Dalen der klokkene bor

En hel region – for ikke å snakke om et lands største stolthet – lå i vektskålen.

Mekanisk magi

I flere hundre år hadde omtrent hver eneste voksne innbygger i denne dalen i Jurafjellene sittet og utformet de flotteste og mest avanserte mekaniske urverk. Sent og tidlig, når dyrene de ellers passet og sollyset tillot det. Det var flere hundre år før TV og Netflix. Kveldene var lange her oppe i vel 1.000 meters høyde, og snøvær kunne isolere dem i ukevis. Andre steder under de samme vilkårene strikket man, noen her oppe lagde også kniplinger, men i denne del av Sveits var nesten alle som én opptatt av å lage klokker.

I dag er det langt mellom dyrene, men snøen laver ofte ned her. Ikke i dag, men det er surt. Vi er midt i april, og på natten fryser sølepyttene til.

– Det startet som en tilleggsnæring, forklarer sprekingen Wolfgang “Wolfie” Carrier (80).

Siden han gikk av med pensjon som omreisende ingeniør, har han viet mye av fritiden sin til klokkemakernes historie, og de ulike verdenskjente merkevarene som sprer sine fabrikker rundt om i Vallée de Joux – også kjent som klokkedalen – der vi befinner oss.

Patek Philippe, Audemars Piguet, Zenith, Tag Heuer og Jaeger-LeCoutre – de er her alle sammen.

De er særlig konsentrert rundt byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle – sistnevnte tett inntil grensen. Dalen går videre inn i Frankrike, men produksjonen av urene stopper ved grensepasseringen. Det gjør at mer enn 14.000 arbeidere hver eneste arbeidsdag reiser inn til Sveits, hovedsakelig til klokkefabrikkene der.

– Alt her er bygget rundt denne mekaniske målingen av tiden, forklarer Wolfie lett filosofisk.

Men det kunne gått riktig ille for den “gammelmodige” måten å måle tiden på, om det ikke hadde vært for den nevnte stabeisen.

Sveitserne overtok

Å lage et lomme- eller armbåndsur var en tålmodighetsprøve da de først så dagens lys en gang på 1500-tallet. Det var likevel ikke før oppfinnelsen av spiralfjæren i Tyskland i det forutgående århundret at tyske Peter Henlein i Nürnberg fikk ideen om et bærbart ur – og gjorde det mekaniske arbeidet enda mer krevende.

Det hersker likevel usikkerhet om det var han som faktisk var den første, for det var flere som eksperimenterte og fikk på plass et urverk i en kasse du kunne bære med deg.

De første “lommeurene” minner dog litt om de bærbare mobiltelefonene på 70- og 80-tallet: ikke særlig praktiske å ta med seg, men morsomme lell.

De var trolig ikke mer presise heller enn de flere tusen år gamle solurene som frem til da var tidsanviserne.

Særlig i Storbritannia var det stor interesse for bærbare urverk, og det var nettopp her de første virkelige lommeurene ble tilpasset en annen type nyvinning. Da kong Charles 2. (1649–1651) introduserte vesten som moteplagg for fiffen, hørte selvsagt et lekkert ur til. Det fikk også “utviklerne” på den tiden til å utforme urkassen slik at den kunne passe i vestelommen.

I de påfølgende tiårene ble det i tillegg arbeidet intenst med å perfeksjonere urenes nøyaktighet. Store deler av denne utviklingen skjedde i Storbritannia og Frankrike, men det var et annet land som skulle ta uret til nye høyder, og gjøre det til en nasjonal stolthet.

For omtrent på samme tid som utviklingen skjøt fart i disse to landene førte religion på sitt merkelige vis til at sveitsere gradvis overtok hegemoniet som verdens fremste klokkemakere.

Tilfeldig etablering

Da den reformerte kirkens far Jean Calvin (1509–1564) ble fordrevet fra Frankrike over grensen til Sveits, etablerte han seg i Genève. Kalvinismens dystre religions- og verdensanskuelse fikk store konsekvenser, også for utbredelsen av urverk.

Det skyldtes den enkle grunn at hugenottene som fulgte Calvins lære forbød all pynt i form av smykker og annet jåleri, men tillot flott dekorerte ur. På sitt pussige vis førte det til en voldsom oppblomstring av urmakerindustrien i Genève. Folk pyntet seg rett og slett med de lekreste urverk.

Fra begynnelsen av 1600-tallet var etableringen av klokkemakere i byen ved Genèvesjøen så stor at mange dro derifra, og tok urmakerkunsten med seg.

– Det ble rett og slett plassmangel, forklarer Wolfie.

Vi har da beveget oss til klokkemakeren Zenith, en produsent som spiller en sentral rolle i den nyere historien om mekaniske urverk.

