+ mer
Ingen optimist: – Som type er jeg glad i fortiden, stresset i nåtiden og bekymret for fremtiden, sier komiker Espen Eckbo. Foto: Annika Byrde/NTB

– Tiden er både en trussel og trøst

Å leve av humor er hardt arbeid – med underliggende angst og frykt for at ingen ler. Espen Eckbo har vært på galeien i mer enn 25 år.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid er for meg en løpende produsent av minner og suvenirer. Som type er jeg glad i fortiden, stresset i nåtiden og bekymret for fremtiden. Tid er noe som bare går og blir borte. Det er en knapp ressurs som jeg alltid har for lite av når jeg jobber. Når det er sagt, er jeg mest nysgjerrig på tiden som et fysisk fenomen. Jeg har en drøm om å begripe hvordan fysikere som Einstein tenker om tid. Gang på gang har jeg forsøkt å lese om relativitetsteorien og begreper som “spacetime”, som knytter sammen tid, tyngdekraft og lysets hastighet. Hvis man stokker litt om på E=mc2, så blir tid et produkt av masse, avstand og energi. Det er til å bli svimmel av! Samtidig gir det en ro å tenke på at universet har eksistert i 13,7 milliarder år, og vi har allerede vært døde mesteparten av tiden.

Tid er for meg en løpende produsent av minner og suvenirer.

– Hva bruker du tid på?

Det har blitt mye jobb. Da særlig prosjektbaserte TV-produksjoner. Jeg bruker dessverre uforholdsmessig mye tid på å legge fundamentet for en idé, konstruere bærebjelkene i det som skal bli et humordrama, talkshow eller en sketsjeserie. Komikken og vitsene er enklere å lage, men det fungerer kun hvis helheten er godt nok gjennomarbeidet. På et dypere plan tror jeg kanskje at jeg bruker tid på å prøve å sette spor etter meg. Når man legger sjelen sin i noe som varer, får man jo på en måte et litt lengre liv. Akkurat det har jeg hentet fra ingen ringere enn Michelangelo, riktignok via et intervju med Michael Jackson. Jeg syntes det ga mening.

På et dypere plan tror jeg kanskje at jeg bruker tid på å prøve å sette spor etter meg.

– Er tid penger?

– Det er en klisjé som aldri har appellert så mye til meg, men i noen sammenhenger stemmer det vel. Hvis man engasjerer folk på timelønn eller snakker med advokater, så er jo tid penger.

Føles trygt hvis andre ler

Komiker og forretningstalentet Espen Eckbo har sammen med Kristian Ødegård og Aleksander Herresthal gjort produksjonsselskapet Seefood til en formidabel suksess. Både økonomisk og kunstnerisk. Seefood-konsernet, som eies av trekløveret, hadde i 2020 driftsinntekter på 123 millioner kroner og et resultat på nesten 18 millioner. Bare de siste fire årene har virksomheten hatt et overskudd før skatt på over 75 millioner kroner. Eckbo har skapt og deltatt i en rekke humorprogrammer, senest reality-parodien og julekalenderen “Nissene i bingen”.

– Seefood har blitt en pengemaskin. Hva bruker dere tid på for å lykkes?

– Vi er ulike partnere som bidrar på forskjellige områder. Personlig bruker jeg mest tid på å kvalitetssikre egne prosjekter. I mange år var Kristian og jeg selskapets eneste programskapere, men i 2006 var vi så heldig å få Aleksander Herresthal med på laget som TV-produsent. Aleksander skal ha æren for at virksomheten nå er fylt med enda flere prosjekter og talenter. Det er også helt avgjørende for nattesøvnen og livskvaliteten vår at vi har både kreative og administrative medarbeidere, som klarer å skape ideer og realisere dem på effektive måter.

– I år feirer dere 20-årsjubileum?

– Ja, men det har vi ikke tid til å markere.

– Du har brukt mye tid på å få andre til å le?

