men jevnt og trutt. I sine rekker har Taliban så få erfarne ingeniører, finanseksperter og teknikere at de har utnevnt en bachelor-kandidat til universitetsrektor, en soldat til guvernør og en geistlig til banksjef.

Multimillionprosjekter smuldrer opp i kaos på grunn av manglende interesse fra både Taliban og giverlandene. Det gjelder også for et tysk prosjekt. ACGF – Afghan Credit Guarantee Foundation – er en tysk-afghansk organisasjon for utviklingshjelp med hovedkontor i Köln og kontorer i Kabul som i mange år har garantert for lån på flere titalls millioner til afghanske selskaper. Verdensbanken har også bidratt med midler til et arbeid der 30 medarbeidere sjekket soliditet, forretningsideer og markedsmuligheter.

– Det var svært vanskelig å finne regnskapseksperter i Afghanistan, sier Idrees Haidarpoor fra ACGF-ledelsen. – Vi forsøkte å utlyse en stilling tre ganger før vi videreutdannet en av våre egne medarbeidere.

Haidarpoor holdt seg i Kabul til midten av september, og han vurderte også å forbli der. Organisasjonen fikk like før regjeringens fall en bevilgning på 60 millioner dollar fra Verdensbanken og ansatte 50 nye medarbeidere for å gjøre små selskaper mer konkurransedyktige.

– Mange ønsket å fortsette. Men noen må få Taliban til å tømme kontorene våre. Etter 15. august overtok en kampgruppe fra provinsen Ghazni lokalene fra våre engstelige ansatte.

Haidarpoor mente at tyskerne burde presse på for å få kampgruppen ut av lokalene, eller Taliban-sjefene. Men i ukevis skjedde ingenting, og i midten av oktober besluttet han å forlate Afghanistan. Etter hvert fikk han følge av de andre spesialistene. For Taliban-ledelsen er lån et brudd på det islamske forbudet mot renter, og de forbyr samtlige banker å gi lån mot renter. Hvordan skal de fortsatt kunne arbeide normalt? Det spiller ingen rolle.

I midten av oktober ble ACGF lagt død, selv om pengegiverne ønsket å fortsette. Ekspertene er borte, bare Taliban er fortsatt til stede i sentrumskvartalet Taimani i Kabul. Her skal det nå være et “konferansesentrum for sikkerhetskomiteen i fem provinser”, forteller en bevæpnet vakt ved porten. Mer får han ikke lov til å si.

Fjerner de spøkelsesansatte

Taliban forblir mistroiske og innesluttede også et par måneder etter seieren. De ruller gjennom Kabul i pickuper fulle av våpen, som om fronten fortsatt ligger bak det neste hushjørnet. Deres øverste leder forblir usynlig, statsministeren kan mange ganger observeres på TV under regjeringsmøter, men har fortsatt ikke sagt et ord.

Taliban-fotfolket skal, ifølge retningslinjene, oppføre seg høflig overfor utenlandske journalister, men hvis journalister vil bli kjent med noe mer om den nye makten enn sporadiske jubelscener fra “søstrene” i Talibans kvinneavdeling, blir det vanskelig.

Der Spiegel forsøkte en hel uke å få et intervju med en av de økonomi- eller finansansvarlige i emiratet. Forespørselen gikk til Informasjonsdepartementet, men den eneste medarbeideren som meldte seg på telefonen, sendte ut et fasttelefonnummer som ingen besvarte. Ingen får lov til å uttale seg.

I Finansdepartementet meldte omsider en pressetalsmann seg. Ahmad Wali Haqmal mener at kritikken av Taliban er urettferdig: – Før vi kan begynne å betale ut lønninger, må vi fjerne alle de spøkelsesansatte, som i første rekke var i politiet. Vi vil betale! Vi henter allerede inn 300 til 400 millioner afghani i toll og skatter. Tre til fire millioner euro, hver dag! 

Verden må smøre seg med tålmodighet, mener han. 

– Vi vil forenkle utenlandsinvesteringer og bygge ned byråkratiske hindre.

Men han kan ikke si noe om når bankene kan åpne igjen. 

– Gi oss først pengene våre tilbake! sier Haqmal. 

Der treffer han også det såre punktet knyttet til blokadene som mange land har gjennomført. Angela Merkel er fortsatt tysk forbundskansler, og på G20-konferansen i oktober uttalte hun riktignok at Afghanistan må få støtte utover den humanitære nødhjelpen. – Det kan ikke være målet å se på at 40 millioner mennesker ender i kaos fordi det ikke blir levert strøm eller fordi det ikke finnes noe finansielt system, uttalte hun.

