Ny levevei med skrei

Uvær, blodslit og trangboddhet skremte ikke førstereisskipper Jon Amtrup. I år deltok han i Norges mest tradisjonsrike fiske med røtter så langt tilbake som historie og muntlige overføringer rekker. Sesongfisket etter gytemoden torsk (skrei) samler fiskere fra hele landet, dog ikke mange fra 52-åringens hjemkommune, som er mer kjent for pappagutter i skjærgårdsjeep enn kystfiskere i sjark.

– Mange jeg traff syntes det var pussig med en båt fra Viken fylke og Bærum kommune. At jeg fikk endel kommentarer på det, kan man trygt si, men jeg ble likevel veldig godt mottatt, mitt bosted til tross, der endel tydeligvis trodde det bare bor kakser, forteller Blommenholm-mannen til Kapital.

Tanken hadde modnet i et par år da han tok steget og kjøpte seg en fullt utstyrt fiskesjark. Året før hadde han brukt sin egen havseiler da han prøvde seg litt på Lofotfisket, men innsatsen var litt halvveis, og resultatene ble magre. I år skulle det derfor ikke stå på utstyret. Skjønt, 22 fot er klart i nedre del av skalaen for hva man begir seg utpå med vinterstid i Vestfjorden mellom øygruppen Lofoten og fastlandet i Nordland.

Den norske sjarkflåten ligger stort sett mellom 25 og 35 fot, og de aller fleste har høyere fribord enn Amtrups nyervervelse, påmalt “Plan B” på skutesiden. Navnet var ikke tilfeldig og bærer bud om at eieren kan tenkes å bli yrkesfisker, i hvert fall i perioder av året. Og han har et par kamerater sørpå som tenker det samme.

– Det var uvanlig mye vind og bølger under årets sesong, og jeg våget ikke ta opp mer enn 500 kilo pr. dag av hensyn til turen tilbake til fiskemottaket. Det var noen skikkelig spennende hjemturer i høy sjø, forteller Amtrup, som er fast bestemt på å sette kursen nordover til vinteren når skreifisket starter i midten av februar.

Det hører med til historien at Amtrup ikke er helt ukjent med hav og sjøliv, selv om han ganske nylig debuterte som semi-proff fisker. 52-åringen er erfaren seiler, journalist og forfatter med flere maritime utgivelser bak seg. I tillegg er han en forkjemper for renere hav og tar oppdrag som skipper for yacht delivery i nordiske farvann. Men å dra til havs i vintermørket i 05-tiden for å fylle båten med fisk han ikke visste hvor befant seg, hadde han aldri gjort før. Eneste referanser han hadde var flerfoldige episoder av NRK-serien “Yttersida” om fiskerisamfunn i Tromsø kommune samt doku-såpen “Deadliest Catch” på Discovery Channel, som handler om krabbefiske i Beringhavet. Men etter noen strevsomme vinteruker hadde han både fått mange egne erfaringer, sterke naturopplevelser og ytterligere respekt for de som jobber på fiskebåt hele året.

Løftet mange tonn

– Det er skikkelig tungt kroppsarbeid. Fra jeg dro fisken over ripa til den var levert på fiskemottaket, hadde jeg flyttet fangsten fire ganger. Ettersom jeg totalt fisket syv tonn, så ble det noen kilo totalt. Jeg ble helt utslitt, og det er jo sjelden at man blir helt fysisk utmattet etter en dag på jobben, i hvert fall her nede i sør, forteller Amtrup, som pådro seg senebetennelse i begge armer etter å ha prøvd seg i nytt yrke i seks–syv uker. Men hele opplevelsen var verdt det.

– Jeg var sliten og sulten om kvelden, men hadde samtidig en utrolig god følelse. Dessuten: ingen telefoner, og ingen som maste. Et helt fritt liv! Når klokken ble 18, var jeg stuptrøtt og sovnet stort sett etter å ha spist, forteller han. 

Ettersom hoteller og overnattingssteder holdt stengt som følge av lock down i mars, spiste og sov han i båten, hvilket betød en heller kummerlig innkvartering i en fiskerigget 22-foter. På den annen side var han besvimelsen nær av utmattelse når kvelden nærmet seg etter dagens innsats på havet. Temperaturen lå stort sett mellom minus to og fire plussgrader, og vinden spilte ikke på lag, hvilket bidro til å gjøre dagene enda mer tøffere, hvis man i det hele tatt kom seg ut av havnen.

– I en hel uke lå alle båtene værfaste til kai i storm. Etter hvert kom vi oss utpå og fikk begynt. Jeg skulle realisere en drøm og var nok mer sulten enn noen av yrkesfiskerne, og jeg dro etter hvert inn bra med fisk. Dermed fikk jeg bittelitt anerkjennelse i miljøet, og selvtilliten steg raskt, forteller Amtrup, som ettersom ukene gikk, fikk ord på seg for å være først ute om morgenen og sist inn i havnen om kvelden. Dermed ble det gode penger til slutt også.

Tidligere eier av fiskesjarken, en mann på over 90 år, hadde holdt båten i tipp-topp stand med nyere motor, ekkolodd, spylepumper, kar og diesel-peis til å holde varmen under dekk. Den nye eieren supplerte med ny, elektrisk juksemaskin og var klar for debuten som fisker etter å ha meldt seg inn i fiskermanntallet og fått båten merkeregistrert hos Fiskeridirektoratet. Kvoten han fikk tildelt var på 9,2 tonn, og han greide å ta opp syv av dem. Det tilsvarte 170.000 kroner.

