Er kausjonistens tap fradragsberettiget, og i så fall når?

Tap på fordringer er som hovedregel fradragsberettiget når de er pådratt i næringsvirksomhet. Dette gjelder også et tap som en kausjonist har når han må innfri kausjonsforpliktelsen. Men hvilken betydning har det at kausjonisten da har et regresskrav mot debitor?

Mat for Høyesterett? En pågående strid som omhandler kausjon og skattefradrag har format til å gå hele veien til Høyesterett, både fordi den gjelder et uavklart og ganske praktisk spørsmål, og fordi beløpet i saken er veldig stort. Foto: Gorm Kallestad
Reportasjer

Dette var problemstillingen i en dom av Nord-Troms tingrett av 20. april i år. Den er påanket og har format til å gå hele veien til Høyesterett.

Kausjonsfordring eller regressfordring?

Et morselskap hadde stilt kausjon for et datterselskaps banklån. Datterselskapet kunne ikke betjene lånene, og morselskapet måtte betale bankene i tråd med kausjonsforpliktelsen. Ved skattefastsettelsen det aktuelle året, som var 2011, krevde morselskapet fradrag for det beløpet det hadde betalt. Skatteetaten nektet fradrag, ut fra det syn at tapet ennå ikke var pådratt, eller – som det ofte sies – det hadde ennå ikke skjedd noen oppofrelse av verdier. Dette ble begrunnet med at i det øyeblikket morselskapet betalte bankene, fikk morselskapet et regresskrav på datterselskapet, slik det jo normalt er i kausjonsforhold. Det var derfor, mente Skatteetaten, først hvis og når det oppstod tap på regressfordringen at oppofrelsen hadde funnet sted.

Nå skulle man tro at det ikke er et veldig viktig spørsmål, for hvis debitor – her datterselskapet – ikke kunne innfri overfor bankene, er det nokså nærliggende å tenke seg at selskapet heller ikke ville være i stand til å innfri regressfordringen til morselskapet. Om ikke samme år, vil dette ofte bli avklart et år eller to senere.

Tap på fordring på nærstående

Men her kommer en annen regel inn i bildet: Etter en særskilt bestemmelse er tap på fordringer på nærstående selskaper ikke fradragsberettiget. Regelen ble innført for noen år siden for å hindre omgåelse av den såkalte fritaksmetoden. Denne innebærer jo blant annet at et aksjeselskaps aksjegevinst er skattefri, men også at aksjetap ikke er fradragsberettiget. I praksis hadde man sett tilpasninger hvor tapet i stedet fikk karakter av tap på fordringer, og tap på fordringer er ikke avskåret av fritaksmetoden. Men fradragsrett for tap på fordringer på nærstående ble altså avskåret ved en særskilt bestemmelse.

Poenget i vår sammenheng er at morselskapets regresskrav jo var et krav mot et nærstående selskap, nemlig et datterselskap. Hvis man ser det slik at tapet oppsto på regressfordringen når denne ikke blir innfridd, er tapet derfor ikke fradragsberettiget overhodet. Saken gjelder altså noe vesentlig mer enn bare tidspunktet for fradragsrett.

Spørsmålet som da kom på spissen, var om morselskapets tap er lidt ved innfrielsen av kausjonsforpliktelsen overfor banken eller først når det blir klart at datterselskapet ikke kunne innfri regresskravet. Om oppofrelse anses skjedd allerede ved innfrielsen overfor banken, er tapet fradragsberettiget (forutsatt at tapet anses skjedd i næringsvirksomhet, et spørsmål rettssaken ikke omfattet). Er oppofrelsen skjedd først når det viser seg at regressfordringen ikke innfris, dreier det seg om tap på fordring mot nærstående, og fradragsrett er da avskåret.

Kildenød

Retten fant ikke noen gode holdepunkter hverken i lovens ordlyd, i lovforarbeider, i rettspraksis eller i rettsteorien, og ga – uvanlig sterkt – uttrykk for at den var “sterkt i tvil om hva løsningen på spørsmålet er”. Tingretten søkte derfor støtte i en formulering av Høyesterett i en beslektet sak, om å se hen til hva det er mest treffende å karakterisere tapet som. Og det mente retten var å se det som et tap på regressfordringen mot datterselskapet. Morselskapet innfridde kausjonsforpliktelsen overfor banken i kraft av en gjensidig bebyrdende avtale med banken (kausjonsavtalen), og ved innfrielsen fikk morselskap vederlag iht. avtalen, nemlig regresskravet mot datterselskapet.

Retten fant ikke noen gode holdepunkter hverken i lovens ordlyd, i lovforarbeider, i rettspraksis eller i rettsteorien, og ga – uvanlig sterkt – uttrykk for at den var ‘sterkt i tvil om hva løsningen på spørsmålet er’.

Dette innebar at tapet gjaldt en fordring mot en nærstående, og tapet var derfor ikke fradragsberettiget. Men skatteyteren slapp å betale saksomkostninger til staten fordi retten fant saken så tvilsom.

Skatteyteren slapp å betale saksomkostninger til staten fordi retten fant saken så tvilsom.

Som nevnt er saken anket, og det er ikke usannsynlig at den går til topps, både fordi den gjelder et uavklart og ganske praktisk spørsmål, og fordi beløpet i saken er meget stort.

skatt
Reportasjer