Men hennes eget utviklingsdepartement gjør nettopp det, holder penger tilbake. Flere organisasjoner får ikke dekket sine regninger, selv ikke for oppdrag som ble utført før den 15. august.

GIZ er en organisasjon for internasjonalt samarbeid, og en leder for et konsulentselskap med ansvar for energispørsmål i Kabul ramlet nesten av stolen da hun i september henvendte seg til GIZ for å få dekning for en regning fra juni. I en epost ble hun fortalt at det ikke vil bli gjennomført utbetalinger på grunn av den tyske regjeringens stopp-ordre. Og prosjektet, en analyse av energibehovet i 43 områder i tre provinser, skulle legges på is.

– Hvordan ser de for seg at prosjektet skal gjennomføres? spør lederen, som er redd for å røpe navnet på selskapet. – Hvordan skal jeg betale mine arbeidere, husleien og alt annet, hvis tyskerne ikke en gang vil honorere det arbeidet vi utførte for den gamle regjeringen?

På direkte spørsmål fra Der Spiegel forteller det tyske utviklingsdepartementet at det ikke blir holdt tilbake betalinger, men at “lovligheten av hver regning blir sjekket”. GIZ betaler for utført arbeid, hevder de, men det kan være forsinkelser ved honoreringen.

Også i Tyskland er 15 til 20 selskaper, entreprenører, ingeniørselskaper og leverandører, rammet av den plutselige betalingsstoppen. Et selskap forteller om en telefon der det var snakk om terrorfinansiering og andre forbehold.

– Men arbeidene til disse selskapene ble utført for den forrige afghanske regjeringen, med betaling til tyske kontoer. Hva har det å gjøre med terrorfinansiering? spør en representant for selskapet. 

Det skjer altså ingenting, alt står stille. Men nettopp det eneste tyske prosjektet som Taliban virkelig bryr seg om, og der de både har frigjort lønninger og utnevnt en direktør med doktortittel, kan spille en helt spesiell rolle. “Afghanistan High Security Printing” er et slags nasjonalt afghansk trykkeri som blir støttet av Tyskland med om lag 60 millioner euro. I hallene til trykkeriet står det allerede moderne printere fra tyske produsenter. Disse kan trykke pass som ikke kan forfalskes, identitetskort, visum og eventuelt også pengesedler.

– Vi håper at Tyskland vil fortsette dette prosjektet, sier produksjonsdirektør Abid Shakir. – Afghanere som søker om pass, skal også få det, sier han. 

– Vi vil også sikre, ja, garantere for verden, at det bare er afghanere som vil få pass, svarer direktør Chalid Marwan på bekymringene om at også al-Qaida og andre kan ha interesse av å få tilgang til hightech-trykkeriet. 

I det tyske Utenriksdepartementet er de tilbakeholdende. Hvis man gjør det mulig for emiratet å trykke pass som ikke kan forfalskes, vil det være en politisk anerkjennelse av Taliban via bakdøren. Ønsker vi det? spør kilder i diplomatiet. 

Krympet brødene

Det blir kaldere i Kabul, vinteren nærmer seg. Prisene på hus, leiligheter og biler fortsetter å falle fordi stadig flere ønsker å selge, men ingen vil kjøpe noe man ikke kan spise eller ikke kan ta med seg på flukt.

Overfallene øker også igjen. En kvinnelig afghansk fjellklatrer på flukt forteller at hennes far har en kreditor som vil ramme ham fordi døtrene fikk drive idrett og ta en utdannelse. Faren kan imidlertid ikke betale, og nå forlanger mannen han skylder penger å få fjellklatrerens 15 år gamle søster som kone nummer to. 15-åringen sier at hun heller vil ta livet av seg enn å la seg selge. Hennes far gråter. Redselen er overalt i byen, den kan føles i hele landet.

Bakeren Ihsanullah holder fortsatt åpent. Men også veden har etter hvert blitt dyrere. Snart vil han tape penger hvis han holder seg til ordrene fra Taliban-kommisjonen. Han ventet et par dager på kontrollører. Ingen dukket opp. Nå har han krympet brødene han baker. 

Tekst: Christoph Reuter, Der Spiegel

Oversatt av: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)