– Det går an å leve en stund på det. Hadde jeg fått opp hele kvoten, hadde jeg tjent 220.000 kr, men været hindret meg, forklarer Amtrup. 

Dermed tjente han inn båten, som kostet 90.000 kroner, nesten to ganger bare på den første sesongen. Og nå drømmer han allerede om større båt; to fot-syken rammer også sjarkfolket, hvilket har resultert i daglige søk på Finn.no.

Under vinterens tokt vekslet Amtrup på å levere fisken på mottak i Skrova, Svolvær og Henningsvær.

– Siden båten min bare gikk 5,5 knop, måtte jeg holde meg nær fiskemottakene. Fisken må leveres samme dag som den er fanget, ellers kan man sort sett bare kaste den. Mottakene vil dessuten helst ha skrei som er fanget med jukse, fordi den er så å si uskadet, mens fisk tatt i garn – og særlig snurpenot – ofte blir skadet og lite delikat. Det vil ingen betale for.

– Kan du anbefale Lofotfiske til mindre erfarne sjøfolk enn deg selv?

– Ja, å dra opp med egen båt bare for å kjenne på følelsen, snakke med folk på brygga og kanskje levere litt skrei på mottakene, er helt klart verdt det. Det er en helt særegen opplevelse, bare man holder seg unna det verste uværet. I denne perioden er det ekstra stemning i havna og på kaiene, og det er ikke vanskelig å komme i prat med folk. Alle er på tilbudssiden, forteller Amtrup.

For tiden ligger sjarken hans på vannet på Skrova. Eieren drar opp i midten av februar neste år og blir til midten av mars – eller til kvoten hans er fylt.

Rekordfiske

Ifølge Norges Råfisklag har Lofotfisket aldri vært mer lukrativt enn i år. Totalt fikk fiskerne betalt 1,3 milliarder kroner for fangsten de leverte til mottak i seks kommuner i Lofoten, opp fra 1,1 milliarder i 2019. Nesten 54.000 tonn til 24 kroner pr. kilo for “rund fisk”, eller 36 kroner pr. kilo for sløyd fisk uten hode. Til sammenligning beløper den totale fangsten av torsk gjennom hele året seg til rundt seks milliarder kroner.

– Vi har hatt en eventyrlig prisutvikling på torsken. Siden 2013 har det bare gått oppover. Da kom torsk inn på mange nye markeder som følge av lave priser og høye fiskekvoter. Siden har vi hatt god etterspørsel fra utlandet, kanskje også litt på grunn av svak norsk krone, forteller omsetningssjef i Norges Råfisklag, Willy Godtliebsen. 

Nå er imidlertid prisbildet blitt et annet og viser fallende kurve.

– Situasjonen er nå endret med corona og problemer i de forskjellige eksportmarkedene, forklarer han.

Det er i hovedsak hjemmeflåten som deltar i jakten på torsken som kommer inn fra Barentshavet for å gyte ved sitt opprinnelsessted. Men også båter fra Vestlandet og Sør-Norge deltar. Noen sender båten nordover på lasteskip, andre går for egen maskin den lange veien opp langs kysten.

– Alle blir godt mottatt. Fiskemottakene vil ha mest mulig råstoff til sin produksjon. Hele samfunnet her oppe er jo tuftet på at det kommer båter utenfra og bidrar i noen hektiske uker, sier omsetningssjefen i råfisklaget.

Ifølge Godtliebsen selges skreien gjennom tre hovedkanaler: Den blir tørket og går til Italia, der den bløtes opp og blir til italiensk bacalao, Burrida di Stoccafisso. Den selges fersk til markedet (restauranter, dagligvare- og delikatessehandel) i Norge og utlandet. Den forholdsvis begrensede delen av skreien som serveres på norske restauranter skjer som regel på restauranter av det tradisjonsrike slaget. Siste kanal er Portugal, der bacalao er en nasjonalrett og mat for høytider.  

VM i skreifiske

Men det er ikke bare fiskere som vil tjene penger på torskens vandringer. Ifølge Destinasjon Lofoten selger 25–30 reiselivsaktører ulike opplevelser knyttet til det rike sesongfisket. Blant annet tilbyr man dagsturer på fjorden med gammeldagse fiskeskøyter eller mer moderne båter. Man kan bli med båt med skipper, eller man kan kjøre båten selv. Gjestene innkvarteres på hotell eller i rorbuer, alt etter hvor i Lofoten man befinner seg. I mars arrangeres dessuten VM i skreifiske.

– Vi ser en økt satsing på turisme rundt dette nå. Det er naturen og fisken som Lofoten er kjent for. Lofotfisket er et eget, verdenskjent fenomen. Båtturene tar deg med ut blant fiskeflåten, og man blir en del av dette hvis man er her, reklamerer Hege Haugerud, booking- og administrasjonsansvarlig i Destinasjon Lofoten.

– Hvordan vil coronaen påvirke kommende sesong?

– Vi følger godt med på utviklingen og må bare forholde oss til gjeldende regler. Vi hadde en sommer som gikk bra. Aktørene våre har vært utrolig dyktige til å følge opp smittevernregler, og gjør sitt for at det skal være trygt å delta på aktiviteter. Men det kan være greit å booke tidlig, om man kjenner til ønskede datoer, fordi smittevernstiltak kan føre til begrensninger i antall tilgjengelige plasser.