Psykopatene. Kan vi lære noe av dem?

De psykopatene som Hopkins og Mikkelsen har spilt, har vært av det morderiske slaget, dvs. de aller verste blant “onde psykopater”, som Oxford-professor i psykologi Kevin Dutton kalte dem i sin bok The Wisdom of Psychopaths (2012). Dutton snakker også om “gode psykopater”, dvs. personer som kan kanalisere sine psykopatiske personlighetstrekk til noe godt uten at det går utover andre, noe han behandlet nærmere i The Good Psychopath’s Guide to Success (2014).

I bøkene tar Dutton for seg personlighetstrekk som kjennetegner psykopater (jfr. tekstboks). Han konstaterer at endel av dem ikke er helt uvanlige blant topp-politikere, ledere i næringslivet og toppkirurger, og faktisk kan være bra for de stillingene. Ja, du kan faktisk ha noe å lære av psykopatene selv, hvis du søker toppen. Iflg. Dutton.

Men: I all hovedsak er psykopatiske trekk et onde. Ikke så mye for psykopatene selv. De mener at alt er bra med dem. Men virkelig for dem de bor eller jobber sammen med.

Bemerk: I denne artikkel brukes begrepene psykopat og psykopati slik det er vanlig i dagligtale, selv om den korrekte betegnelsen på psykopati iflg. WHO nå er dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Mennene er verst. Igjen.

Svein Torgersen, professor i psykologi og ekspert på personlighetsforstyrrelser, mener at det er ca. 10.000 personer i Norge, hovedsakelig menn, som oppfyller kriteriene for diagnosen psykopati. Ti ganger så mange har klare psykopatiske personlighetstrekk.

Det aller fleste psykopater eller personer med psykopatiske trekk er naturligvis ikke de følelsesløse massemorderne vi kanskje forbinder med ordet psykopat etter å ha sett Anthony Hopkins i Nattsvermeren. Nei, de aller fleste psykopater går rundt i den vanlige befolkningen og gjør livet surt for sine medmennesker.

Noen av disse er fysisk eller psykisk voldelige mot hustruen. Men fordi disse mennene ikke er i stand til å se eller innrømme egen skyld og dessuten er svært manipulerende og dyktige til å skyve skylden for enhver konflikt over på kona, vil hun tvile og tenke at han muligens har rett og at hun fortjener “avstraffelsen”.

Dermed vil hun i altfor lang tid godta mannens handlingsmønster og overgrep. Og ender paret hos psykolog/ekteskapsrådgiver, er ofte psykopaten så god til å manipulere terapeuten at det blir kona som blir sittende med svarteper.

Ikke få personer med psykopatiske personlighetstrekk lar dem komme til uttrykk på arbeidsplassen. Og som Kapitals lesere sikkert har fått med seg fra dagspressen og ellers: De er trolig overrepresentert blant politikere og næringslivsledere.

Det var danske Sanne Udsen som for alvor åpnet den skandinaviske offentlighetens øyne for psykopater som ledere. I sin bok Psykopater i dress skrev hun bl.a.:

“Moderne virksomheter er et lykkeland for ledere med psykopatiske trekk, fordi kommandoveiene ofte er uklare og forandringer er hverdagskost. Psykopaten kan utnytte dette fordi han eller hun ofte fremstår sjarmerende og intelligent med stor gjennomslagskraft, og tør å ta beslutninger raskt og ikke er redd for å trå på andre.”

Den amerikanske forskeren Paul Babiak tilføyer: “Psykopater tiltrekkes særlig av stillinger som gir makt, penger, prestisje og stor selvstendighet, og de vil søke arbeidsområder som næringslivet, religiøse organisasjoner, advokatyrket, politikken og terapeutbransjen. Og ofte lykkes de, i den forstand at de forfremmes og når lederstillinger, ikke minst i næringslivet.”

Psykopatene stortrives med de raske endringer som preger det moderne liv. Det gir dem muligheter til å utnytte sin evne til å ta raske beslutninger, til å skyve skylden over på andre hvis det går galt, og til selv å ta æren for både egne og andres beslutninger og arbeid hvis det går bra. Og psykopaten er en mester til å smiske med overordnede og kolleger så lenge han selv er tjent med det.

Hvordan kan det være bra?

Kevin Dutton gir i sin bok mange eksempler på hvordan psykopatiske egenskaper og oppførsel kan være ønskelig i visse situasjoner. Et klassisk eksempel fra forskningen:

Forsøkspersonene i gruppe A fikk følgende oppgave: Et lokomotiv kjører i stor fart mot fem mennesker som er bundet fast til skinnene 50 meter fra deg. Du står ved en sporveksler foran de fem, slik at du kan lede lokomotivet inn på et annet spor. Der ligger ett menneske bundet. Du har bare noen tiendedels sekunder til rådighet for å bestemme deg. Hva vil du gjøre? De aller fleste vil umiddelbart velge “det minst ille alternativet”. Ett mistet liv kontra fem.

Forsøkspersonene i gruppe B ble gitt følgende variant av oppgaven: Et lokomotiv kjører i stor fart mot fem mennesker som er bundet fast til skinnene 50 meter fra deg. Du står ved sporveksler og kan pense toget bort fra de fem. Men en person hindrer deg i å bruke sporvekseleren. Du må umiddelbart skyte ham for å redde de fem. Hva gjør du? Et stort flertall ville ikke skyte denne ene, eller iallfall nøle så lenge at det ville være for sent å redde de fem.

Hvis du hadde vært psykopat, ville du ikke ha nølt et øyeblikk: Du ville straks ha skutt den ene for å redde de fem, hvis du selv ikke hadde tjent på det motsatte.

Her var manglende empati og medfølelse en fordel.

Et annet eksempel som Dutton bruker, er hvordan enkelte av de aller dyktigste hjernekirurgene, militære og andre i tilsvarende krevende situasjoner “bør ha” psykopatens evne til ufølsom fokusering om oppgaven.

Et tredje eksempel tar Dutton fra et intervju med en kjent næringslivsleder som sier “Ja, heldigvis er jeg ufølsom. Derfor sover jeg svært godt om natten selv når jeg må si opp nære medarbeidere, og det er nødvendig for å gjøre en god jobb.”

Duntons fremstilling er tankevekkende. Men når han fremhever at visse psykopatiske trekk “bør etterspørres” i endel situasjoner og stillinger, så kan man fort ledes til å tenke at psykopater kan være bra, f.eks. på arbeidsplassen eller i politikken. Det blir helt feil. Det er ytterst sjelden at personer med psykopatiske trekk bare scorer på de faktorene som kan være nyttige, dvs. “gode”. Ulempene blir dermed raskt vesentlig større enn fordelene.

Men som man kan se av tekstboksen, er det lett å forstå at mange av de typiske personlighetstrekkene til psykopater kan hjelpe dem til å nå høye posisjoner i arbeidslivet.

Husk: En person er ikke psykopat om han scorer høyt på enkelte egenskaper som også psykopater besitter.

Kan psykopater behandles? Om det har psykiatrispesialist Randi Rosenqvist uttalt: “Psykopatene selv vil trolig ikke medvirke til behandling. De ser ikke noe behov for det. Og da nytter det ikke. Og medisiner mot psykopati finnes ikke.”

Som Svein Torgersen sier: “Det er bare én ting å gjøre hvis partneren er psykopatisk, og det er å komme seg unna.” Det samme kan vel sies til den som har en sjef som er psykopatisk.