– Ja, på å jobbe rett og slett. Omverdenen skulle bare ha visst hvor smertefullt og tidkrevende det er å jobbe ut 11 minutter med morsomt TV. Allerede som liten opplevde jeg at voksne folk lo oppriktig av ting jeg fant på. Det var en enorm bekreftelse. I små øyeblikk behersket jeg liksom verden, og det kjentes trygt på en eller annen måte. Når man lykkes med å få andre til å le, er det som å oppdage noen skjulte superkrefter i seg selv.

Omverdenen skulle bare ha visst hvor smertefullt og tidkrevende det er å jobbe ut 11 minutter med morsomt TV.

– Det virker som du bruker tid på å løfte karakterene i de ulike produksjonene opp på en verdig måte?

– En karakter blir mer interessant hvis den er fremstilt på en måte den selv ville gått god for. Vi står alle i et sårbart spenn mellom hva vi er, hva vi gjerne skulle vært og hvordan vi prøver å fremstå. Å være i rolle er å ta karakteren i forsvar, kjempe for dens verdensbilde. En karakter må få skjule sine svakheter og kjempe for sine mål, akkurat som oss andre – hvis man ikke tar det på alvor, mister den troverdighet.

Klokke og telefon: Espen Eckbo ville kjøpe seg en fin klokke, men fikk ikke engang stå på venteliste, og da får telefonen duge. Foto: Lene Tangevald-Jensen

– Hvor mye tid bruker du på prosjektene dine?

– Når jeg er midt i en produksjon, så sluker det meg helt. Da jobbes det 18 timer i døgnet, og jeg må bestille mat på døra til både lunsj og middag. Helger og ukedager går i ett, og alt annet i livet står på vent. Med “Nissene i bingen” var det unntakstilstand i halvannet år med manus, opptak og etterarbeid. Alle fasene var tidkrevende på hver sin måte, men skrivingen er det vanskeligste fordi det er så uhåndgripelig. Du kan sitte i to, fire, seks uker, to måneder, et halvt år, og prosessen tar deg ikke videre. Det er helt forferdelig. Da er det panikk.

Når jeg er midt i en produksjon, så sluker det meg helt. Da jobbes det 18 timer i døgnet og jeg må bestille mat på døra til både lunsj og middag.

– Hvordan er tiden da?

– Tiden er en trussel, men også en trøst. Den er jo din umiddelbare motstander, men også en redningsmann. For med tiden kommer man seg til slutt ut av knipa. Det er masse krefter å hente i vissheten om at uansett hvordan det går, så er det bedre tider i vente. Personlig er jeg ekstremt stresset, ukonsentrert, rastløs og sikkert en vanskelig fyr å være i hus med i slike perioder.

Espen Eckbo i karakteren Asbjørn fra Nissene i bingen, sammen med programleder Jakob Schøyen Andersen Foto: Seefood

Opp klokken 03.30

I de tyngste stundene under “Nissene i bingen” hadde Eckbo vekkerklokken på halv fire. Da var teknikken hans å telle 15 rolige pust mens han dusjet i iskaldt vann, tok en kopp kaffe og mediterte i ti minutter.

– Ja, da var plutselig hodet krystallklart klokken fire om natta. Man fikk en slags stjålen tid, og frykten slapp taket. Bortsett fra at jeg ble redd for å utvikle Alzheimer på grunn av for lite søvn. Men den tid, den sorg.

Prisen for å få folk til å le kan for noen være å ikke ha det så bra selv?

– Humor er en mestringsteknikk i livet, så det gir mening at mange komikere bærer på mørkere følelser. Men humor som jobb er ingen bærekraftig kur mot angst og depresjon. Det er en brutal sjanger. Hvis ingen ler, så har man ikke lykkes. Man kan ikke bortforklare det med en kunstnerisk tolkning. Å leve av humor er hardt arbeid med underliggende angst og frykt for å ikke lykkes. For meg er det som å være i et tåkehav, livredd for å gjøre valg og vurderinger som kan føre galt av sted. Man kjemper mot egne demoner, kjenner på konstant uro. Ja, til og med bitterhet. I tunge stunder kan jeg være bitter for at ting ikke er som de var før. Men ingenting har vel egentlig noen gang vært som før, så da må jeg bare skjerpe meg.

