Avslørende sekundstrid

– Gode dager. Det er ikke noe man får. Det er noe man lager. Å lage en god dag krever eierskap. Det handler om å gripe de mulighetene som ligger der. Jeg har kjent på hvor skjørt livet faktisk kan være, og mange tenker at de har god tid. Det vet man ikke. Tid er også det eneste vi har felles, og den ressursen vi har fått tildelt likt.

– Hva bruker du tid på?

– Å bli bedre. Ikke nødvendigvis bare på jobb, men også som pappa og ektemann. Min erfaring er at det er mulig å få til akkurat det du vil. Mange sier veien blir til mens man går, men de fleste går ikke. Veien blir til hvis man går.

– Er tid penger?

– Nei. Jeg har heller aldri hatt et yrke som dreier seg om penger. Jeg vil si at tid er viktig.

Prestisje, penger og titler

Den legendariske sprintlangrennsløperen Øystein “Pølsa” Pettersen, nå podcaster og foredragsholder, kommer på nyåret med boken Helt Konge. Skiløperens fremste internasjonale meritt er OL-gull i lagsprint sammen med Petter Northug i Vancouver. I verdenscupsammenheng har han åtte pallplasseringer, men Pettersen har vært synlig for mer enn sine sportslige resultater. Da han kom på pallen i verdenscupsprintrennet i Düsseldorf, løp han naken langs oppløpet, “Pølsa” lånte også bort de beste skiene sine til sin konkurrent Chris Jespersen i 2011. Da han vant La Diagonela i 2015, ga han bort premiepengene til Bill Impola, som ledet løpet, men gikk feil. For en og en halv måned siden fikk Pettersen hjernehinneblødning.

– Nå har du brukt tid på å skrive bok?

– Dette høres litt flåsete ut, men jeg har lyst til å være en positiv bidragsyter. Få folk rundt meg til å realisere sitt potensial. Det vanligste er kanskje å skrive en slik bok etter en “nær døden- opplevelse”. Det siste jeg gjorde før jeg satte meg på sykkelen og fikk hjernehinneblødning, var å sende boken til trykkeriet.

– Hvordan var tiden da du lå i ambulansehelikopteret og ikke visste om du kom til å overleve?

– Klart jeg var livredd. I tillegg fikk jeg faktasjekket hva jeg hadde skrevet i boken om hva som virkelig betyr noe. At du har brukt tid med dem som har betydd mest for deg. De siste årene har jeg vært god til å dyrke nettopp det, så jeg var mer fylt med takknemlighet enn anger. Akkurat det er et viktig budskap for meg. At man ikke setter seg i en posisjon hvor man angrer på at man ikke har grepet mulighetene man faktisk har. Det er det boka Helt Konge handler om.

– Du er en ekstremt aktiv person. Plutselig ble du tvunget til å ligge dagevis i et mørkt rom. Hva tenkte du på?

– Jeg har ikke behov for alltid å fremstå som positiv. Klart jeg syntes det var dritkjedelig og jævlig urettferdig å ligge der, men gjennom idretten har jeg lært å tenke riktig. Få perspektiv på hvilke begrensninger og hvilke muligheter du har. Gjøre det du kan innenfor de rammene som blir presentert. Slik at du kan vippe resultatet i din favør. I mitt tilfelle var muligheten å ikke gjøre noe. Kun ligge på den dumme sofaen med øynene igjen. Ingen stimuli 20 timer i døgnet. Jeg kjente raskt at det her fungerer, og ble gira på å gjøre det mer. Det gikk etter hvert faktisk sport i det.

De aller beste har lavere skuldre

Øystein Pettersen ga seg som aktiv skiløper i 2019.

– Brukte du lang tid på å bestemme deg?

– Det å foreta et så stort retningsskifte i livet er veldig krevende. Det handler om mot. Å tørre. Klart jeg var redd og tenkte: Er dette så lurt? Det er vanskelig for alle idrettsutøvere å gi seg før de må. Gi seg av egen, fri vilje. “Fear of missing out” regjerer. Det tryggeste er å fortsette i sitt kjente hamsterhjul, noe som nok alle, uansett hva de driver med, kan kjenne seg igjen i. Selv om det ikke er riktig, føles likevel løpehjulet som et trygt alternativ til å ta et retningsskifte.

På en høydesamling i Sveits fikk Pettersen, etter 38 år med godt sovehjerte, plutselig ikke sove.

