Skrekk og Gro
Det hender at intervjuobjekter protesterer fordi de føler seg uriktig gjengitt. Hoffet rundt Gro Harlem Brundtland tok sterke maktmidler i bruk for å hindre at hun ble gjengitt korrekt. Som om det var en statshemmelighet at landet regjeres av et menneske som er ute av stand til å gjøre rede for seg.
I anledning Kapitals 50-årsjubileum har vi tatt et dypdykk i arkivet. Der fant vi Niels Christian Geelmuydens intervju med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Les mer om hvorfor vi publiserer det legendariske intervjuet her
Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr.13/1993
Redaktøren i Det Nye kontaktet meg midtveis i mai med spørsmål om jeg kunne ha lyst til å foreta et portrettintervju med Gro Harlem Brundtland. Bakgrunnen var at statsministeren hadde takket ja til å bli intervjuet av Linn Ullmann, men så hadde Ullmann i mellomtiden begynt i Dagbladet. Jeg grep sjansen sporenstreks, eftersom jeg i syv år har forsøkt å få istand et slikt intervju. I 1987 var det nære ved å lykkes. Hun sa seg villig til å intervjues i Morgenbladet, under den forutsetning at spørsmålene ble oversendt på forhånd. Intervjuet ble straks avlyst fordi man fant spørsmålene “upassende”. I 1989 fikk jeg napp på min sjette forespørsel om et intervju i Farmand. Det samme gjentok seg. Spørsmålene ble oversendt og intervjuavtalen kansellert straks efter med den begrunnelse at spørsmålene ikke var “tidsaktuelle”. I tidens løp har jeg til sammen rettet 32 forespørsler om intervju til statsministeren på vegne av åtte ulike publikasjoner.
Jeg hadde på det nærmeste gitt opp, men så bød altså muligheten seg 9. juni klokken I0.00. De oversendte spørsmål ble til og med godkjent, riktignok under tvil, og kun efter en utdypende samtale med Øystein Singsaas. Statsministeren stilte med informasjonssjef Øivind Østang som vitne og verge, bestykket med en egen båndopptager. Jeg har efterhvert portrettintervjuet 250 fremstående skikkelser i norsk samfunnsliv. Deriblant 20 statsråder og tre statsministre. Ingen har så mye som antydet ønske om å se spørsmålene på forhånd. Ytterst få, stort sett bare personer som har vært siktet for kriminelle handlinger i stor skala, har stilt med verge. Selv blant disse er det ingen som har funnet det nødvendig å medbringe egen båndopptager. Nærværet av et slikt apparat signaliserer selvfølgelig en mistillit til journalisten, men det signaliserer også noe annet. Det forteller at man sitter overfor en person som er opptatt av å bli gjengitt riktig. Provosert til dels av båndopptagerens nærvær og til dels av det forhold at jeg aldri i mitt bare liv har hørt maken til tøylesløst ordskvalder, bestemte jeg meg for å gjengi statsministeren ordrett. Normalt mener jeg det er en intervjuers plikt å tolke objektet i beste mening, utlede essensen av det som blir sagt. I Brundtlands tilfelle fant jeg dette umulig. Jeg fant ingen kjerne eller substans av betydning i ordstrømmen.
Intervjuet ble fakset over til Statsministerens kontor for gjennomlesning og godkjennelse, med frist for endringer innen klokken tolv påfølgende dag. Ingenting skjedde. Da fristen for endringer utløp, måtte jeg tro at intervjuet var godkjent. Men så ringer redaktøren av Det Nye meg og sier at Øystein Singsaas nekter å legge manuset frem for Gro. Han skal ha foreslått at intervjuet foretas på nytt, av en annen journalist. Situasjonen er fastlåst. Det må antas at Statsministerens kontor bruker nokså hårdhendte midler for å stanse intervjuet. I alle fall ser konsernledelsen i Hjemmet Mortensen A/S seg nødt til å la flere advokater gjennomlese manus. De konkluderer alle med at intervjuet ikke inneholder injurierende elementer.
Det hele endte likefullt med at Statsministerens kontor klarte å tvinge igjennom et sterkt fordreiet og i lange partier helt usannferdig referat av samtalen. Endringene omfatter ikke bare ordlyden. På flere punkter er også tilløpene til meningsinnhold vesentlig forandret. Under intervjuet gav for eksempel Gro uttrykk for at vikingtiden ikke er over i Norge. I den statsautoriserte versjonen mener hun at vikingtiden tok slutt i år 1030. Endog overskriften ble ved diktat forandret fra “Grepet i ord” til tannløse “Om EF, hvaler & elefanter”. Vitale opplysninger i den portretterende del av teksten ble også strøket av sensuren. Deriblant det faktum at doktor Brundtland i sin tid ble gjenstand for en skarp reprimande fra Rådet for Legeetikk i Den Norske Legeforening. Bakgrunnen var at hun hadde utvist grov indiskresjon som medlem av en abortnevnd. Singsaas må gjerne mene at det er en irrelevant opplysning. Selv synes jeg i høyeste grad det har allmenn interesse at landets statsminister opptrådte uetisk allerede som lege.
Det forskrekkelige er ikke at en statsleder forsøker å redigere pressen. Det har statsledere forsøkt bestandig. Det virkelig forstemmende er at pressen bøyer av. Når Statsministerens kontor bestemmer hvilke spørsmål som er tidsaktuelle og endatil omskriver de avgitte svar, da behøver man ingen presse. Da holder det å utgi en statlig redigert nyhetsbulletin en gang imellom.
Les Niels Christian Geelmuydens "Grepet i ord" – et usensurert utdrag av svarene til Gro Harlem Brundtland her.