Humor som jobb er ingen bærekraftig kur mot angst og depresjon. Det er en brutal sjanger. Hvis ingen ler, så har man ikke lykkes.

– Hvordan er det å være deg?

– Jeg har tatt noen personlighetstester, og enkelte mener da at det må være slitsomt å være meg. Alle inntrykkene dundrer på samtidig, og jeg kan veksle i løpet av et par minutter fra å være stressa og urolig til å kjenne på dyp harmoni. Jeg lever liksom i en mild bris, med orkan i kastene.

Kriser blir nyttig livserfaring

Eckbo brakk ryggen i en trafikkulykke i Italia i 2006 og var sengeliggende i et halvt år.

– Apropos helse – hvordan føltes sekundene etter at du frontkolliderte?

– Mange forventer at jeg skal si at det var et avgjørende øyeblikk i livet. Det var det ikke. Jeg har hatt gleden av å ligge på sykehus flere ganger, hver gang med gode utsikter til å bli helt frisk, blant annet etter to ganger med tarmslyng. Det er overraskende hvor stort utbytte jeg har hatt av å være fullstendig sykemeldt og satt ut av spill, fordi jeg da blir fritatt for mye ansvar. Den indre uroen blir helt borte. Kombinert med litt morfin har jeg hatt det ordentlig bra.

Det er overraskende hvor stort utbytte jeg har hatt av å være fullstendig sykemeldt og satt ut av spill, fordi jeg da blir fritatt for mye ansvar. Den indre uroen blir helt borte.

– Blir du noen ganger sliten av deg selv?

– Jeg vet ikke hva det er å være sliten av seg selv, men jeg er veldig ofte sliten. Og da er det vel kanskje av meg selv? Jeg har også denne egenskapen at jeg dessverre ikke klarer å se når ting er bra nok. For meg er noe enten “altfor dårlig” eller “dritbra”. Noen mener jeg bruker kreftene feil, at jeg ikke bør slite meg ut på å løfte et resultat fra 95 til 100 prosent. Da kunne livskvaliteten vært bedre og jeg ville hatt krefter igjen til å gå løs på neste prosjekt. Problemet er at jeg ikke klarer å gjøre den vurderingen. Det er utmattende, ikke minst for de jeg jobber med.

– Er du like kritisk til de andre prosjektene som Seefood har?

– Ja, jeg er visst en kritisk type som går rundt med rynkede bryn og gjør folk litt nervøse, dessverre, men jeg mener det er en god egenskap å være kritisk, forutsatt at det er konstruktivt og ikke bare negativt.

– Hvordan tar du kritikk?

– På det personlige plan vet jeg ikke helt. Men underveis i en kreativ prosess er jeg avhengig av å få kritiske innspill. Det er som å få noen trygge klatrebolter man kan bruke eller la være. Det er tyngre å få kritikk for noe som er uopprettelig. Da foretrekker jeg heller å få det underveis.

– Det finnes jo folk som er så perfeksjonistiske at de ikke tør å levere fra seg noe som helst. Er du der - til tider?

– Mer enn før, dessverre. Lenge var humor bare en lek. En lidenskap jeg brukte tid på, enten jeg fikk betalt eller ikke. Etter hvert blir man mer redd. Hvis publikum plutselig synes det du gjør er for dårlig, så blir det jo mer dramatisk når både jobb, identitet og en livslang lidenskap står på spill. Da mister jeg liksom alt jeg er, alt jeg har vært og det jeg elsker å drive med. Man bør helst gi seg før publikum synes du skal gjøre det. Med alderen kommer hvert nytt prosjekt med større risiko, og jeg blir mer og mer selvkritisk. Ja, jeg er egentlig fryktstyrt når jeg tenker meg om.

– Ser du mye på klokken?

– Nei, jeg gjør ikke det, og om jeg skulle se på tiden er den som regel mer enn det jeg hadde håpet.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Ingen. Senest i går hadde jeg planer om å koste på meg et skikkelig armbåndsur, men mitt forhold til tid er så anstrengt at jeg ikke engang fikk stå på venteliste hos Urmaker Bjerke. Så jeg må fortsette å lese av klokka på mobilen.

