Procida – en perle i Napolibukten

Nordfra, når fergen har forlatt Napoli-havnen, er det lite ved øy-silhuettene foran oss som gir hint om Procidas attraksjoner. Heller ikke når vi nærmer oss Grande Marina-bryggen. Den er lik mange andre på denne kanten av Middelhavet. En delvis rotete fasade, preget av vind, vær og vanskjøtsel; en klynge kafeer og spisesteder delvis skjult av falmete markiser og flagrende tøy som henger til tørk fra vinduskarmene. Et femtitalls medpassasjerer går av, en håndfull kommer ombord. Resten skal videre til Ischia.

Førsteinntrykket: Procidas redning?

Ved vårt første besøk slo det oss at kanskje er det denne anonyme fasaden som er øyas beskytter. Som gjør at den har sluppet unna naboene Ischias og Capris masseturisme. Mens lillesøster Procida har fått leve litt for seg selv, til tross for at øya ligger bare en drøy halvtimes sjøreise og seks kilometer i luftlinje fra maurtuen og millionbyen Napoli.

Er det beskjedne førsteinntrykket og det at denne fredede pletten – midt i et av Sør-Europas travleste farvann – har prestert å tviholde på sin identitet og selvrådighet noen av hovedårsakene til at øya i år ble utropt til Italias kulturhovedstad? spør vi turismesjefen, Francesca Pizzo, som venter ved et bord ved kaikanten, sammen med to doble caffè macchiato. Hun forteller om travle dager. I måneder har hun holdt styr på en hær av frivillige, engasjert i arbeidet med å restaurere Procidas attraksjoner.

Flere av øyas renessanse-bygg og barokkirker trengte sårt en ansiktsløftning, smiler hun. Og forklarer at alt er finansiert gjennom både lokale og offentlige midler, som også sørger for at kulturprogrammets tresifrete meny av prosjekter og arrangementer kan gå av stabelen.

– Vi vil forbedre, ikke forandre, sier Francesca, og praier en trehjulstaxi for svippturen opp en bakketopp. Vi smiler gjenkjennende til den frodige naturen som i løpet av få minutter fører oss til den fabelaktige fiskerlandsbyen som kommer til syne over åskammen – det som for fem år siden ble kjærlighet ved første blikk.

Hjerteknuseren Corricella

Fra det lille torget, nærmeste nabo til den gule Santa Maria della Grazie-kirken, sprer smale smug, stier og trapper seg nedover til Corricella-kaien, øyas mest populære treffpunkt der både fastboende og ferierende møtes, omringet av fargesprakende fasader og trivelige trattoriaer.

Den har også vært kulisse for utallige filmer. De to mest kjente: The Talented Mr. Ripley (med Matt Damon og Jude Law i hovedrollene) og den udødelige Il Postino – om postmannen som selveste Gabriel Garcia Márquez lærte å skrive lyriske brev. Et inspirert location-valg: Poesi skjuler seg jo bak annenhver sving og odde på Procida; oliventre-greiner forvandlet av havvinden til skulpturer, steinarter som gløder og glitrer i morgensolen.

Den lune havnens kafeer og barer er det perfekte sted å åpne dagen med kruttsterk espresso – og høyere, kjøligere drikke mot kveld, mens vi betrakter fiskere som bøter sine garn og en uendelighet av leverandører, armene fulle av duggfrisk pinot grigio-flasker, fersk fisk og lokaldyrkede, økologiske grønnsaker. Sesongen er så vidt begynt, og som førpåske-turister får vi topp service, samt stadige komplimenter for å komme midtsommer-rushet i forkjøpet.

– Agosto! Mamma Mia! himler vertinnen på Lamparo-restauranten med øynene, og tørker vekk imaginære svetteperler ved tanken på hva hun har i vente sommermåneden når halve Napoli kommer på besøk.

Her banker Procidas hjerte, utrolig nok relativt upåvirket av utenverdenens stress. Innbyggerne har klart å overleve her, i takt med egne behov og ønsker, uten å fjase seg til for turistenes skyld. De, på sin side, nyter la dolce vita i attraktive boutique-hoteller og intime Bed&Breakfast-steder, de fleste av dem med havutsikt og en kort spasertur opp til den mektige borgen som har vært Procidas landemerke siden middelalderen.

Palasset på pynten

Terra Murata-palasset deler Procidas fineste utsikt med en tusen år gammel benediktiner-kirke viet skytshelgenen San Michele. Vi tar oss god tid her oppe, ikke bare for panoramautsikten over Napolibukten, men også for det blendende vakre kapellet med sin unike klosteraktige atmosfære og praktfulle kunstverk, både på veggene og i hemmelige skjulesteder under kirkegulvet.

Kontrasten til det mektige Avalos-palasset vegg i vegg kunne ikke vært større – ruvende, mytisk og uhyggesvanger på én og samme tid. Når hagen utenfor museets enorme murer blomstrer, er det lett å glemme at det ruvende byggverket på 1800-tallet var et beryktet fengsel, dit farlige kriminelle og politiske fanger ble sendt og holdt innesperret under makabre forhold helt til for 30 år siden. Under Cultura-festivalen ble mange av konsertene avholdt her, i ly av bastante, høye barrikader.

Oppe på pynten peker rustne kanoner mot Napolibuktens bølger, minnesmerker fra en tid hvor havet var et farefullt sted å befinne seg; ikke bare vulkanutbrudd, men pirater og fiender fra nært og fjernt truet befolkningen, som tidlig lærte seg å være på vakt og selvhjulpne. Et levesett øya helt til i dag bærer preg av.

Et skjulested for kunstneren Elsa Morante, en av Italias kjæreste romanforfattere, som beskriver Procida som en “oase i Napoligulfens travle farvann”. Hennes berømte bok Arturos øy fra 1957 er en kjærlighetserklæring til øya.

Etter Morantes død begynte en kvinne som kalte seg Elena Ferrante sitt forfatterskap. Hun var dypt inspirert av Morantes bøker, men i rak motsetning til sitt idols utagerende livsførsel og litterære karriere søkte Elena anonymitet. Noe som paradoksalt gjorde hennes Napoli-bøker enda mer ettertraktede.

Respekten for havet, og en forrevent preget topografi, er nok noen av årsakene til at Procidas vulkan-sandstrender ikke er blitt øyas hovedattraksjoner. Flere av dem finnes, de fleste på vestsiden. For det meste er de nesten ubefolket utenfor toppsesongen, perfekt plassert når solen synker. Også når Napolibukten innbyr til lange dukkerter på tider av året da norske værmeldinger varsler om enda flere lavtrykk på vei fra Atlanteren.