– De mange som dro ut av Genève fant veien til Jurafjellene, men det var etableringen av såkalte etablissages (uavhengige verksteder) som for alvor fikk virksomheten i gang her, forklarer Wolfie.

At det ble Jura er trolig en tilfeldighet. Her oppe i høyden var somrene svale, og vintrene lange. Ordningen med å sette ut arbeidet til uavhengige entreprenører gjorde det også mulig for de enkelte bøndene å lage delene til urverk. De kunne jobbe rundt stellet av dyrene og arbeidet på markene, ikke minst på vinteren, som er lang her.

Slik ble grunnlaget for “klokkedalen” lagt.

Truffet av revolusjonen

Som en relativt ny by er La Locle der Zenith holder til, nærmest i sin helhet planlagt rundt produksjonen av klokker. Av den grunn er den sammen med nabobyen La Chaux-de-Fonds på Unescos verdensarvliste, for om du kikker deg litt rundt i bykjernen, vil du raskt se det som gjør de to byene spesielle – i tillegg til det nærmest sjakkrutete veisystemet:

Alle vinduene som ligger tett opp under mønet på husene ble bygget slik for å strekke seg så langt opp mot lyset som mulig. Av den grunn var arbeidsbordene alltid vendt inn mot vinduene, slik at lyset treffer de ørsmå klokkedelene.

I tillegg skulle ikke bygningene skygge for hverandre, for tilgang til godt lys var det viktigste elementet i produksjonen.

Slik er det også i dag, som hos klokkeprodusenten Zenith som vi besøker denne grå vårdagen. Bare glimtvis bryter solen gjennom skylaget og de høye vinduene i fabrikken, som mer minner om et laboratorium enn et mekanisk verksted.

Fortsatt sitter mennene – det er fremdeles flest av dem – som de har gjort i flere hundre år, med lupen foran det høyre øyet mens de pirker de ørsmå delene på plass med små pinsetter.

Det er tidkrevende og kostbart i et høykostland som Sveits.

Et faktum amerikanerne ville gjøre noe med da de overtok denne fabrikken på begynnelsen av 1970-tallet. For en teknologisk klokkerevolusjon traff nemlig klokkeverdenen med en styrke som truet den gamle orden med total utslettelse. Det brydde ikke amerikanerne seg om – helt uten finfølelse for den flere hundre år gamle urmakertradisjonen.

“Kvitt dere med skrapet”

Omtrent over natten gjorde nemlig det batteridrevne kvartsurets presisjon mekaniske ur som tidsanviser fullstendig overflødig. Zenith, som på midten av 1970-tallet var eid av den amerikanske radioprodusenten med samme navn, fikk en klar melding som var omtrent slik:

“Kvitt dere med det gamle skrapet, nå er det kvartsur som gjelder.”

De ansatte ved fabrikken i La Locle fikk beskjed om å omstille seg. Det innebar å kassere alt det gamle produksjonsutstyret, som blant annet inkluderte flere hundre manuelle stempelmaskiner. Hver av dem hadde i sin tid kostet opp mot en halv million kroner stykket.

En gang helt uvurderlige, men over natten fullstendig ubrukelige, ifølge de amerikanske eierne.

* * *

– Du må nesten bli med opp på loftet, sier Wolfie megetsigende, og jeg følger ham opp trappene fra fabrikkgulvet, til det som minner om et hvilket som helst tørrloft. Fullstendig uvitende om hva dette innbærer.

– Her gjemte han maskinene, for Vermot var sikker på at det ville bli behov for dem igjen.

Mannen Wolfie snakker om er Charles Vermot, stabeisen som hadde jobbet for Zenith siden 1950-tallet, og som i brevs form forsøkte å snakke eierne til fornuft. At mekaniske ur hadde livets rett.

De måtte bare ha litt is i magen.

Til ingen nytte. Quartzuret var fremtiden; “kvitt dere med alt det gamle”, gjentok amerikanerne.

Amerikansk feelgood

Heldigvis, stabeisen ga seg ikke. Over natten, uten å nevne det for noen, flyttet Vermot alt verktøyet opp på loftet der vi befinner oss. Hver lille ting ble kategorisert og merket. I tillegg var den minste detalj i selve produksjonen av klokkene – ikke minst knyttet til hans “hovedverk” El Primero – notert ned.

Tekniske tegninger og dataark ble nøye arkivert sammen med verktøyet. Da alt var gjemt bort, forseglet Vermot døren til loftsrommet. Et halvt årtusen ble bokstavelig talt murt inne.

* * *

I 1969 lanserte Zenith verdens første høyfrekvente, integrerte kronograf i et armbåndsur. El Primero var en teknisk revolusjon, et høydepunkt i den nærmere 500 år lange evolusjonen av denne typen urverk.