– Jeg kjente på en klump i magen, og da kom jeg til en erkjennelse: Jeg innså at jeg ikke lenger brydde meg nok om å gå på ski til at det forsvarte mine prioriteringer. Jeg har aldri ofret noe gjennom idrett, men den dagen det ikke betyr nok, blir det et offer. Det var da jeg bestemte meg for å gi meg. Da jeg et halvt år senere krysset målstreken for siste gang som aktiv skiløper en lørdag i Finland, visste jeg ikke hvordan mandagen kom til å bli.

– Hvordan ble den?

– Fra første sekund begynte jeg å sondere terrenget, og kom i kontakt med Athenas, som driver med foredrag. Der traff jeg mange innenfor den sjangeren som jeg hadde lyst til å operere i. Jeg har aldri angret et sekund på at jeg sluttet.

– Hvordan er tiden rett før starten i et VM?

– Da kan du føle på stress, være redd eller glede deg. Idet startskuddet går av, er du bare til stede. De følelsene du har før det smeller, gjenspeiler gjerne forberedelsene du har gjort. Jo bedre forberedelser, desto roligere er du inn mot konkurransesituasjonen. De gangene du har slurvet og vet du er avhengig av litt tilfeldigheter for å få lykkes, blir du stresset. Jeg har stått på startstreken og angret på det jeg ikke gjorde. I løpet av fem minutter vet hele verden at jeg har slurvet. Den følelsen hadde jeg under VM i Oslo.

Fiasko er ikke uflaks

Ifølge Pettersen var det ikke uflaks at han ble nummer 42, kun konsekvensen av at det i for lang tid hadde vært forskjell på det han gjorde og det han burde har gjort. Å bli tatt med buksene nede med 70.000 på tribunen, pluss en haug av TV-kameraer rett mot deg, er ikke en god følelse. Det har han erfart.

– Å underprestere i et mesterskap er ikke verdens undergang, men i toppidrett får du tilbakemelding svart på hvitt om du har brukt tiden din feil.

– Hva var årsaken til at du ikke ble verdens beste? Brukte du tiden feil?

– I søken etter hele tiden å bli bedre var jeg ikke flink nok til å lytte til kroppens signaler. Jeg bare kjørte på. Det å bli utslitt har ingenting å gjøre med å bli bedre.

– Stresset du for mye?

– De aller beste har lavere skuldre enn de nest beste. De er tryggere på det de har gjort, mens de nest beste er ute etter egenbekreftelse og brenner “fyrstikker”, eller kreftene sine, hver dag. Når de så står på den aller største scenen, har de ikke nok fyrstikker eller krefter til å lage det skikkelig store bålet. Mens de beste samler opp fyrstikkene sine, var jeg opptatt av både å samle, men også å sjekke om de fungerte underveis.

– Ser du mye på klokken?

– Jeg ser mye på mobilen, men jeg bruker også klokke.

– Hva slags klokke har du på armen?

– En sportsklokke, selvfølgelig. Den måler alt. Også ting jeg nødvendigvis ikke trenger å vite. I natt sov jeg 3,4 prosent over normalt godt. Så hadde jeg en gjennomsnittlig puls på 38, og et pulsintervall på 14,21 millisekunder. Pulsvariabilitet var på 87, og pustefrekvens på 13,4, noe som er litt lavere enn snittet.

– Er det ikke slitsomt å bruke tid på alle disse analysene?

– Nei, jeg liker kontroll. Det er spennende å se hva det gjør med pulsen eller søvnkvaliteten hvis jeg tar to glass vin på fredagskvelden eller hvordan restitusjonen påvirkes hvis jeg spiser den eller den type mat. Hva skjer med kroppen om jeg kjører tolv timer faste. Jeg er litt nerd på slikt. Eller kall det nysgjerrig.

– Sløser du med andres tid ved å komme sent?

– Nei, det lærte jeg på min første høydesamling med landslaget. Jeg kom to minutter for sent til trening. Da var alle gått. Etterpå sa Tor Arne Hetland: Vi er seks stykker som står og venter på dine to minutter. To ganger seks er tolv. Kast gjerne bort din egen tid, men ikke kast bort andres. Det var moralen. Jeg trente alene den dagen. Lærte en lekse.

– Hva hvis noen kommer sent til deg?

– Det er ok, om man har en forklaring. Jeg planlegger det jeg driver med i detalj, og om min tid blir forskjøvet går det utover andre, så jeg liker at folk kommer til avtalt tid.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stått stille?

