Hvem eier egentlig naturen?

Staten får skatteinntekter for å «stille til disposisjon» norsk natur for oljeutvinning og vannkraftvirksomhet, og nå er det foreslått at fiskeoppdretterne også må betale. Filosofene er på sin side i tvil om mennesket overhodet eier naturen.

Fiskeoppdrett i Olderdalen, Kåfjord i Troms: Nå er det foreslått at næringen skal betale skatt for å bruke “fellesskapets natur”. Foto: Helge Hansen/NTB
Reportasjer

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 1/20. 

I november 2019 foreslo Havbruksskatteutvalgets flertall at det innføres en særskatt på grunnrenten for havbruksnæringen, noe som kan bety 7 milliarder kroner i årlige skatter.

«Grunnrenten» er et økonomisk begrep som søker å sette verdi på den fordelen en bruker har av å kunne benytte naturressurser som ikke direkte er knyttet til selve utvinningsprosessen, men som er «urørt av hender» og tilhører fellesskapet. Ved å beregne en grunnrente og beskatte den sikrer man at fellesskapet «får noe» for disse naturressursene i form av skatter på utnyttelsesgevinsten.

Fra før er utnyttelsen av norsk vannkraft og petroleumsvirksomheten ilagt grunnrentebeskatning, og nå foreslås altså det samme for oppdrettsnæringen. Det er stor motstand mot forslaget, bl.a. fordi det vil endre rammebetingelsene for oppdretterne dramatisk. Det anføres også at havbruk er den mest miljøvennlige matproduksjonen vi har.

Vi skal ikke gå inn i debatten rundt Havbruksskatteutvalgets forslag, men i stedet se litt på filosofenes betraktninger rundt menneskenes utnyttelse av naturen.

Gudgitt eier eller forvalter?

Både østlige og vestlige religioner og tenkere har i minst to tusen år vært opptatt av samspillet mellom natur og menneske og menneskets utnyttelse av naturen og alt som lever her.

I eldre kristen teologi mente man at ettersom Gud har gitt oss «makt» over dyr og planter, så er disse faktisk skapt for å tjene menneskene og er til vår frie bruk uten nærmere restriksjoner. Senere modererte teologene seg noe og hevdet at Guds budskap egentlig var at Hun hadde gitt mennesket dets overlegenhet for at det skulle være naturens oppasser, og dermed sørge godt for alt liv.

Filosofen og matematikeren René Descartes (1596–1650) regnes som en av Vestens viktigste tenkere gjennom tidene. Han formulerte sitt svar på «Hvem eier naturen?» på ganske bastant vis: «Mennesket skal ta kontroll over naturen og utøve fullt eierskap over den, og vitenskapens oppgave er å bistå i den forbindelse.»

Det var et greit synspunkt på den tiden, da naturen i all sin uberegnelige velde gjerne representerte en trussel mot det gode menneskelige liv. Og stort sett har vel dette synspunktet helt frem til nå vært menneskenes «forretningsidé» for naturen.

På 17- og 1800-tallet ble det ført «forsvar» for Descartes’ antroposentriske (menneskesentrerte) miljøfilosofi bl.a. med argumenter av typen: «Riktignok skal man ikke volde andre smerte og lidelse, men ettersom det bare er mennesket som har evne til slike følelser, blir oppgaven å hindre at dyr og annen natur volder mennesket smerte og lidelse.»

Eller for å vri litt på George Orwell fra Animal Farm: «Alt liv er likt, men noe liv er likere enn annet.»

Riktignok skal indianerhøvdingen Seathl (byen Seattle er oppkalt etter ham) i 1854 ha holdt en tale og sendt et brev til president Franklin Pierce, hvor han kritiserte denne tankegangen og hevdet at alt levende er like mye verdt og må leve sammen i harmoni:

«Hele denne jord er hellig for mitt folk. Hver skinnende barnål, hvert slør av dis, alle de summende insekter er hellige. Men for den hvite mann er ikke jorden hans bror, men hans fiende, og når han har pint den ut, drar han videre. Han røver jorden fra sine barn.»

Talen ble holdt på Seathls indianske språk og ble oversatt i flere ledd før den ble nedtegnet, og brevet til presidenten er ikke gjenfunnet. Så ordvalget er kanskje ikke 100% autentisk. Men Seathl representerte nok ikke meningene til de fleste på den tiden, selv om slike «moderne» miljøsynspunkter var ganske så selvfølgelige for Amerikas urinnvånere som et resultat av deres liv og erfaring gjennom tusener av år.