Men med ett var altså alt dette glemt, og produksjonsverktøyet som skapte “den første” gjemt bort.

For godt?

Som vi alle nå vet, har historien en lykkelig slutt. Da produsentene Ebel og etter hvert også Rolex uttrykte interesse for El Primeros mekaniske sammensetning, vurderte også Zenith å gjenoppta produksjonen av sine mekaniske ur.

Oppstartskostnadene ville bli altfor store, mente imidlertid lederne, inntil Charles Vermot avslørte “skatten” på loftet, og med den ganske så raskt kunne dra i gang produksjonen igjen.

– Historien er jo som en søt amerikansk feelgood-film, sier Wolfie, som har vært stille en stund.

Han blir berørt hver gang historien blir fortalt, innrømmer han når vi etter en halvtime går ned trappene, til de langt mer moderne og tidsriktige lokalene.

Der på de hvite industribordene ligger delene til nye El Primero-er, under vaktsomme luper, til glede for alle dem som setter pris på et stykke kunstverk på håndleddet.

Paradoksalt nok – i vår über-digitale, teknologi-styrte tidsalder – er de en voksende skare. Mye takket være en religiøs fanatiker i Genève – og en stabeis i La Locle.

Kapital Reise-fakta: Klokkedalen

Du flyr inn til Zürich, og kan deretter enkelt ta toget videre til Le Locle. Her finnes det gode taxi-tjenester.

Oppleve

I og rundt de to byene La Chaux-de-Fonds og Le Locle i region Neuchâtel ligger noen av verdens største produsenter av mekaniske ur, alt fra Rolex og Cartier, til Breitling og Patek Philippe. Hit kommer klokkeinteresserte fra hele verden, både for å handle, men også bli kjent med det mekaniske urverkets fascinerende historie.

Turistkontoret arrangerer byturer og til de produsentene som tillater det besøk, blant annet Zenith (tre timer med maks åtte personer-store grupper) i Le Locle. Begge byene har klokkemuseer. Blant annet er Chateau des Monts i Le Locle et fint sted å komme tett på klokkekulturen, med en unik utstilling av såkalte automat – ofte opptrekksdukker basert på urverk-teknologi. De ble ofte brukt som den tidens promo-redskaper.

I den forbindelse er utstillingen av Jaquet-Drox automatoner i Musée d’art et d’histoire de Neuchâtel i den vakre byen med samme navn i særstilling. De tre dukkene laget på 1700-tallet er mekaniske underverker, ikke bare for sin tid, men et eventyr å oppleve også i dag.

En morsom aktivitet er å prøve seg som klokkelærling på Les Apprentis du Temps i Le Locle, der også vordende klokkemakere går. Du får til og med et diplom med på kjøpet!

Både La Chaux-de-Fonds og Le Locle er på Unescos verdensarvliste på grunn av byplanleggingen knyttet opp mot produksjonen av klokker. I sistnevnte er det også utviklet gatekunst der nettopp klokker er hovedmotivet, i en rekke varianter. På turistkontoret får du et eget gatekunst-kart.

Spise og sove

Hotel Fleur de Lis har også en strålende, rustikk bistro med god stemning, samt et kjøkken i stor grad basert på lokale råvarer.

La Ferme des Brandt er et spennende spisested, beliggende i et klassisk sveitsisk våningshus ute på landet ikke langt fra La Chaux-de-Fonds. Strålende mat – og ikke minst stemning.

I Neuchâtel er det to fine spisesteder vi herved anbefaler. Restaurant La Fugue d’Alpes et Lac  serverer sveitsiske retter med en fransk tilnærming, mens Brasserie Le Cardinal er som navnet tilsier et mer rustikt – svært populært – alternativ midt inne i Neuchâtels lune sentrum.

Vi bodde på Grand Hotel Les Endroits, i høyden over La Chaux-de-Fonds, som er tilrettelagt for spa- og utendørsopplevelser. Restauranten serverer utmerket mat.

Klokkedalens utvikling

Zenith er i dag eid av det franske luksus-konsernet LVMH, som også eier Louis Vuitton. Zenith, som ble etablert på midten av 1800-tallet, revolusjonerte i sin tid klokkeindustrien, ved å innføre “Henry Ford-metoden”, som innebar at selskapet hadde hele klokkeproduksjonen og tilhørende virksomhet under ett tak. I løpet av rundt 50 år steg folketallet i La Chaux-de-Fonds fra 13.000 til nærmere 40.000.

Chopard har tre dedikerte arbeidere som lager tre klokker i året, til rundt tre millioner kroner stykket – og oppover. I Sveits jobber vel 60.000 innenfor urindustrien. 40 prosent av disse befinner seg i “klokkedalen” mellom Basel og Genève.