– Mange. I idretten kalles det for flow. Tid hvor det du gjør har 110 prosent fokus, 110 prosent dedikasjon og 110 prosent lidenskap. Jeg har samme opplevelse når jeg ligger på gulvet og bygger Lego med guttungen, når jeg er på ski med jentungen eller når jeg har det gøy sammen med hun jeg elsker.

Alle liker å bli sett

Pettersen er oppvokst i Groruddalen, i et miljø som han følte var både inkluderende og tolerant.

– Groruddalen er mye mer enn to trafikkerte veier, forurensning, mange blokker og kriminalitet. Jeg vokste opp i et miljø hvor jeg hadde brødskiver med salami mens naboen hadde indisk pakora på matpakka. Det at vi var forskjellige var mer normalt enn at to var like. Mutter’n og fatter’n la til rette for at jeg fikk gå på ski. Hun var limet, og fatteren fikset skismøring og at vi kom på trening. Når vi først er inne på fatter’n, er det en setning han sa som jeg husker veldig godt: “Øystein, de beste går fort også når ingen ser dem.”

– Dveler du ved tid?

– Ja, jeg elsker å mimre og se tilbake på tid som jeg har brukt med folk som jeg bryr meg om, men jeg er heldigvis ikke bitter på noe eller noen.

– Er det bittert å se lagkamerater på pallen?

– Jeg tror alle, spesielt individuelle idrettsutøvere, aller helst vil vinne selv, noe annet er å lyve. Men hvis man ikke vinner selv, er man i hvert fall veldig glad for å vite at de som står der har lagt ned en enorm innsats for nettopp å komme dit. Det er ikke tilfeldigheter som avgjør hvem som blir nummer en. Det er de som presterer best over tid og som er flinkest til å gjøre alle disse små detaljene. Når vi er inne på suksess, så handler ikke det nødvendigvis alltid om å bli best. Jeg ble ikke best, likevel ser jeg på meg selv som suksessfull, vel vitende om at mange har gått mye fortere enn meg på ski. Suksess er en følelse. At du er stolt av den innsatsen du har lagt ned. Jeg treffer mennesker som lykkes, uten at det står om dem i avisen. Fantastiske familier som stråler av energi, karisma og suksess.

– Hva er dine viktigste verdier?

– Å være raus, ærlig, dedikert, engasjert og entusiastisk. Før jeg ble pappa gjorde jeg endel valg som ikke sto i henhold til verdiene og målene mine. Jeg prøvde å gape over alt. Det endte med at jeg ikke strakk til hverken på ski eller hjemmearenaen. Det er vondt å si, men da jeg datt ut av landslaget i 2014, ble jeg tvunget til å ta et oppgjør med hvordan jeg brukte tiden min. Jeg hadde rigget til en hverdag hvor jeg gikk på akkord med mine egne verdier. Det er en følelse jeg fortsatt kan kjenne på når jeg står i veivalg og er usikker. Fordi: Går du på akkord med egne verdier, spiller det ingen rolle hvor gode eller dårlige resultater du skaper. Du vil aldri lykkes.

– Har det å få bekreftelse vært viktig for deg?

– Jeg er også glad i anerkjennelse. Alle liker å bli sett, men hvis man gjør seg selv avhengig av andres bekreftelser, blir man veldig sårbar. Jeg har aldri drømt om å bli best for å få anerkjennelse, men jeg vet at man blir behandlet annerledes hvis man kommer hjem med en gullmedalje i bagasjen. For samfunnet definerer jo det som suksess. Nå er jeg blitt flinkere til å anerkjenne det som er viktig og riktig for meg. Jeg liker ordtaket til Albert Einstein: “Try not to be a man of success. Try to be a man of values.”

– Har du øyeblikk hvor du har tenkt at nå greier jeg ikke mer?

– Aldri. Det handler om at jeg ikke tar på meg mer enn verdiene mine tillater.

– Hva irriterer deg mest?

– Tiltaksløshet. Folk som skylder på omgivelsene og ikke tar tak i de mulighetene som ligger der. Som blir et selvoppnevnt “offer” for en situasjon.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Det beste rådet jeg har fått er et spørsmål: Hvem vil du være?

– Hvem vil du være?

– Han fyren folk ringer til når de har det skikkelig vanskelig. Denne spalten handler jo om tid. Bruce Springsteen har en tekst jeg liker godt om nettopp det: “Talk about a dream, Try to make it real, You wake up in the night, With a fear so real, You spend your life waiting, For a moment that just don’t come, Well don’t waste your time waiting.” Så lag deg en god dag!