Senest i går hadde jeg planer om å koste på meg et skikkelig armbåndsur, men mitt forhold til tid er så anstrengt at jeg ikke engang fikk stå på venteliste hos Urmaker Bjerke.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja, jeg redd jeg gjør det. Men til noen møter kommer jeg alltid presis, så jeg har tydeligvis evnen. Det er vel litt avslørende og sier noe om selvbildet mitt i møte med de andre deltagerne. Jeg føler meg mest vel blant folk jeg tør å komme for sent til, så kommer jeg for sent, må du ta det som en kompliment.

– Hva hvis andre kommer for sent til deg?

– Da kan jeg kvittere med enten medfølelse eller spydigheter, avhengig av omstendighetene. Men det hender heldigvis sjelden at jeg må vente på noen, fordi jeg som regel er for sen selv. Om vi skal ha gjester, er det helt avgjørende at de kommer helst en halvtime for sent. Å komme fem minutter for tidlig synes jeg er direkte frekt. Jeg holder meg til samme filosofi når jeg selv skal være gjest, men det har jo vist seg at ikke alle vertskap er like.

Om vi skal ha gjester, er det helt avgjørende at de kommer helst en halvtime for sent. Å komme fem minutter for tidlig synes jeg er direkte frekt.

Kan forsvinne inn i sosiale medier

– Bruker du mye tid på pressen?

– Jeg kunne ønske jeg var kul nok til å si: Jeg leser aldri anmeldelser, og det er ikke så farlig. Men det å få tilbakemeldinger er til syvende og sist den opprinnelige motivasjonen for at man driver med dette. Selvsagt er jeg opptatt av om et prosjekt blir vellykket eller ikke, og jeg kan av og til forsvinne litt for mye inn i sosiale medier for å lete etter ulike synspunkter. Dette selv om jeg vet at det alltid er slik at de negative tilbakemeldingene tar mer plass i hodet enn de positive. Så jeg prøver jo å ikke oppsøke for mye grums.

– Har du noen gang tenkt at nå orker jeg ikke mer?

– I jobben, ja. Men ikke i livet. Fordelen ved å jobbe med historiefortelling er at når livet blir tungt, er det all grunn til å bli nysgjerrig og følge med. Da unngår man å bli revet med av følelsene. Tunge stunder blir “research” og nyttig livserfaring. Ser man livet i et historiefortellingsperspektiv, blir krisene også lettere å håndtere. Selv de mest tragiske omstendigheter kan bli interessante og ha verdi. Ikke minst er det spennende å følge med på sine egne valg i situasjonen.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– En gang hørte jeg noen si: Hvis du har én stor lidenskap, så studer din nest største interesse. Da får du et rikere liv, fordi den store lidenskapen din vil du uansett drive med. Jeg tror det har noe for seg. Mitt eget forsiktige råd til yngre folk er å være nysgjerrig og fylle på med kunnskap mens man har hode til det. Når du er ung, kan du lære deg noe for livet, men når du er 48, som meg, har du glemt det uka etter. I hvert fall hvis du har jobba 18 timer i døgnet og stått opp halv fire på natta det siste året.

Når du er ung, kan du lære deg noe for livet, men når du er 48, som meg, har du glemt det uka etter.

– Har din suksess hatt en pris?

– Jeg tror ikke jeg skal prøve å presse frem noen smertefulle betraktninger eller konstruere en lidelseshistorie, for det har det jo allerede blitt nok av i dette intervjuet. Jeg har vært ekstremt heldig som har lykkes greit i å gjøre de tingene jeg liker å drive med, enn så lenge. Jeg kan iblant kjenne på frustrasjon over at jeg ikke har fått til mer. Jeg skulle gjerne arbeidet på en mer bærekraftig måte. For hvis man ikke klarer å ta vare på kapasiteten sin over tid, har man vel egentlig ikke lykkes?

Portrett