Deep Ecology og Gaia-prinsippet

Etter at Charles Darwin kom med sin Artenes opprinnelse i 1859, kom imidlertid dyrene mer med i filosofenes miljøtanker: «Homo sapiens er riktignok mer høytstående enn andre levende vesener, men det er bare snakk om gradsforskjeller; ikke virkelig grunnleggende forskjeller, ettersom alt levende er et resultat av evolusjonen ut fra en felles basis.»

Albert Schweitzer: Schweitzers tanker ble i mange filosofikretser avfeid som urealiserbare.

Albert Schweitzer (i Reverence for Life, 1923) var tidlig ute med å mene at alle levende vesener, derunder artenes enkelte individer, må omfattes av de høye miljøetiske standarder som gjelder for menneskene. Og det gjaldt ikke bare «tenkende dyr», men alle arter – til og med trær og planter. Schweitzers tanker ble imidlertid i mange filosofikretser avfeid som urealiserbare, noe det synes som om han var litt enig i selv.

Filosofen Arne Næss (1912-2009): Næss har hatt enorm internasjonal innflytelse på tenkningen rundt økologi og miljø, utløst av hans bok Deep Ecology som ble publisert i 1973. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

I 1973 kom den norske filosofen Arne Næss (1912–2009) med sin bok Deep Ecology, som vakte enorm oppsikt internasjonalt, og skapte grunnlaget for den filosofiske retningen som kalles Radical Ecology. Næss hevdet at den «grunne» økologien, på tross av et tilsynelatende altomfattende budskap, i sitt vesen var antroposentrisk (menneskesentrert), med dens fokus på forurensning og ressursutnyttelse i relasjon kun til menneskene nå og i fremtiden.

I motsetning til den «grunne» økologien har Næss’ «dype» økologi et virkelig totalperspektiv på miljøet, der både det menneskelige og ikke-menneskelige liv på Jorden har egenverdi i seg selv. Med basis i den visjonen angir Næss 8 hovedmål og -strategier, som omfatter både reduksjon av befolkningen på Jorden og en fullstendig omlegging av politiske målsettinger: Vi må bort fra de politiske og individuelle målene om økt velstand, og gå over til «livskvalitet». Senere filosofer har presentert egne varianter av Næss’ banebrytende arbeider.

Omtrent samtidig med Deep Ecology kom James E. Lovelock (1919-) med sin Gaia-hypotesen. (Gaia = Jorden og Jordens og universets mor i gresk mytologi.) Lovelock tenker seg Jordens hav, atmosfære og alle levende vesener som et slags selvforsynt, tilbakekoblet system som regulerer de totale livsbetingelsene for alt liv på planeten, men at systemet kan trues dersom mennesket går så langt bort fra «stien» at den naturlige regulering ikke er i stand til å bringe systemet på rett kjøl igjen. Gaia-hypotesen har mye til felles med Næss’ Deep Ecology.

Enkelte analytikere, bl.a. Alasdair Cochrane ved London School of Economics, har reist følgende typer innvendinger mot Næss’ – og til dels Lovelocks – tanker:

«Hvis jeg identifiserer meg med alle andre levende vesener og tenker på deres forgodtbefinnende; betyr det at jeg ikke skal drepe en isbjørn eller bakterier som truer med å drepe meg?

Og hvordan skal jeg behandle dem som ikke tenker like dybdeøkologisk som meg, og fortsetter å utnytte naturen som sin egen gullgruve eller søppelplass? Og hvilken verdi skal jeg sette på de mennesker som ikke vil bli født fordi jeg vil redusere folketallet?»

Et stort problem med Deep Ecology er altså at den synes urealistisk vanskelig og kostbar å etterleve, noe også Næss var innforstått med.

La oss f.eks. se på arbeidet med å bevare truede dyrearter. På IUCNs rødliste står det over 20.000 slike truede arter. Hvilke av dem skal vi mennesker hjelpe til å overleve? Erfaringen viser at det er mye lettere å skaffe penger til å beskytte søte pelskledde dyr med store øyne enn til slimete små fisker og spretthaler, selv om de sistnevnte står aldri så mye på rødlisten sammen med en lang rekke mer eller mindre obskure arter av deres «fettere og kusiner» insektene.

Men insektene som gruppe klarer seg nok, livskraftige som de er. I alle fall mener forskerne at det er insektene som vil arve Jorden om det skulle bli ubeboelig for oss her. Ettersom de utgjør 80% av alle arter, er det kanskje insektene som eier Jorden allerede …